Risvær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 68°16′42,5″N 15°7′4,2″Ø Risvær er en øygruppe om lag 2,5 kilometer øst for Årsteinen helt øst i Vågan kommune i Lofoten med Heimøya og Borterøya som de to største, i tillegg til en rekke mindre øyer og holmer. Mellom de to hovedøyene går det 50-100 meter brede sundet Risværkeila, lokalt bare Keila, som fungerer som en beskyttet havn i det værharde farvannet i området. Nordøst og sør for Risvær ligger Svellingsflaket landskapsvernområde.

Øyværet huser et aktivt feriesamfunn med boliger på begge øyene og med bryggene som står tilbake fra det gamle fiskeværet. Flere fiskebruk har vært gjenstand for oppussing. Beliggenheten ut mot Vestfjorden gir fri sikt mot Hamarøytindan i sør og Ofoten mot nord samtidig som Lofotfjellene ruver mot vest.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første fastboende på Risvær var Christopher Bernhoft (f. 1759 i Støren - d. 7.2.1834 i Bergen) som kom på slutten av 1700-tallet og bodde der med sin søster Agnethe Bernhoft (f. 12.5.1758, d. 15.7.1824,[1]. Bernhoft var sønn av Jørgen Christophersen Bernhoft (sogneprest, Støren) og Birgitte Irgens (slekten som eide Røros Kobberverk og det såkalte Irgensgodset i Nordland og Troms, kjøpt fra kong Fredrik 3. i 1660). Bernhoft var student fra 1777 og ble Cand. Theol 21.4.1784, slik at det må ha vært tidligst i 1784 han kom til Risvær. I Folketellingen fra 1801 var det kun han, hans søster og en husholderske ved navn Martha Marie Bugge registrert på Risvær. Bernhoft levde på sine eldre dager i Bergen hvor han døde.[2]

Andreas Jonassen Falch (1776–1854) kjøpte stedet i 1802. En gunstig plassering i forhold til Lofotfisket gjorde at fiskeforedlingsbedriftene på øyene ble et naturlig sted å avlevere fangsten. Arbeidsplassene som ble skapt førte til at befolkningen gradvis økte utover 1800-tallet – og på slutten av 1800-tallet ble Risvær et viktig knutepunkt i distriktet.[3] Antall fastboende ble imidlertid aldri stort sammenlignet med større fiskevær i Lofoten. Risvær var primært et sesongbasert fiskevær med få fastboende men mange fiskebruk.

I 19011902 ble Risværkeila mudret opp på statens regning og øyene ble etter hvert tilknyttet strøm- og telefonnettet gjennom sjøkabler. «Taleboksen» (tidligere navn på telefonkiosk) kom i 1925. Risvær var et velholdent fiskevær som nådde sin gullalder på 1920- og 1930-tallet samtidig som Lofotfisket var på sitt største. På høyden av fiskesesongen disse årene skal minst 400 båter ha holdt til bare på Risvær[4], et antall som skal ha gjort det mulig å gå tørrskodd over Keila. I 1931 som muligens var toppåret var det i løpet av Lofotfisket innom 50 kjøpefartøyer, 500 motorfartøyer og 300 åpne fartøyer i løpet av sesongen og med 431 båter samtidig på det meste. Ved Fiskeritilsynets måling 22.3.1931 var det 1416 fiskere og 406 båter registrert tilstede. Risvær fikk først vannforsyning gjennom «statsbrønnen» mens den kommunale vannforsyning kom så sent som i 1973 gjennom sjøledning.

Reduksjonen i Lofotfisket i tiden etter andre verdenskrig førte til en gradvis fraflytting fra Risvær. Falch la ned fiskebruket i 1995 og flyttet virksomheten til Svolvær. De siste fastboende flyttet på 1990-tallet, og øyværet gikk gradvis over til å bli et rekreasjonsområde – deriblant for Falch-familien som fortsatt holder til i væreiergården på Heimøy. Den resterende bygningsmassen med tilknyttede brygger og fiskebruk ble i løpet av 1990- og 2000-tallet solgt og restaurert til bruk som fritidsboliger. I tillegg til den eksisterende bebyggelsen har også annet ledig land langs sundet blitt skilt ut og solgt i denne perioden, inkludert tomter fra tidligere bebyggelse som hadde forfalt eller blitt revet. De fleste av disse er blitt bebygget med hytter og rorbuer for fritidsbruk.

Risvær i dag[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 2000-tallet har de fleste nedlagte fiskebrukene blitt tatt i bruk som private fritidsboliger. Hytter og rorbuer er oppført på ledige tomter langs Keila. Eierne kommer hovedsakelig fra nærliggende byer i områdene rundt Lofoten og Vesterålen – men også fra andre steder i Norge.

Falch-familien er fortsatt den største landeieren på Risvær, og med unntak av tomtene og bebyggelsen langs Keila er de gjenværende landområdene på øyene i deres eie. Størsteparten av disse områdene er lite aktuelle som tomter da det er svært værhardt og dårlige havneforhold på yttersiden av øyene, og uten noen offentlig brygge på øyene er tomtene avhengige av private bryggeplasser.

Det store fiskebruksbygget på holmen i Nord-Keila som opprinnelig ble bygget av Falch på 60-tallet og senere overtatt av Pundslett Laks, brant og ble totalskadet i mai 2014.

Risvær brygger[rediger | rediger kilde]

Den gamle hovedbryggen på Risvær ble i 2000 solgt til nye eiere og er nå restaurert og tilrettelagt for utleie, opplevelsesferier og konferanser med bryggeplass til 20 båter. Risvær Brygger, med lokasjon langs nordsiden av Heimøya, har ved siden av kafé, pub/bar, spisested, og utleiedriften bygget ut 6 rorbuer/leiligheter i tilknytning til den gamle hovedbryggen der det gamle materiallageret stod tidligere.

Tjenestetilbud og forsyninger[rediger | rediger kilde]

Nærmeste matbutikk og kafé befinner seg noen få kilometer fra Holandshamn, ved fergeleiet Digermulen. For andre forsyninger er Svolvær by det nærmeste større handelsstedet for adkomst med både båt og bil. Utenom kaféen på Risvær bygger finnes ikke offentlige skjenkesteder i nærheten, og utenom Svolvær by er vertshusene på øya Skrova og i Brettesnes på Stormolla de nærmeste. DIsse stedene ligger ca. 20 minutter unna med båt, men vertshusene holder normalt kun åpent i juli måned og det har vært jevnlige nedleggelser og nystiftelser blant disse, så det varierer hvilke som er åpne.

Bebyggelsen har kommunal ferskvannstilførsel gjennom rør i sjø fra Pundslett, samt nett-tilknyttet elektrisk kraft og fast-telefoni via sjøkabel. Det er gode dekningsforhold for TV og radio fra bakkenettet og for mobiltelefoni, mens dekning for mobilt bredbånd er noe varierende. Det finnes ingen renovasjonstjeneste på øyene.

Ankomst og tilgjengelighet[rediger | rediger kilde]

Risvær har ikke fastlandstilknytning men anløpes på anrop av Lødingen Skyssbåtservice på ruten mellom Øksneshamn og Svolvær. (Rutetabell)

Den nærmeste opparbeidede havnen med tilknyttet vei for privat båttrafikk er Holandshamn på Hinnøya, hvorfra overfarten tar ca. 10 minutter med nevnte rutebåt. Ved Pundslett er det anlagt småbåthavn med parkering for eiere av fritidshus på Risvær. I tillegg tilbyr Risvær Brygger skyss for sine gjester og andre som ønsker å besøke Risvær. Båtferdsel i dette farvannet kan være risikabelt grunnet svært mange undervannsskjær og holmer, så det er nødvendig med lokalkunnskap for å ferdes trygt, selv i skipsleia.

Harstad/Narvik lufthavn, Evenes er nærmeste stamflyplass og kan nås med bil fra Holandshamn/Pundslett på ca. 2 timer. Herfra er det flyforbindelser til blant annet Oslo, Trondheim og Tromsø; samt internasjonalt med charterfly. Nærmeste by er Svolvær ca. en times reise unna med båt eller bil. Svolvær lufthavn betjener kortdistanse-flyvninger til stamflyplassen Bodø lufthavn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Christopher Bernhoft». geni_family_tree. Besøkt 2. oktober 2016. 
  2. ^ Søsteren Agnethe må ikke forveksles slik det er gjort i diverse kilder med halvsøsteren Martha Angell Bernhoft som senere ble mor til Jørgen B. Lysholm, «far» til Lysholm's akevitt. Bernhofts slektsbok fra 1885 er tilgjengelig som ebok fra Riksarkivet.
  3. ^ Risvær sett fra luften, 20.08.2008: http://gammel.lofoten.com/index.php?option=com_content&view=article&id=368%3Arisvaer-sett-fra-luften&catid=51%3Amiljo-a-samfunn&Itemid=104[død lenke]
  4. ^ Fiskets Gang, 22.03.1933: ftp://ftp.imr.no/biblioteket/fg/1931-1940/1933/fg_1933_12.pdf

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]