Hopp til innhold

Grand Canal (Irland)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Grand Canal
Grand Canal i Dublin
Lengde132 km
Antall sluser43
Byggeår1756-1804
Kart
Grand Canal (Irland)
53°19′00″N 8°12′00″V
Grand Canal på Commons

Grand Canal (irsk: An Chanáil Mhór)[1] er den sørligste av to kanaler som forbinder Dublin med elven Shannon i vest; den andre er Royal Canal. De to omkranser nesten Dublins sentrum. Kanalen begynner ved Liffey og Dodder i Grand Canal Dock, og fortsetter til Shannon. Det er forskjellige grener som går ut fra den, blant annet en forbindelse til Barrow ved Athy. De to kanalene omkranser nesten Dublins indre by. Søsterkanalen på nordsiden av Dublin er Royal Canal. Den siste fungerende lastelekteren passerte Canal Grande var i 1960.[2]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Fra Grand Canal Dock går den gjennom Ringsend, så gjennom byens sørlige deler og forbi Ranelagh, Rathmines, Harolds Cross og Crumlin. Ved Inchicore kan man se rester av en gjenfylt kanalgren til det opprinnelige Guinness-bryggeriet og til James Street Basin som ble fylt igjen i 1970-årene.

Kanalen fortsetter så vestover gjennom Dublins forsteder og inn i Kildare. Ved Sallins går det en gren sørover til Naas/Corbally, mens hovedkanalen fortsetter vestover forbi Prosperous og Robertstown. Rett øst for Robertstown ligger stedet hvor Blackwood Feeder tidligere kom inn i kanalen, og litt vest for byen ligger det travleste krysningspunktet i kanalen, med Old Barrow-linjen, Milltown Feeder og Athy & Barrow-kanalen. Videre østover passerer Grand Canal Edenderry og Tullamore før den når Shannon.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Luasbroen over kanalen.

Ideen om å koble Dublin til Shannon ble foreslått allerede i 1715,[3] og i 1757 bevilget det irske parlamentet Thomas Omer £20 000 for å begynne byggingen av en kanal. I 1759 rapporterte han at 3 km i Bog of Allen og 13 km fra elven Liffey nær Sallins mot Dublin var fullført. I 1763 hadde han fullført 3 sluser og 6 broer mot Dublin og konsentrerte seg om å etablere en vannforsyning fra Morell-elven nær Sallins. På dette tidspunktet innså bystyret i Dublin (Corporation of Dublin) at kanalen kunne brukes til å forbedre vannforsyningen til byen, og bevilget pengene for å fullføre kanalen inn til byen. Men da kanalen var fylt, ga breddene etter og byen fikk ikke vann. I 1768 hadde 77 000 pund blitt brukt på prosjektet.

I 1772 ble selskapet Grand Canal Company etablert av en gruppe adelsmenn og kjøpmenn, foruten også offentlig subskripsjon, for å sikre framtiden til kanalen og for å takle den største barrieren til kanalen, Bog of Allen. Dette var en ny satsing på kanaler. Selskapet inviterte ingeniøren John Smeaton og hans assistent William Jessop til Irland i to uker for å gi dem råd. Smeaton anbefalte om å gå rundt Bog of Allen, men å bygge kanalen i full høyde, i motsetning til Omers innsats som forsøkte å drenere deler av myren og bygge på et lavere nivå. Dette skulle bevise en kostbar feil, selv om han også anbefalte å redusere de sjenerøse slusene som Omer hadde bygget (42 m x 6 m) til 18 m x 4 m, noe som ville gi betydelige besparelser i totalkostnaden for kanalen.

Grand Canal i Dublin, nær Charlemont

Kanalen fra Sallins ble endelig åpnet for trafikk i 1779 og en passasjertjeneste to ganger ukentlig fra Sallins til Dublin begynte i 1780. Kanalen ble utvidet til Robertstown i 1784, inkludert Leinster-akvedukten over Liffey, konstruert av Richard Evans,[4] og til et kryss med elven Barrow ved Athy innen 1791. «Circle Line» gjennom Dublin fra Portobello til Ringsend, hvor store dokker ved siden av Liffey ble bygget, ble påbegynt i 1790 og åpnet i 1796. Selskapet hadde da vendte oppmerksomheten mot å fullføre koblingen med Shannon. Det tok mer enn fem års kamp å komme seg over Bog of Allen under ledelse av Jessop, som forsøkte å bruke vegger av leire for å støtte opp veggene i kanalen. Selv om kanalen ble åpnet for Daingean (den gang Philipstown) i 1797, skjedde det alvorlige brudd og Jessop ble tvunget til å oppgi denne metoden. Fortsettelsen til Shannon fortsatte deretter under ledelse av John Killaly, som lyktes i å krysse en annen myr ved å utføre dreneringsarbeid i flere år før byggingen. Arbeidet ble i det vesentlige fullført i 1803, men på grunn av lekkasjer og en tørr sommer måtte den offisielle åpningen utsettes til april 1804. Det hadde tatt 47 år å bygge kanalen, med en hastighet på 7,7 meter per dag.[5][6]

Hele arbeidet hadde kostet i størrelsesorden £877 000[7] og det gikk noen år før det begynte å gi overskudd, selv om det hadde blitt utbetalt regelmessig utbytte til aksjonærene. Handelen økte fra 100 000 tonn i 1800 til det dobbelte i 1810. Inntektene fra passasjerbåter økte også til 90 000 pund innen den datoen. Romanen The Kellys and the O'Kellys (1848) av Anthony Trollope har en beskrivelse av en langtekkelig reise med passasjerflybåt fra Portobello til Ballinasloe. Men den lange utbyggingen hadde foranlediget en rivaliserende satsning, Royal Canal, som begynt byggingen i 1790 og ble endelig åpnet i 1817 etter at regjeringen hadde gått inn for å løse tvister mellom de to selskapene.

Den første dampbåten som krysset kanalen fra Dublin til Limerick var Shannon Steam Navigation Companys hjuldamper «Mountaineer», som fikk Canal Companys tillatelse til å fortsette i oktober 1826. Den andre var Dublin og Wexford Steam Companys jernhjuldamper «Marchioness Wellesley», som ankom Limerick 2. februar 1827.[8]

Skulptur av poeten Patrick Kavanagh ved Grand Canal nær Baggot Street

Bortsett fra bruddene under byggingen, var det brudd på en gren av kanalen i 1833, hvorav ett barn druknet, og et annet i 1846. I 1855 brøt hovedkanalen på samme sted som i 1797. I 1916 igjen 300 meter av kanalen ble fortrengt. Det siste bruddet var 15. januar 1989, mellom Blundell-akvedukten og Downshire-broen. 29 km med kanal drenert inn i omgivelsene.[9]

På 1960-tallet hadde Dublins bystyre planer om å drenere kanalen og erstatte den med en 6-felts dobbel kjørebane som en del av en plan for å drenere og legge nye kloakkrør langs kanalbunnen. Planene ble møtt med motstand og en begjæring på 100 000 underskrifter mot forslaget, og ble til slutt forlatt.[10]

Eierskap

[rediger | rediger kilde]

Fram til 1950 hadde selskapet Grand Canal Company eierskap til kanalen, da transportloven av 1950 [11] overførte kanalen til Córas Iompair Éireann. Denne situasjonen fortsatte til kanalloven av 1986[12] overførte den til Office of Public Works . I henhold til vilkårene i Belfastavtalen av 1998 ble et nytt organ for hele Irland kalt Waterways Ireland opprettet i 1999 og tok på seg ansvaret for de fleste farbare vannveier i innlandet, også Grand Canal.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «An Chanáil Mhór / Grand Canal», Placenames Database of Ireland
  2. ^ «A History of the Grand Canal». Arkivert fra originalen den 6. oktober 2009.
  3. ^ Delaney, Ruth (2004): Ireland's Inland Waterways. Appletree Press.
  4. ^ Delany, Ruth m.fl. (1995): Guide to the Grand Canal (5. utg.). Waterways Service
  5. ^ «Our Canal Systems» (PDF), Envirokids Workshops
  6. ^ «Culture Night 2020: A visual journey along Dublin's Grand Canal», RTÉ
  7. ^ Delany, Ruth (1973): The Grand Canal of Ireland, David & Charles Inland waterways histories, s. 88
  8. ^ «Notes: Early Iron ships on the River Shannon», Mariner's Mirror (2006), Vol.92, #3, s. 309.
  9. ^ «Scoil Muire Banríon Edenderry», Edenderrybns.ie
  10. ^ McDonald, Frank (1985): The destruction of Dublin. Dublin: Gill and Macmillan. ISBN 0-7171-1386-8. OCLC 60079186; s. 304–305.
  11. ^ Transport Act, 1950
  12. ^ Canals Act, 1986

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grand_Canal_(Irland)&oldid=23596302»