Forbrukslån

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Forbrukslån er et lån man kan få uten å stille sikkerhet i eiendeler. Som regel må man stille sikkerhet i hus, bil, båt eller annen fast eiendom som pant for å få innvilget lånet. Med et forbrukslån slipper man å stille eiendeler som sikkerhet.

Et typisk forbrukslån lar deg låne mellom 1 000,- og 500 000,- kroner. Siden bankene tar mye større risiko ved å gi et lån uten sikkerhet, er disse lånene mye dyrere enn vanlige lån. Vanlig effektiv rente varierer fra 6,9% til 25% per år, men kan i enkelte tilfeller bli så høy som 40%.[1] Før innvilgning av lån blir det utført en kredittsjekk, hvor banken ser om søkeren har betalingsanmerkninger og hvor mye personen har tjent de siste årene. I tillegg til dette må en ofte vise fram siste lønnslipp og selvangivelsen for det forrige året. Hvis lånet blir innvilget så kan søker legitimere og signere digitalt med BankID. Pengene vil da bli utbetalt innen 1-3 virkedager. Bankene er påkrevd å innhente informasjon om hva pengene skal benyttes til jfr. §4 i hvitvaskingloven.[2]

Personer med betalingsanmerkninger vil i utgangspunktet ikke få innvilget forbrukslån i noen norske banker. NAV har en egen gjeldstelefon som kan gi råd til personer som gjeldsproblemer. De kan også henvise videre til kommunal gjeldsrådgiver.

Krav til søker[rediger | rediger kilde]

I tillegg til kredittsjekk for å utelukke eventuelle betalingsanmerkninger, har aktørene som tilbyr forbrukslån ofte en rekke andre kriterier som stilles til søkeren. [3] Merk at forskjellene her kan være store. Nedenfor ramses grunnkravene opp, men det er også individuelle forskjeller blant lånegiverne.

  • Alder minimum 18 år
  • Norsk statsborger i minst 2 år (ofte krav om tre år sammenhengende)
  • Årlig bruttolønn minimum 200 000 NOK/år
  • Kredittsjekk (ingen betalingsanmerkninger)
  • Selvstending næringsdrivende må ha levert lignet inntekt i minst tre år

Låneformidlere[rediger | rediger kilde]

En låneformidler eller låneagent, utsteder ikke selv lånet, men videreformidler brukernes søknader til sine partnere (banker). En låneformidler er kommersiell og får betalt per søknad eller per innvilget lån fra bankene de samarbeider med. Det koster imidlertid ikke kunden noe ekstra, og ideen er at brukerne skal kunne innhente flere lånetilbud på å sende én søknad som låneformidleren deretter videreformidler.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Forbrukerrådet. «Forbrukslån». 
  2. ^ Lovdata. «Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv.». 
  3. ^ «Norsk Kreditt AS». Besøkt 23. september 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]