Hopp til innhold

Shannon–Erne-kanalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Shannon–Erne-kanalen
Fritidsbåt gjennom Castlefore-slusen
Lengde63 km
Antall sluser16
Byggeår1860-1870, 1994
Kapasitet
Skipslengde24 m
Skipsbredde4,5 m
Dypgående1,2 m
Fri seilingshøyde3,2 m
Kart
Shannon–Erne-kanalen
54°03′08″N 7°48′35″V
Shannon–Erne-kanalen på Commons

Shannon–Erne-kanalen (irsk: Uiscebhealach na Sionainne is na hÉirne)[1] er en kanalforbindelse mellom elvene Shannon i republikken Irland og Erne i Nord-Irland. Kanalen går igjennom innsjøen Lough Scur. Kanalen er administrert av Waterways Ireland.

Kanalen er 62,5 km lang med sluser på 16 forskjellige steder. Over kanalen går det 34 steinbroer. Den strekker seg fra landsbyen Leitrim i grevskapet Leitrim og til innsjøen Lough Erne i grevskapet Fermanagh i Nord-Irland. Den ble første gang åpnet i 1860, men stengt allerede ti år senere i 1870. Den lå forlatt fram til 1960-tallet da entusiaster med fritidsbåter begynte å kreve den gjenopprettet, og i 1989 gikk myndighetene i republikken Irland og Nord-Irland sammen om å gjenopprette kanalen. Den offisielle åpningen av kanalen skjedde ved slusen Corraquill Lock rett sør for distriktet Teemore i grevskapet Fermanagh den 23. mai 1994.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Opphavet

[rediger | rediger kilde]

Forløperen til Shannon–Erne-kanalen kan være elven Gráinne, irsk Sruth Gráinne, det eldste kjente navnet på elven, og omtales i et dikt skrevet en gang rundt 1291:[2]

Sruth Gráinne ar a ghuth ní ghabh
Sruth glan áille tre fhiodh.

I engelsk oversettelse:

The Gráinne River, that clear and fairest of streams,
never ceases its moaning as it flows through the wood.

Både Lough Cé-annalene og Ulster-annalene har omtale av elven for året 1457. På et kart for baroniet Loughtee i grevskapet Cavan under den britiske nybyggingen av Ulster er elven opptegnet som Graine Flumen, latin for «elven Graine».[3] Etter bosetningen i Irland etter Oliver Cromwell på 1650-tallet ble elven gitt nytt navn som Woodford River, etter godset Woodford i grevskapet Leitrim, som elven rant gjennom. Taylor & Skinner Maps of the Roads of Ireland i 1777 viser den som Woodford River.[4] Etter at elven ble omgjort til en kanal på 1850-tallet ble den omdøpt til Woodford Canal og noen ganger til Ballinamore og Ballyconnell Canal.[5][6]

Byggingen av kanalen

[rediger | rediger kilde]
Demningen ved Ballyduff-slusen
Kanalen ved Kilclare
Ankomst slusen Lisconor Locki Leitrim
Nedenfor Castlefore-slusen

Den storstilte planen om å knytte elvene til Erne og Shannon sammen med innsjøen Lough Neagh lå bak planleggingen av flere av de irske kanalene. Det første forsøket på en kobling ble gjort i 1780, langs Woodford River , fra Belturbet til Ballyconnell. Richard Evans utførte arbeidet, som ble finansiert av et tilskudd på 1000 pund fra parlamentet. Han bygde en sluse nær Carrowl, men klarte ikke å skaffe flere tilskudd, og prosjektet opphørte. I 1790 var det en ordning for å koble Lower Lough Erne til sjøen ved Ballyshannon, som ville innebære bygging av tolv sluser, men bare én ble bygget,[7] og forsøket ble strandet i 1792 i mangelen av nok kapital.[8]

Den neste undersøkelsen av Woodford-elven ble gjort i 1793 av William Chapman, som anslo at Garadice Lough kunne nås for £ 5000, hvorfra han mente at en kobling til Shannon burde være mulig. Åtte år senere ba generaldirektørene Richard Evans, som hadde utført arbeidet i 1780, om å anslå kostnadene for en forbindelse fra Shannon til Erne, og også om å vurdere forbindelsen fra nedre Erne ved Belleek til sjøen ved. Ballyshannon. Evans estimerte at de to prosjektene ville koste £48 000, men generaldirektøren gjorde ingen tiltak, og dette var siste gang koblingen til havet ble vurdert.[9]

I 1831 ble The Office of Public Works (også kjent som Board of Works) opprettet, ledet av Commissioners of Public Works, og en av dets oppgaver var å finne offentlige ordninger som ville skape sysselsetting. Følgelig gjennomførte William Mulvany den neste undersøkelsen på deres forespørsel, på et tidspunkt da arbeidet hadde begynt på Ulster-kanalen, som ville gi koblingen videre til Lough Neagh. Fullmaktene ble økt i 1842 slik at deres oppdrag omfattet navigasjon, drenering og vannkraftverk. Ulster-kanalen ønsket koblingen til Shannon fullført, mens lokale grunneiere ønsket bedre drenering av området, og disse to faktorene overbeviste til slutt Public Works. Ordningen ville kombinere navigasjon og drenering, og planene ble utarbeidet av John McMahon, en ingeniør som jobber for Board of Works. Han estimerte at arbeidet ville koste £100 000.[10]

Da arbeidet begynte på Ballinamore- og Ballyconnell-kanalen i 1846, ble det finansiert av Public Works, med John McMahon som satte ut linjen og William Mulvany som sjefsingeniør.[8] Blandingen av drenering og navigering var alltid en vanskelig kombinasjon siden den første krevde lav vannstand og den andre krevde høy vannstand. Prosjekteringen hadde vært enklere dersom det var bygget to separate ordninger, det samme ville økonomien, ettersom dreneringsarbeidet måtte regnskapsføres separat, og det ble ofte forsinkelser mens man ventet på finansiering som var en del av den andre ordningen. Det var også problemer med lokale møller og fisking av ål, og overraskende nok for en ordning som i utgangspunktet var ment å skaffe sysselsetting, var det vanskeligheter med å finne tilstrekkelig antall arbeidere til å utføre arbeidet. Ved begynnelsen av prosjektet var over 7000 ansatt, men antallet ble senere redusert til rundt 2500.[10]

En navigasjonskanal ble mudret gjennom seks sluser som utgjorde en del av kanalen ved hjelp av dampmudremaskiner.[11] Slusene ned til Lough Erne var alle konstruert med store overløp og demninger, og det var betydelige problemer med flom fra Woodford River under byggingen. Mellom Lough Scur og Leitrim ble Leitrim-elven utvidet, og åtte sluser ble bygget. Det ble snart åpenbart at de opprinnelige estimatene var helt utilstrekkelige, og i 1852 ble det iverksatt en undersøkelse av Board of Works da ingen av prosjektene kunne leveres innenfor budsjettet. Mulvany fikk skylden for overskridelsen. Han kuttet ned og reduserte dybden fra 1,8 m til 1,4 m, selv om navigasjonen noen steder var grunnere enn dette. Til tross for strammere tiltak ble det bygget slepeveier på kanaldelene til store kostnader, selv om fjellene gjorde det umulig å bruke hester som trekkraft under store deler av distansen, og båter med dampmotorer jobbet allerede på Shannon.[12]

De første båtene som brukte kanalen fra Ballinamore begynte i 1858. I 1859 hadde kostnadene steget til £276 992, og det var en tvist om hvem som skulle betale differansen mellom dette og det opprinnelige overslaget. Etter en offentlig undersøkelse ble 30 000 pund betalt av hvert av grevskapene som kanalen gikk igjennom, og resten ble finansiert av regjeringen. Ledelsen skulle være av en gruppe navigasjonsforvaltere og en egen gruppe avløpstillitsmenn, noe som igjen ga konflikt. Kanalen ble overlevert til dem 4. juli 1860. Registreringene viste at bare åtte båter brukte kanalen mellom 1860 og 1869, og genererte bompenger på £18, og med dette nivået for anvendelse av kanalen var det lite insentiv til å rette opp ting.[13]

Nedgang og stenging

[rediger | rediger kilde]

To undersøkelser som ble avholdt gir et innblikk i forholdet til kanalen. Crighton-undersøkelseskomiteen ble opprettet i 1878 for å vurdere ytelsen til Board of Works, og etter funnene deres, undersøkte Monck-kommisjonen pørsmålene om en rute fra Belfast til Limerick. Pratt fortalte at han hadde sluttet å vedlikeholde kanalen etter 1865 ettersom det ikke var trafikk. Hele prosjektet ble omtalt som en av de mest skammelige dårlig forvaltning i noe grevskap. I 1887 ankom Cavan og Leitrim Railway til området og jernbaneledelsen var tilstrekkelig sikre på at kanalen ikke ville bli brukt til at de bygde lave broer over den, noe som forhindret skipstrafikk på kanalen. Jernbanen var derimot heller ikke en kommersiell suksess, og var nok et sluk for lokale ressurser.[14]

Shuttleworth-kommisjonen anbefalte at de øvre sluseportene skulle repareres i 1906 for å forhindre ytterligere skade på strukturene i vannveien, men uten midler tilgjengelig ble det konsentrerte om mindre reparasjoner av broene, for å holde grunneiere og lokale myndigheter fornøyde, og i 1948 hadde de helt sluttet å fungere. Lokale myndigheter måtte ta ansvar for reparasjoner av broene, og det var pågående problemer med flom.[15]

En ny kanal

[rediger | rediger kilde]
Skisse av kanalen

Kanalen lå døende fram til 1960-tallet da veksten i fritidsbåter på Shannon fikk entusiaster til å vurdere om kanalen kunne gjenopprettes. I 1969 ba Leitrim Council og Inland Waterways Association of Ireland om å få utført en fullstendig undersøkelse.[16] I 1973 på Sunningdale-konferansen, under en diskusjon om funksjonene til Council of Ireland, satte Leslie Morrell inn vannveien på listen over mulige grenseoverskridende arbeider. Deretter lå saken hvilende fram til 1988, da en ingeniør- og mulighetsstudie, finansiert av International Fund for Ireland,[17] undersøkte spørsmålene rundt gjenopprettelse av kanalen, som gikk over grensen mellom republikken Irland og Nord-Irland. Northern Ireland Water Council, deretter ledet av Leslie Morrell, ga entusiastisk støtte og fikk godkjenning fra Direct Rule Administration for forslaget. I juni 1989 kunngjorde den irske statsministeren (taoiseach) Charles J. Haughey at de to regjeringene hadde bestemt seg for å vedta forslaget som et flaggskip på tvers av landegrensene. For at prosjektet skulle finne sted ble administrasjonen som tilhørte de lokale myndighetene langs ruten, overført til Office of Public Works. Arbeidet begynte i november 1990 og kanalen ble åpnet for trafikk 23. mai 1994, både innenfor tiden og innenfor budsjettet på 30 millioner pund. Det var egentlig en ny navigasjon langs linjen til den opprinnelige vannveien, som aldri hadde blitt skikkelig fullført i utgangspunktet.[18]

Arbeidet innebar større rekonstruksjon av mange av strukturene for å gjøre dem egnet for moderne skip. De åtte slusene mellom Lough Scur og Lough Erne var nye betongkonstruksjoner, og ble utvidet til 6 m, men ble dekket med stein fra de originale slusene. De åtte slusene ned til Shannon var i bedre stand og ble reparert, slik at de beholdt sin opprinnelige bredde på 5 m. Slusene er helautomatiske, og betjenes av båtmannskapene ved å bruke et smartkort for å aktivere kontrollpanelet, selv om de kun kan brukes når kanalpersonalet er på jobb.

Etter at kanalen var blitt ferdig restaurert ble den gitt nytt som Shannon–Erne Waterway, for å gjenspeile formålet med å forbinde de to elvesystemene. Den ble offisielt åpnet av Dick Spring, utenriksministeren for republikken Irland og Patrick Mayhew, utenriksministeren for Nord-Irland på den tiden.

Kanalene i Irland begynner således å fungere som et nettverk og gir mulighet for å reise med båt fra Nord-Irland, ned Shannon til vestkysten eller igjennom Grand Canal (Irland), Royal Canal og til Cork.

Det er god dekning av maritim VHF basestasjoner langs kanalen, og det oppfordres at alle båter på kanalen bør ha maritim VHF.

Et uheldig resultat av ordningen har vært invasjonen av av sebramuslingen, en fremmed art som har spredt seg langs vannveien fra Shannon.[19] Invasjon av sebramusling fører til store endringer i de akvatiske økosystemene. Den opptrer i så store mengder at den fortrenger andre arter.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Uiscebhealach na Sionainne-na hÉirne / Shannon-Erne Waterway», Placenames Database of Ireland
  2. ^ McKenna, Lambert, red. (1947): The Book of Magauran: Leabhar Méig Shamhradhá, Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies, Poem 2, verse 29.
  3. ^ flumen, Wiktionary
  4. ^ Taylor; Skinner (1777): Maps of the Roads of Ireland Surveyed 1777
  5. ^ «Ballyconnell Canal Loop/Woodford River Walk», Cuilcagh Lakelands Geopark
  6. ^ «Ballinamore-Ballyconnell Canal», Ask about Ireland
  7. ^ Delany (2004), s. 155–156
  8. ^ a b Flanagan (1994)
  9. ^ Delany (2004), s. 156–157
  10. ^ a b Delany (2004), s. 157
  11. ^ «Perseverance: the dredger that helped restore the canal», Basingstoke Canal Society 2020
  12. ^ Delany (2004), s. 157–158
  13. ^ Delany (2004), s. 158–159
  14. ^ Delany (2004), s. 155, 159–160
  15. ^ Delany (2004), s. 160
  16. ^ Cumberlidge (2002), s. 98.
  17. ^ The International Fund for Ireland, 2007.
  18. ^ Delany (2004), s. 199–201.
  19. ^ Cumberlidge (2002), s. 98–99, 102.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Cumberlidge, Jane (2002): The Inland Waterways of Ireland. Imray Laurie Norie and Wilson. ISBN 978-0-85288-424-9.
  • Delany, Ruth (2004): Ireland's Inland Waterways. Appletree Press. ISBN 978-0-86281-824-1.
  • Flanagan, Patrick (1994): The Shannon-Erne Waterway. Dublin: Wolfhound Press.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Shannon–Erne-kanalen&oldid=23597820»