Rheinisches Schiefergebirge
| Rheinisches Schiefergebirge | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Annet navn | Massif schisteux rhénan (fransk) | ||
| Geografi | |||
| Land |  Tyskland Belgia Luxembourg Frankrike | ||
| Dimensjoner | |||
| Lengde | 400 km | ||
| Bredde | 180 km | ||
| Areal | 41 300 km² | ||
| Høyeste punkt | |||
| Navn | Großer Feldberg | ||
| Høyde | 879 moh. | ||
| Beliggenhet | |||
 Satellittbilde med omriss av De rhinske skiferfjell (grått) og landegrenser (grønt) | |||
Rheinisches Schiefergebirge («De rhinske skiferfjell») er et geologisk massiv i det vestlige Tyskland, det østlige Belgia, Luxembourg og det nordøstlige Frankrike.[1] Området dreneres sentralt, sør til nord ved elven Rhinen og noen av dens sideelver, samt av elven Maas i vest. Høyeste punkt på høyre bredd av Rhinen er Großer Feldberg i Taunus med 879 meter over havet, på venstre bredd er det Erbeskopf i Hunsrück med 816 meter.
Geografisk inndeling[rediger | rediger kilde]
Overblikk[rediger | rediger kilde]
De rhinske skiferfjellene, et sentral- og vesteuropeisk naturlandskap, er delt i to deler av Rhinen. De omtrent sommerfuglformede fjellene er svært differensierte og er delt inn i skiferfjellene på venstre bredd av Rhinen og skiferfjellene på høyre bredd av Rhinen. Den gjennomsnittlige høyden er omtrent 500 meter over havet.
Fjellene begrenses i vest og sørvest av Parisbekkenet, i sør av Saar–Nahe-bekkenet, Mainz-bekkenet og Wetterau. Den østlige kanten er mot den hessiske senkningen, som tilhører Westhessisches Bergland. På den nordlige kanten går fjellene over i Den nordtyske slette. Nord for Ardennene, under et ungt dekke, ligger det paleozoiske Brabantmassivet, som bare er eksponert i dalene i Sør-Brabant.
Den østlige fløyen av skiferfjellene er gjennomskåret av elven Lahn. Sør for Lahn ligger Taunus, nord for det Westerwald og Gladenbacher Bergland med Bottenhorn-platåene, som grenser til Siegerland mot nord. Sauerland, sentrum i de nordøstlige skiferfjellene med Rothaargebirge som kjernen i Hochsauerland, smelter sammen mot vest med Bergisches Land. Den østligste spissen dannes av Kellerwald. Den vestlige fløyen av skiferfjellene er skjært gjennom av Mosel, sør for den ligger Hunsrück, nord for den Eifel og Ardennene med myrområdet Hohes Venn.
I tillegg til de tre store dalførene Midt-Rhinen, Lahn og Mosel, former to større intermontane bassenger landskapet; Midtrhin-bekkenet mellom Koblenz og Andernach og Limburgbekkenet på begge sider av Lahn rundt byen Limburg. Fra nord strekker Den nordtyske slette seg langt inn i skiferfjellene langs Rhinen, og fra sørvest Trierbekkenet. Vennvorland mellom Hohes Fenn og Den nordtyske slette utgjør et overgangsområde mellom lavland og mittelgebirge.
Delområder[rediger | rediger kilde]
De rhinske skiferfjells inndeling, med maks høyde over havet markert for de viktigste landskapene:
|
Vest for Rhinen
|
Øst for Rhinen
|
Geologi[rediger | rediger kilde]
Geologisk sett består det rhenske massivet av metamorfe bergarter, for det meste skifer (derav dets tyske navn), deformert og metamorfosert under den variskiske fjellkjedefolding (for rundt 300 millioner år siden). Det meste av massivet er en del av den rhenohercyniske sonen av denne fjellkjedefoldingen, som også omfatter Harz lenger øst og devoniske bergarter i Cornwall i det sørvestlige England.
De fleste bergarter i skiferfjellene var opprinnelig sedimenter, for det meste avsatt under devon og karbon i et bakbuebasseng kalt den rhenohercyniske sonen. Noen steder i Ardennene dukker også eldre bergarter fra kambrium til silur opp som massiver dekket av devonisk skifer. Disse eldre bergartene danner egne mindre massiver (Stavelot, Rocroi, Givonne og Serpont). I de østlige skiferfjellene viser noen svært begrensede utspring i Sauerland bergarter fra ordovicium og yngre silurisk alder. Berg fra ordovicium finnes også i det sørlige Taunus.
Noen bergarter er tertiære og kvartære magmatiske bergarter, som mest fremtredende forekommer i Vulkaneifel, Westerwald og Vogelsberg. De vulkanske bergartene har vært knyttet til en søylestrøm som, på grunn av sin lave tetthet og oppdrift, løftet hele regionen opp i løpet av de siste hundre tusen årene, målt fra den nåværende høyden av gamle elveterrasser.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Szeglat, Marc (9. desember 2021). «Dechenhöhle und Rheinisches Schiefergebirge». Vulkane Net Newsblog (tysk). Besøkt 28. desember 2023.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Rheinisches Schiefergebirge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Rheinisches Schiefergebirge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
