Sekundær kroppshule

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lengdesnitt av en metemark.
Pr-protostomium (fremre ledd)
A-hjerne (sett nedenfra)
m-munn
I, II og III-kroppshule

Sekundær kroppshule eller coelom er en åpning inne i kroppen der innvollene ligger. De mest primitive dyrene, slike som nesledyr og flatormer har ikke noen sekundær kroppshule. Maneter har ingen indre organer, men hos flatormene ligger tarmen innleiret i kroppens vev.

Funksjon[rediger | rediger kilde]

Hos høyere dyr finnes forskjellige former for sekundære kroppshuler, der tarmene og andre organer ligger fritt. Dette tillater organene å bevege seg uavhengig av kroppen egne bevegelser og gir mulighet for peristalistiek bevegelser i tarmene og en pumpesystem (hjerte) for kroppsvæsker (sirkulasjonssystem).

En velutviklet sekundær kroppshule er derfor en forutsetting for at et dyr kan være stort og aktivt.[1] Maneter kan vokse seg store ved at det indre laget består av gelé uten særlig stoffskifte, mens de aktive cellene bare utgjør et tynt lag ut mot vannmassene. Alle andre større dyr har for høyt stoffskifte til at kroppens celler kan ligge leiret inn i en massiv kropp uten noen form for indre åpninger.

Eucoelomater, pseudocoelomater og acoelomater[rediger | rediger kilde]

Et fullt utviklet kroppshulesystem finnes hos mange dyregrupper, og har utviklet seg minst to ganger uavhengig av hverandre hos deuterostomier (ryggstrengdyr og pigghuder) og protostomier (de fleste andre rekker). Hos disse dyrene utgjør kroppshulen åpninger i mesodermen, og både innsiden av kroppshulen og utsiden av de indre organene er kledd i mesothelium. Slike dyr kalles eucoelomater.

En del grupper med mindre dyr har en såkalt «falsk» kropshule, der tarm og gonader ligger badet rett i en væskefullt hule, uten å være pakket i mesothelium. En slik kroppshule gir mindre effektiv sirkulasjon, og disse dyrene er avhengige av å være lange og tynne, slik at avfallstoffer kan diffundere bort over overflaten. Slike dyr er derfor stort sett ganske små. Dyr med dette systemet kalles pseudocoelomater, og den vanligste dyregruppen med dette systemet er rundormer.

Dyr uten sekundær kroppshule kalles acoelomater. Foruten nesledyr og flatormer omfatter de acoelomate dyrene rekkene Nemertea, Gastrotricha, Entoprocta og Gnathostomulida.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Overhill, Raith, red. (2006). «What are the advantages of the coelem and metamarism?». An introduction to the invertebrates (2nd utg.). Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-85736-9. 
  2. ^ R.C.Brusca, G.J.Brusca (2003): Invertebrates. Sinauer Associates (2. utg.), Sunderland Mass, side 379, ISBN 0-87893-097-3.