Achille Silvestrini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Achille Silvestrini
Achille Silvestrini.jpg
Født25. oktober 1923[1]
Brisighella
Død29. august 2019[2] (95 år)
Vatikanstaten
Utdannet ved Det pavelige lateranuniversitet, Universitetet i Bologna
Beskjeftigelse Teolog[3], katolsk prest (1946–), diplomat
Nasjonalitet Italia
Utmerkelser Storkors av Solordenen, storkors av Republikken Italias fortjenstorden, storkorset av Infante Dom Henriks orden[4], storkors av Kristusordenen[4], storoffiser av Stjerneordenen

Achille Silvestrini (født 25. oktober 1923 i Brisighella i Italia, død 29. august 2018 i Vatikanstaten) var en av Den katolske kirkes kardinaler, en erfaren diplomat i Pavestolens tjeneste, og prefekt for Kongregasjonen for Østkirkene 1991–2000. Han ble kreert til kardinal i 1988.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Achille Silvestrini ble født i Brisighella i bispedømmet Faenza (fra 1986 Faenza-Modigliana) nord i Italia. Han fikk sin utdannelse ved seminaret i Faenza fra 1942 og studerte ved universitetet i Bologna (doktorgrad i klassisk filologi).[5]

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet den 13. juli 1946, 22 år gammel. Så studerte han videre ved Lateranuniversitetet i Roma,[6] hvor han tok doktorgrad in utroque iuris - både sivil- og kirkerett. Deretter begynte han etter anmodning fra pave Pius XII (1939-58) på Pavestolens diplomatskole, hvor han tok eksamen i 1952.[5]

Det pavelige diplomati[rediger | rediger kilde]

Han gikk den 1. desember 1953 i Vatikanets diplomatiske tjeneste ved Statssekretariatets seksjon for ekstraordinære kirkelige anliggender med ansvar for saker som angikk Vietnam, Kina, Indonesia og Sørøst-Asia generelt. Han var mellom 1958 og 1969 personlig sekretær for kardinalstatssekretærene Domenico Tardini og deretter Amleto Giovanni Cicognani.[5]

Han arbeidet mellom 1969 og 1979 i statssekretariatets avdeling for diplomatisk kontakt med statene og var ansvarlig for seksjonen for internasjonale organisasjoner, fred, nedrustning og menneskerettigheter.

Han reiste i 1971 til Moskva sammen med erkebiskop Agostino Casaroli som var sekretær for statssekretariatets avdeling for diplomatisk kontakt med statene, for å levere Den hellige Stols tiltredelsesdokument til avtalen om nedrustning av atomvåpen. Casaroli ble senere kardinalstatssekretær, og Achille Silvestrini ble etterhvert en meget fremtredende skikkelse som lenge ble nevnt både som mulig etterfølger etter Casaroli og til og med som papabile - tenkelig senere pave.[7]

Han var i 1972 assisterende konsultativ delegat til Helsinki for å forberede Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE). Han deltok i alle fasene av konferansene i Helsinki og Genève og var assisterende leder for delegasjonen til møtet i Beograd for verifisering og utvikling av sluttdokumentet fra Helsinki i 1977. Han var leder for Den hellige Stols delegasjon til FNs konferanse om fredelig bruk av atomenergi i Genève i 1971 og til konferanse om inngåelse av avtalen om ikkespredning av atomvåpen i Genève i 1975.[5]

Han ble utnevnt til undersekretær i Statssekretariatets avdeling for diplomatisk kontakt med statene den 28. juli 1973.

Kardinalens heraldiske våpenskjold

Biskop[rediger | rediger kilde]

Han ble den 4. mai 1979 utnevnt til titularbiskop av Novaliciana med personlig tittel av erkebiskop og sekretær for Statssekretariatets avdeling for diplomatisk kontakt med statene av pave Johannes Paul II. Han ble bispeviet den 27. mai 1979 i Vatikanet av pave Johannes Paul II. Han var leder for Vatikanets delegasjon for revisjon av Laterankonkordatet med den italienske regjeringen (1979-84), Vatikanets representant til møtet for sikkerhet og samarbeid i Europa i Madrid (1980-83), til Malta i 1981, til krisen på Falklandsøyene i Buenos Aires i 1982, til Nicaragua og El Salvador i 1983, til Haiti for modifisering av konkordatet i 1984, til 10-årsjubileet for undertegnelsen av sluttdokumentet fra Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa i Helsinki i 1985, til Malta for avtale om religiøse skoler i 1985, til Libanon og Syria i 1986, til Malta for saker som angikk forholdet mellom Kirke og stat i 1986, til Polen i 1987.[5]

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble den 28. juni 1988 kreert til kardinaldiakon av San Benedetto fuori Porta San Paolo av pave Johannes Paul II. Han ble utnevnt til prefekt for Den apostoliske signatur den 1. juli 1988. Fra 24. mai 1991 ble han overflyttet og utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for Østkirkene og ble samtidig storkansler for Det pavelige orientalske institutt.[5]

I sin prestetjeneste var han spesielt opptatt av de unge i Villa Nasaret, som ble grunnlagt i 1945 av kardinal Domenico Tardini. Fra 1969 tok han initiativet til en kommunitet som besto av en gruppe tidligere studenter og tilhengere. Av denne skapte han i 1986 stiftelsen Comunità Domenico Tardini.[5]

Han gikk av som prefekt for Kongregasjonen for østkirkene den 25. november 2000, i en alder av 77 år.

Allerede før pave Johannes Pauls II død ytret han at han anså en senere paves fratreden som tenkeiig.[8] Han var blant de som var tilstede da pave Johannes Paul II døde.[9]

Dagene før det konklavet som endte med å velge pave Benedikt XVI uttalte han at den neste pave burde ta for seg forholdet mellom paven og verdens biskoper: «Heller enn splittelse råder det en følelse av avstand. Biskopene oppfatter seg nom noe fjerne fra det som foregår i Roma». Han foreslo opprettelsen av et valgt konsultativt bisperåd som skulle fremme «kollegialitet» mellom dem og paven og Den romerske kurie.[10]

I 2010 kom han med en vurdering av Pave Pius XIIs handlemåte under andre verdenskrig - han hadde arbeidet med ham fra kort etter krigsslutt. He sa til engelskspråklig presse:[11][12]

SitatIn that tragic period, [Pius] was concerned about the Germans leaving Rome in peace and respecting its sacred character. It was not a choice against the Jews, because the pope believed that a gesture of protest would have been counter-productive. At the same time, however, he worked to see that as many Jews as possible were sheltered in churches and Catholic institutions.... Pius XII considered what had happened to the Dutch bishops a warning not to do the same. The Dutch episcopacy had written a letter that condemned the "merciless and unjust treatment reserved for the Jews".... The intentions were the best, but the results were disastrous.... It was precisely the country where priests and bishops most vocally denounced the anti-Jewish persecutions that had more deportations than any other nation of Western Europe.Sitat

Etter valget av Pave Frans i 2013 uttalte han at Kirken trenger «å starte fra annet vatikankonsil,med det som ennå ikke er blitt implementert og det som trenges å fullføres.»[13]

Da pave Frans utnevnte sine første kardinaler i 2015 antok noen at Silvestrini hadde influert noe av utvelgelsen av Edoardo Menichelli, erkebiskopen av Ancona-Osimo,[14][15] som hadde arbeidet for Silvestrini i to embeder i Den romerske kurie.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  2. ^ https://www.avvenire.it/chiesa/pagine/morto-il-cardinale-silvestrini, 29. aug. 2019, Avvenire, Lutto. Addio a Silvestrini, uno dei protagonisti della diplomazia vaticana
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 23. jun. 2015
  4. ^ a b http://www.ordens.presidencia.pt/?idc=154
  5. ^ a b c d e f g Per Einar Odden: http://www.katolsk.no/biografier/utenriks/silvestrini Achille Silvestrini], katolsk.no, lest 19. august 2019.
  6. ^ «Biography: Silvestrini Card. Achille». Press Office of the Holy See. Besøkt 17. august 2017. 
  7. ^ Giancarlo Zizola: Der Nachfolger. Patmos-Verlag, Düsseldorf 1997, s. 161–162
  8. ^ http://www.cardinalrating.com/cardinal_160__article_700.htm. 
  9. ^ Renehan Jr., Edward J. (2007). Pope John Paul II. Chelsea House. s. 14. Besøkt 17. august 2017. 
  10. ^ Sciolino, Elaine; Wakin, Daniel J. (5. april 2005). «John Paul II: Gatherings; Procession for Pope Draws Thousands; Viewing Begins». New York Times. Besøkt 17. august 2017. 
  11. ^ Allen Jr., John L. (5. januar 2015). «Pius XII was 'totally anti-Nazi,' former aide says». National Catholic Reporter. Besøkt 17. august 2017. 
  12. ^ «Nothing Novel Seen in New Pius XII Documents». Zenit. 1. februar 2010. Besøkt 17. august 2017. 
  13. ^ «Il secondo tempo del Concilio». Avvenire (italiensk). 25. oktober 2013. Besøkt 18. august 2017. 
  14. ^ Winters, Michael Sean (5. januar 2015). «The New Cardinals». National Catholic Reporter. Besøkt 17. august 2017. 
  15. ^ Mickens, Robert (5. januar 2015). «Francis chooses new cardinals from the margins». National Catholic Reporter. Besøkt 17. august 2017. 
  16. ^ Marcolivio, Luca (11. februar 2015). «'A Prophetic Church That is Neither Silent Nor Seeks War'». Zenit. Besøkt 17. august 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Aurelio Sabattani 
Prefekt for Den apostoliske signatur
Etterfølger:
 Gilberto Agustoni 
Forgjenger:
 Durasamy Simon Lourdusamy 
Prefekt for Kongregasjonen for Østkirkene
Etterfølger:
 Ignace Moussa Daoud