Ruggero Franceschini
| Ruggero Franceschini | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1. sep. 1939 (84 år)Prignano sulla Secchia | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1963–), katolsk biskop (1993–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Università Cattolica del Sacro Cuore | ||
| Nasjonalitet | Italia | ||
Ruggero Franceschini OFMCap (født 1. september 1939 i Prignano sulla Secchia i Emilia-Romagna i Italia) er en italienskfødt erkebiskop i den katolske kirke.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Kapusinerprest[rediger | rediger kilde]
Ruggero Franceschini gikk inn i kapusinerordenen og avla sine løfter i 1960. Han ble ordinert til prest i denne ordenen den 11. august 1963[1] av biskop Beniamino Socche av Reggio Emilia.
Etter videreførende studier og doktorgradspromosjoner i filosofi og klassiske språk ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma og Università Cattolica del Sacro Cuore i Milano underviste han ved kapusinernes seminar i Parma.
Ved siden av forskjellige embeder i kapusinerordene ble han i 1985 superior for kapusinerkustodiet i Tyrkia.
Titulærbiskop og apostolisk vikar av Anatolia[rediger | rediger kilde]
Den 2. juli 1993 ble han utnevnt av pave Johannes Paul II til apostolisk vikar av Anatolia og titulærbiskop av Sicilibba.[1] Han mottok sin bispevielse den 3. oktober 1993 fra kardinal Achille Silvestrini, prefekt for Kongregasjonen for østkirkene. Medkonsekratorer var erkebiskopen av Izmir, Giuseppe Germano Bernardini, og erkebiskop av Camerino-San Severino Marche, Francesco Gioia.
Han var formann for Den tyrkiske bispekonferanse i tidsrommene 2001-2007 og 2010-2015.
Erkebiskop av Izmir[rediger | rediger kilde]
Den 11. oktober 2004 ble han utnevnt til erkebiskop av Izmir.[1] Kort tid etter ankomst til Izmir, ble han påkjørt i gangfeltet av en politibil som en sinnssyk mann hadde stjålet.[2] Han tilbrakte måneder på sykehuset og etterlot ham haltende. Han hyret en tyrkisk advokat og ventet i årevis på en løsning. Han koblet hendelsen senere til andre angrep han så på som en del av en antikristen kampanje.[3]
Den 12. juni 2010 ble han gitt tilleggsansvaret som apostolisk administrator for det apostoliske vikariat Anatolia[4] etter drapet på biskop Luigi Padovese. Han godtok ikke den offisielle forklaringen om at Padovese hadde vært offer for en mentalt forstyrret mann som handlet på egen impuls. Han koblet det til andre angrep og kalte det resultat av «ultranasjonalisters og religiøse fanatikere»s tilskyndelser.[3]
I begge de to bispedømmene som var ham betrodd ham, renoverte han mange kirker i samarbeid med lokale myndigheter, som den historiske Mater Dolorosa-kirken i Samsun i 1998. Johannes evangelist-katedralen i Izmir ble åpnet for publikum 29. oktober 2013 etter at en kontrakt med NATO ble avsluttet og en domprost ble utnevnt.[5]
Før pavens besøk til Tyrkia fra 28. til 30. november 2014 uttrykte erkebiskop Franceschini sitt håp om at pave Frans også ville finne tid til å besøke syriske og irakiske flyktningfamilier sør i det apostoliske vikariat Anatolia.[6] Innenfor den stramme tidsrammen talte pave Frans med unge flyktninger i Den hellige ånds katedral i Istanbul.[7]
Den 7. november 2015 aksepterte pave Frans den da 75 år gamle erkebiskops aldersbetingede fratreden som erkebiskop og paven utnevnte Lorenzo Piretto til å etterfølge ham.[8]
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (16235-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Henry Benedict Mary Clement Stuart of York (1725-1807) *1758
- Pave Leo XII (1760-1829) *1794
- Kardinal Chiarissimo Falconieri Mellini (1794-1859) *1826
- Kardinal Camillo di Pietro (1806-1884) *1839
- Kardinal Mieczyslaw Halka Ledóchowski (1822-1902) *1861
- Kardinal Jan Puzyna z Kosielsko (1842-1911) *1886
- Erkebiskop Józef Bilczewski (1860-1923) *1901
- Erkebiskop Bolesław Twardowski (1864-1944) *1919
- Erkebiskop Eugeniusz Baziak (1890-1962) *1933
- Pave Johannes Paul II (1920-2005) *1958
- Kardinal Achille Silvestrini (1923-2019) *1979
- Erkebiskop Ruggero Franceschini (1939-) *1993[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c «Rinunce e Nomine, 11.10.2004» (pressemelding) (italiensk). Holy See Press Office. 11. oktober 2004.
- ^ Francesca Paci: Dove muoiono i cristiani, Mondadori, 2011, s. 73.
- ^ a b Paci, Francesca (2011). Dove muoiono i cristiani (italiensk). Mondadori. s. 73.
- ^ «Rinunce e Nomine, 12.05.2010» (pressemelding) (italiensk). Holy See Press Office. 12. juni 2010.
- ^ Türkei: Kathedrale St. Johannes in Izmir wiedereröffnet
- ^ Turchia: la gioia di mons. Franceschini per la visita del Papa
- ^ «GRUSSADRESSE AN VON DEN SALESIANERN BETREUTE JUGENDLICHE FLÜCHTLINGE». Dokumentation. Presseamt des Heiligen Stuhls. 30. november 2014. Besøkt 9. november 2015.
- ^ «Rinunce e Nomine, 07.11.2015» (pressemelding) (italiensk). Holy See Press Office. 7. november 2015.
- ^ catholic-hierarchy.org franru, lest 12. desember 2023