Indre vestfoldmål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Revetalsmål»)
Indre vestfoldmål
Bygdemålene i indre Vestfold
Lingvistisk
klassifikasjon
Indoeuropeisk
Germansk
Nordgermansk
Vestnordisk
Norsk
Østlandsk
Vikværsk
Vestfoldmål
Indre vestfoldmål
Offisiell status
Offisielt iTønsberg, Sandefjord, Larvik og Holmestrand kommuner i Vestfold
Språkkoder

Indre vestfoldmål eller bygdemålene i indre Vestfold, lokalt kjent som bl.a. andebumål i Andebu, revetalsmål i Revetal, vålemål i Våle og hofmål i Hof, er et bygdemål og en underdialekt av vestfoldmål som snakkes i bygder i indre Vestfold som Andebu, Revetal, Svarstad, Kodal, Vivestad, Fon, Hof og Linnestad. Det indre vestfoldmålet hører til den vikværske dialektgruppen, med typiske trekk som kløyvd infinitiv og -ær, -æne-bøying av hankjønnsord i flertall. Dialekten snakkes i den indre delen av et fylke, og kan derfor høres ut som en tradisjonell innlandsdialekt. Dialekten har ord som f.eks. «himu» (hjem), «ho» (hun/den), «mjælk» (melk) og «reinmældt» (renspråklig, snakker flytende).

Det indre vestfoldmålet er en dialekt som ligner på et annet bygdemål i Vestfold, tjømemålet (øymål) som snakkes på Tjøme og Hvasser, men det indre vestfoldmålet er oftest litt breiere og mer markant. Det er også lokale variasjoner innen det indre vestfoldmålet, f.eks. i Svarstad, Vivestad og Fon er dialekta veldig brei og har store likhetstrekk med de telemarkske fjellbygdmålene, mens i Andebu, Revetal og Våle har dialekta blitt noe finere de siste årene pga. urbaniseringen av disse tettstedene og nærheten til de 5 Vestfold-byene Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Horten og Holmestrand, og Buskerud-byen Kongsberg. Der sier de som regel «ikke/ikkje/inte», «uke/veke», «folk» og «løys» i motsetning til i Svarstad, Vivestad og Fon hvor de sier «itte», «viku», «følk» og «laus». Variasjonene i det indre vestfoldmålet avhenger som oftest av hvor mye dialekten er påvirka av bymålene rundt, da særlig av dialektene i storbyene Tønsberg og Sandefjord, men også i de mindre byene Larvik, Horten, Holmestrand og Kongsberg. I bynære bygder som Andebu og Revetal er dialekta sterkt påvirka av bymål som tønsbergdialekt og sandefjordsdialekt mens i bygdene helt innerst i Vestfold som Svarstad, Fon og Vivestad er dialekta påvirka av bl.a. fjellbygdmål (midtlandsk) og setesdalsk.

I dag er det indre vestfoldmålet under sterkt press fra de større østlandsmåla rundt Oslo (via kystbyene i Vestfold), som de fleste andre dialektene på Østlandet. I dag snakkes dialekten nesten kun av eldre mennesker, mens de fleste yngre har lagt om til bymål.

I perioden fra 1900 til 1945 blei landsmål brukt av noen personer fra disse bygdene, fordi landsmålet var nærere den gamle dialekten i området.

Kort ordliste over typiske ord og uttrykk på det indre vestfoldmålet (Stor L indikerer tjukk l-lyd)
Indre vestfoldmål Standard østnorsk
mjælk/mjølk melk
reinmældt renspråklig
tysj tenke
følk folk
viku uke
hime hjem
silju selje
snøgg rask
gølvu søle
huggu hode
joLe jorde
dynn dør
akæ flytte på seg/kjøre/raske på/lide sakte
bjønn bjørn
ellmørrju ildmørje, samling av glør
fyrri foran/før
gvile hvile
gværrvill sommerfugl/små sammenraka høyflekker
hønn horn
ivju evje
kjørke kirke
laue sæ bade
naue ta skade
omm ovn
røyr rør
seto jordet nedenfor fjøset
spurrning gåte
tra jorde
tuppe høne
tåppe hane
ul hulder
Vintergatæ Melkeveien
ægg egg
øllbågæ albue
åkkle ankel

Moderne mål i indre Vestfold[rediger | rediger kilde]

Det typiske i dag er bøyinga av hankjønnsord i flertall (-ær, -æne), men den er også på vikende front. Men dette er ei aktiv form blant dem som bruker den, og nyord av hankjønn får denne bøyinga, (CD-ær, bloggær). Mange faste uttrykk med bevarte gamle former fins: «de' går så de' gviner» (når noe går veldig fort). Diftongen 'ei' er au til en stor del bevart, mens diftongen 'au' som oftest har gått over til 'ævv'. Tjukk l er bevart, og tjukk l for tidligere 'rð' er til dels bevart. Tre kjønn er bevart.

Eksempler på indre vestfoldmål[rediger | rediger kilde]

Dette er et eksempel på varianten av det indre vestfoldmålet som snakkes i Fon:

– En gammæl mann (åttiåring) frå enn a galæne tett ve Jærpekjønn færteller.

De fysste dem jole når linåker’n var framvøks’n åm høst’n var å røske de ta bakken; så var’e te å få fådd de, så te hamre de, så te å få de på kjone å tørke de, så te bryte, te skakæ, te koke å te spinne. Når de blei heklæ, så blei de hør å stru. Så spant nå di hærre spånærkjærringæne så længe di kunne hele, får det var hart å spinne lin. Di værkæ så møe utta både hør å stru at i kunne ha fire å fæmm vevene på blæikæ. – Sjugdommen har kommi ta dè at’i harmistæ linsjurttæ. Ullæ, dænn rimær (d.e. ho blir sveig på kroppen når ein har arbeidt seg sveitt), å dè jør ente line; dæffør hadde vi et ordtøke: «lin te silke å ull te inte,» sae di. – Før i tiæ værkæ di æll tingen, både te gangkleer å sængkleer; men nå må di kjøpe sæ no bålster å tepen å sant. Du tyks væll dè nå, d-er så grusst når kvinnfolkæ går så fine å testasæ; men før i tiæ jikk dem i sine himeverka kleer, ent’n de var søndan eller måndæn; å dem jikk mest i sjørtt å trøie å forkle.

(Hentet fra: Gamalt frå Vestfold I : Bygdemålsprøvor)

Kjente personer som snakker dialekten[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andebu bygdebok, kulturbindet, red. av dr. philos. Arne Gallis
  • Vestfoldmål: Ord og vendinger fra Andebu, av Ole Bråvoll (red. av Odd Gallis)
  • Re-minne 2018 (PDF), utgitt av Ramnes Historielag og Våle historielag 2018
  • Gamalt frå Vestfold. 1 : Bygdemålsprøvor, av Vestfoldlaget (Olai Skulerud, Amund Bredesen Larsen og Ragnar Nordby)