Hopp til innhold

Ålefisker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ålefisker
Europeisk ål, Anguilla anguilla
Nomenklatur
Anguilliformes
Populærnavn
ålefisker
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseBeinfisker
UnderklasseStrålefinnede fisker
Økologi
Antall arter over 700
Habitat salt- og ferskvann
Utbredelse tropiske og kaldere strøk
Inndelt i
Europeisk kongerål, Conger conger
Fimbriated moray, Gymnothorax fimbriatus
Harlequin snake eel, Myrichthys colubrinus
Båndmurene, Rhinomuraena quaesita

Ålefisker (Anguilliformes) er en orden av egentlige beinfisker. De fleste er marine, mange er bathypelagiske, men en del lever også i ferskvann. De deles i åtte underordninger, 20 familier, 164 slekter og omtrent 1000 arter.[1][2][3]

Ålfisker

[rediger | rediger kilde]

I Norge lever det kun to arter, Europeisk ål og Europeisk kongerål.

Ferskvanns- og vandrende åler (Anguillidae)

[rediger | rediger kilde]

Et utvalg av ferskvannsålene:[4][5]

  • Europeisk ål (Anguilla anguilla) – kjent fra hele Europa, vandrer til Sargassohavet
  • Amerikansk ål (Anguilla rostrata) – vanlig i Nord‑Amerika, vandrer til Sargassohavet
  • Japansk ål (Anguilla japonica) – viktig matfisk i Øst‑Asia
  • Newzealandsk langfinneål (Anguilla dieffenbachii) – stor art fra New Zealand
  • Kortfinneål (Anguilla australis) – vanlig i Australia og New Zealand
  • Indisk ål (Anguilla bengalensis) – utbredt i Sør‑Asia

Havål (Congridae)

[rediger | rediger kilde]

Et utvalg av havål:[6]

  • Europeisk kongerål (Conger conger) – stor, vanlig i Nord‑Atlanteren
  • Amerikansk kongerål (Conger oceanicus) – vanlig langs østkysten av USA
  • Japanese conger (Conger myriaster) – vanlig i det nordvestlige Stillehavet

Murener (Muraenidae)

[rediger | rediger kilde]

Et utvalg av murener:

  • Grønn murene (Gymnothorax funebris) – vanlig i Karibia og Atlanteren
  • Snowflake moray (Echidna nebulosa) – utbredt i Indo‑Stillehavet
  • Gulbrystmurene (Gymnothorax melatremus) – vanlig i korallrev

Andre vanlige ålegrupper

[rediger | rediger kilde]

Et utvalg:[7][8]

  • Zig‑zag eel (Mastacembelus armatus) – elver, innsjøer og sumper i Sør‑Asia og Sørøst‑Asia
  • Short‑finned eel (Anguilla australis) – vanlig i Oseania
  • Pelikanål (Eurypharynx pelecanoides) – en av de mest kjente dypvannsålene

Det fins flere typer fisk med et lignende utseende som også kalles åler, men som ikke er i slekt med disse fiskene. Til disse hører slimåler som er kjeveløse fisker, elektrisk ål som er en slektning av mallene, samt flere populære akvariefisker som f.eks. ildål (en gjelleål), kuhliiål og øreål (en bikir).

Livssyklus

[rediger | rediger kilde]

Det er stor forskjell på livssyklusen til de forskjellige ålfiskene. Den mest fasinerende er ferskvannsåler sin vandring, som europeisk ål, amerikansk ål og japansk ål. Den begynner livet som flate og gjennomsiktige larver, kalt leptocephali. Ålarver driver i havets overflatevann i flere år og spiser små partikler som flyter i vannet. Ålarver forvandles deretter til glassål før de til slutt søker sine leveområder for unge og voksne. Noen individer av anguillide glasål forblir i brakkvanns- og marine områder nær kystlinjer, men de fleste av dem kommer inn i ferskvann hvor de beveger seg oppstrøms og blir tvunget til å klatre opp hindringer, som demninger, demningsmurer og naturlige fossefall. Som voksen vandrer den tilbake til havet for å gyte.[9]

Ålen i norske vassdrag, Europeisk ål, fødes som larver i Sargassohavet, de bruker 1–3 år på å drive med Golfstrømmen og Nordatlantiske strømmer. Når larvene nærmer seg kontinentalsokkelen, gjennomgår de en metamorfose. De blir glassål, små, gjennomsiktige miniatyråler, som kommer inn mot kysten. Når de når kontinentalsokkelen, svømmer de inn i elver, fjorder og kystområder som er tilgjengelige der og da, ikke nødvendigvis der foreldrene vokste opp. Når glassålene går inn i brakkvann og ferskvann, blir de pigmenterte og kalles gulål. Ålen kan ta opp oksygen gjennom skinnet, så lenge skinnet og gjellene er fuktig, kald og ikke utsatt for direkte sol og uttørking. Dette kalles hudånding (kutan respirasjon), og det fungerer fordi skinnet er tynt og rik på blodårer. Den har evne til å regulere stoffskiftet slik at oksygenbehovet synker. Dette gjør at ålene kan krype over land, i enkelte tilfeller kan den bevege seg opptil noen hundre meter hvis forholdene er perfekte som natt, regn og vått gress. Dette gjør den i stand til å forsere demninger, fossefall og andre hindringer. Hvor lang tid det tar før ålen blir voksen og kan gyte kommer an på temperatur, næringstilgang og om den lever i ferskvann eller i kystnære områder. Hunner er ca. 12–30 år før de blir gyteklare og hanner er ofte 6–12 år, men kan også være eldre. Ålen vandrer tilbake til havet og bruker flere måneder på selve vandringen til Sargassohavet. Underveis skjer store kroppslige endringer, øynene blir større, svømmeblæren endres, gonadene (kjønnsorganene) vokser, fordøyelsessystemet brytes ned og den slutter å spise. Forskning tyder på at gytingen foregår i mars–april på dyp mellom 300 og 700 meter i vann med temperatur på ca. 20–24 °C i områder med tett Sargassotang. Ålene samles i store grupper, men ikke i tette stimer. Selv om ingen har sett den direkte, viser studier av nært beslektede arter og fysiologiske data at hunnene slipper 1–3 millioner egg samtidig som hannene slipper sperm. Eggene er små og gjennomsiktige og stiger litt opp i vannet og driver med strømmen. Ålens kropp er sterkt svekket og den dør kort tid etter gyting.[9][10][11][12]

Alle ålfisker har leptocephalus-larve stadiet men det er kun ferskvansarter som har glassålstadiet. Havål har en livssyklusen er enklere enn hos ferskvannsålene, de vandrer ikke til ferskvann og de har ikke glassålstadiet. Murener lever hele livet i korallrev, har ikke glassålstadiet, gyter i havet og lever hele livet i saltvann.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «WoRMS - World Register of Marine Species - Anguilliformes». www.marinespecies.org (på engelsk). Besøkt 27. januar 2026. 
  2. ^ «WoRMS - World Register of Marine Species - Saccopharyngiformes». www.marinespecies.org (på engelsk). Besøkt 27. januar 2026. 
  3. ^ «Phylogenetic Classification of Living and Fossil Ray-Finned Fishes (Actinopterygii)». BioOne Complete. Besøkt 27. januar 2026. 
  4. ^ Animals (12. august 2025). «25 Types of Eel Fish: Identification With Species» (på engelsk). Besøkt 27. januar 2026. 
  5. ^ «Eel Facts, Types, Reproduction, Life Cycle, Classification, Pictures». Animal Spot: Online Animal Guide With Facts, Pictures, And More! (på engelsk). Besøkt 27. januar 2026. 
  6. ^ «Eel Facts, Types, Reproduction, Life Cycle, Classification, Pictures». Animal Spot: Online Animal Guide With Facts, Pictures, And More! (på engelsk). Besøkt 27. januar 2026. 
  7. ^ «Eel Facts, Types, Reproduction, Life Cycle, Classification, Pictures». Animal Spot: Online Animal Guide With Facts, Pictures, And More! (på engelsk). Besøkt 27. januar 2026. 
  8. ^ Sedano, Isabela (20. september 2023). «20 Types of Eels: Pictures, Sub-Species, Identification». TRVST (på engelsk). Besøkt 27. januar 2026. 
  9. ^ a b Paxton, John R.; Eschmeyer, William N., red. (1998). Encyclopedia of fishes (2nd ed utg.). San Diego, CA: Academic Press. ISBN 978-0-12-547665-2. 
  10. ^ «Sluttrapport forskningsfangst etter ål (2018)». Havforskningsinstituttet (på norsk). Besøkt 27. januar 2026. 
  11. ^ Editor, The (15. januar 2014). «Fakta om ål - Levetid, fôring, gyting osv.». 123fakta.com. Besøkt 27. januar 2026. 
  12. ^ Kjøllesdal, Bente; Havforskningsinstituttet (14. mars 2024). «Slik kan blod og parasittar avsløre det hemmelege livet til ålen». www.forskning.no. Besøkt 27. januar 2026. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ålefisker&oldid=25670487»