Hopp til innhold

Sekkdyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sekkdyr
Nomenklatur
Ascidiacea
Blainville, 1824, 2000
Populærnavn
sekkdyr[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
UnderrekkeKappedyr
Økologi
Antall arter: 1600
Habitat: havbunn
Utbredelse: alle verdenshav
Inndelt i

Sekkdyr (Ascidiacea) er en klasse av kappedyr som lever som fastsittende filterspisere, men har et fritt larvestadium som likner på et lite rumpetroll.[2] Sekkdyrene utgjør de «typiske» kappedyrene, og omtaler av egenskaper hos kappedyr henviser vanligvis til denne klassen, og ikke til de mer spesialiserte gruppene. Sekkdyrene som klasse representerer den primitive formen av kappedyr, og gruppen er trolig parafyletisk.[3]

Sekkdyr spiser ved å suge sjøvann inn gjennom en kort, rørformet struktur. Vannet kommer deretter inn i munnhulen og svelget og gjennom en serie gjeller som er dekket av slim der partikler i vannet blir sittende fast. Vannet samles utenfor gjellene i et atrium og forlater dyret gjennom et mindre rør. Slimet i svelget beveger seg langs gjellebuene ved hjelp av flimmerhår, og entrer til slutt selve tarmen hvor partiklene slimet har fanget opp fordøyes. Anus åpner ut i atrium og avføringen følger med vannet ut av utløpsrøret.[2]

Sekkdyrene er en av de elste gruppene med ryggstrengdyr som er kjent, utbredt fra Kambrium til i dag, og muligens enda lengre tilbake.[4]

Bygning og levevis

[rediger | rediger kilde]

Sekkdyrene har et todelt liv med et tydelig larvestadie der hvert enkelt individ er frittsvømmende med en liten hale som er homolog med halen til virveldyr. Ved metamorfosen vil flertallet av disse dyr gå over til å bli filterspisere. For enkelte arter, som Megalodicopia hians, er de voksne dyrene rovlevende. Mange vil kunne danne store kolonier på havbunnen.

Av særtrekkene de har utviklet i forhold til deres forfedre er evnen til å skille ut et hudpanser kalt kappe (som også kan inneholde blodkar) bestående at et celluloseaktig materiale, blod med høy konsentrasjon av grunnstoffene vanadium og niob, manglende segmentering (selv i halen), tvekjønnethet, evnen til knoppskyting og kolonidannelse (ikke appendikularier) og et betydelig hulrom (kalt atrialrommet eller peribranchialhulen). Hulrommet, som er i dyrets midte, omslutter gjelletarmen og er åpent mot omgivelsene via et par sifoner.

Den sekundære kroppshulen (coelom) er svært tilbakedannet og begrenset til gjelleapparatet, hjertesekken og gonadene. Nervesystemet deres regnes for å være primitivt, men å kalle det redusert vil være mer korrekt. Blodstrømmen er i stand til å skifte bevegelsesretning.

Sekkdyr er tvekjønnede, og formerer seg ved å gyte egg og spermier rett ut i vannmassene. Befruktede egg vil utvikle seg til frittlevende larver som svømmer og driver rundt fram til de slår seg ned. Larvestadiet hos kappedyr er først og fremst en spredningsmekanisme, og er særlig viktig for de fatstittende gruppene.[5]

Larvestadie

[rediger | rediger kilde]
Frilevende sekkdyrlarve (nederst) sammenliknet med rumpetroll (av frosk, øverst).[6]
Larven festes. Halen, øyet, øret og hjernen reduseres. Munnen beveger seg oppover.[6]
Kroppsbygningen likner nå de voksne dyrenes.[6]

Sekkdyrenes larver har et ytre som er svært like rumpetroll. De aller fleste artene har en grunnleggende anatomi lik den man finner hos andre ryggstrengdyr, med en ryggstreng av brusk som strekker seg i hele dyrets lengde, med et hult nerverør (ryggnerve) på oversiden og innvollene på undersiden. Larvene tar ikke til seg næring i larvetiden, med unntak av familien Molgulidae. Hos denne familien har haleøse larver utviklet seg ved minst fire separate anledninger (et eksempel på konvergent evolusjon), og en av artene har direkte utvikling uten larvestadie.[7] Under fosterutviklingen dannes det ganske tidlig en ryggstreng av brusk som består av nøyaktig 40 celler.[8]

Helt foran har nerverøret en fortykning som fungerer som en primitiv hjerne, (bare) ett øye og ett balanseorgan (øre). Som hos alle ryggstrengdyr fortsetter kroppen bak anus i en langstrakt hale. Hos sekkdyrlarver er denne svært velutviklet og utgjør det aller meste av dyrets lengde. Den svømmer fritt i noen timer, og søker opp et sted der den kan feste seg. Der gjennomgår den en metamorfose, hvor halen, ryggstrengen, øyet og øret blir tapt, og bare en liten del av nervesystemet blir bevart.

Medisinsk anvendelse

[rediger | rediger kilde]

I 2010 oppdaget man at dyrene består av mer enn 50 % proteiner og kunne egne seg som mat til oppdrettslaks. Siden fokuserte man på sekkdyrenes celluloseinnhold i stedet, som byggemateriale for å rekonstruere vev og organer. Med nanoceller fra sekkdyr som rammeverk kan organer gjenoppbygges med pasientens egne celler, i stedet for bruk av donorer. Forsøk med rotter og mus har vist seg lovende, da blodårer etablerte seg i vev av nanocellulose fra sekkdyrene. Sekkdyr har vist seg enkle å dyrke, da de kjapt fester seg til alt som festes i sjøen, vokser raskt, og holder andre arter unna. Bioteknologer håpet å dyrke 50 tonn årlig i Øygarden, men kunne høste det dobbelte. Imidlertid må de innhøstede dyrene sendes utenlands, slik at cellulosen i den ytterste hinnen deres kan skilles fra. Det er denne som videreforedles til nanocellulose av medisinsk standard.[9]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. august 2020. Besøkt 2. august 2020. 
  2. ^ a b Barnes, Robert D. (1982). Invertebrate Zoology. Philadelphia, PA: Holt-Saunders International. s. 1028–1042. ISBN 0-03-056747-5. 
  3. ^ Gittenberger, A.; Shenkar, N.; Sanamyan, K. (2015). "Ascidiacea". In: Shenkar, N.; Gittenberger, A.; Lambert, G.; Rius, M.; Moreira Da Rocha, R.; Swalla, B. J.; Turon, X. (2017). Ascidiacea World Database. Accessed through: World Register of Marine Species on 2017-09-15.
  4. ^ Fedonkin, M. A.; Vickers-Rich, P.; Swalla, B. J.; Trusler, P.; Hall, M. (2012). «A new metazoan from the Vendian of the White Sea, Russia, with possible affinities to the ascidians». Paleontological Journal. 46: 1–11. doi:10.1134/S0031030112010042. 
  5. ^ Lemaire, P. (10. mai 2011). «Evolutionary crossroads in developmental biology: the tunicates». Development. 138 (11): 2143–2152. doi:10.1242/dev.048975. Besøkt 1. desember 2014. 
  6. ^ a b c Bilden og tildels teksten er hentet fra A guide to the shell and starfish galleries. Department of zoology, British Museum (Natural History). 1901. , sider 88–89; sannsynligvis forfattet av Sir Edward Ray Lankester. Bilden er opprinnelig fra Lankesters bok Degeneration. A chapter in darwinism (1880).
  7. ^ Huber & al. (2000). «The evolution of anural larvae in molgulid ascidians». Seminars in Cell & Developmental biology (6): 419-426. Besøkt 16. juli 2020. 
  8. ^ Ogura, Y; Sasakura, Y (2013). «Ascidians as excellent models for studying cellular events in the chordate body plan». Biol Bull. 224 (3): 227–36. PMID 23995746. doi:10.1086/BBLv224n3p227. 
  9. ^ Gerhard Flaaten: «Plagsomme dyr på Sotra er blitt millionbutikk», Bergens Tidende 15. oktober 2022

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]