Etterspørselens priselastisitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Priselastisitet)
Hopp til: navigasjon, søk
«Priselastisitet» omdirigerer hit. For den tilsvarende størrelsen på tilbudssiden, se tilbudets priselastisitet. «Etterspørselselastisitet» omdirigerer også hit. For andre elastisiteter vedrørende etterspørsel, se etterspørselens krysspriselastisitet og etterspørselens inntektselastisitet.
Etterspørselens priselastisitet er definert som den prosentvise endringen i etterspurt mengde (%ΔQ) dividert med den prosentvise endringen i pris (%ΔP).

Etterspørselens priselastisitet (Eld), også kalt egenpriselastisitet eller bare etterspørselselastisitet, er i samfunnsøkonomi et mål på hvor responsiv, eller elastisk, etterspørselen etter et gode er når prisen på godet endres, alt annet like. Et gode kan her forstås som en vare eller tjeneste. Etterspørselens priselastisitet er et relativt mål, nærmere bestemt hvor stor prosentvis endring det er i etterspørselen etter godet når prisen på varen endres med 1 %. Økonomer foretrekker å bruke elastisiteter fremfor absolutte tall fordi elastisiteter gjør det mulig å sammenligne effekten av prisendringer for forskjellige goder.

Priselastisiteter er nesten bestandig negative, det vil si at etterspørselen etter et gode går ned når prisen øker, og vice versa. Bare varer som ikke følger loven om etterspørsel, slik som Veblen-goder og Giffen-goder, har positiv priselastisitet.

Etterspørselen etter et gode kalles elastisk (eller relativt elastisk) når absoluttverdien av Eld er større enn 1. Elastisk etterspørsel tilsier at den prosentvise endringen i etterspørsel vil være større enn den prosentvise endringen i pris.

Etterspørselen et gode kalles nøytralelastisk når verdien av Eld er lik nøyaktig 1. Da er den prosentvise endringen i etterspørsel like stor som den prosentvise endringen i pris.

Etterspørselen etter et gode kalles uelastisk (eller relativt uelastisk) når absoluttverdien av Eld er mindre enn 1. Uelastisk etterspørsel vil si at den prosentvise endringen i etterspørsel vil være mindre enn den prosentvise endringen i pris.

Inntekten maksimeres når prisen blir satt slik at absoluttverdien av etterspørselens priselastisitet er lik nøyaktig 1, og etterspørselens priselastisitet kan benyttes til å lage en tommelfingerregel for hvilken pris som vil maksimere overskuddet. Etterspørselens priselastisitet kan også brukes til å analysere skatteoverveltningen ved å innføre avgift på en vare, samt hvilken effekt en slik avgift vil ha på det samfunnsøkonomiske overskuddet. Flere forskjellige metoder benyttes for å finne priselastisiteter, herunder testmarkeder, analyse av historiske salgsdata og conjoint-analyse.

Selv om ordet priselastisitet som oftest brukes synonymt med etterspørselens priselastisitet, er dette strengt tatt unøyaktig, for det finnes også andre priselastisiteter, slik som tilbudets priselastisitet og etterspørselens krysspriselastisitet. Tilsvarende med etterspørselselastisitet – brukt alene vil det normalt forstås som etterspørselens priselastisitet, men de fleste elastisiteter har med etterspørselen å gjøre.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Etterspørselens priselastisitet Eld er et mål på hvor responsiv etterspurt mengde av et gode er for endringer i prisen, . Et gode kan her forstås som en vare eller tjeneste. Formelen for etterspørselens priselastisitet er:[1]

Formelen over gir vanligvis en negativ verdi; de langt fleste goder er alminnelige goder, og da synker etterspørselen med stigende pris, jf. loven om etterspørsel.[2][3] Hvis prisen øker med fem prosent og etterspurt mengde går ned med fem prosent, er elastisiteten ved den opprinnelige prisen lik . Veblen-goder og Giffen-goder representerer imidlertid unntakstilfeller der etterspørselens priselastisitet positiv.[3][4] Siden etterspørselens priselastisitet er negativ for de langt fleste varer og tjenester, tar ofte økonomer dette for gitt og oppgir etterspørselens priselastisitet som en positiv verdi – altså absoluttverdien.[5] Økonomer foretrekker å bruke elastisiteter fremfor absolutte tall fordi man ved bruk av elastisiteter kan sammenligne effekten av prisendringer for forskjellige goder.[6]

Etterspørselens priselastisitet blir noen ganger omtalt som egenpriselastisitet, altså elastisiteten til godet med hensyn på dets egen pris. Dette for å skille det fra elastisiteten til etterspurt mengde av godet når prisen på et annet gode endres. Etterspurt mengde av gode A kan påvirkes av prisen på gode B dersom gode B er et substitutt eller et komplementært gode til gode A.[7] Elastisiteten til etterspurt mengde av gode A når prisen på gode B endres, kalles etterspørselens krysspriselastisitet.[8]

Jo større endringen i pris og etterspurt mengde er, jo mindre nøyaktig blir målet på etterspørselens priselastisitet gitt ved formelen ovenfor. Dette av to årsaker: For det første er ikke elastisiteten til et gode nødvendigvis konstant; som forklart nedenfor, kan etterspørselens priselastisitet variere langs etterspørselskurven fordi det er et relativt mål.[9] En elastisitet er heller ikke det samme som helningen på etterspørselskurven – helningen på kurven avhenger av måleenhetene på hver av aksene, mens elastisiteten er knytte til prosentvis endring.[10] For det andre er ikke er ikke prosentvise endringer symmetriske; prosentvis endring avhenger av hvilken observasjon som angis som startverdi og sluttverdi.[11] Hvis etterspurt mengde øker fra 10 til 15 enheter, er den prosentvise økningen , mens en nedgang i etterspørsel fra 15 til 10 enheter tilsvarer en prosentvis nedgang på .

To alternative elastisitetsmål kan benyttes for å unngå eller minimere disse ulempene ved den grunnleggende elastisitetsformelen: punktpriselastisitet og bueelastisitet.

Punktpriselastisitet[rediger | rediger kilde]

Punktpriselastisitetsmetoden tar utgangspunkt i en infinitesimal endring i pris og etterspørsel langs samme etterspørselskurve. Man kan da bruke derivasjon til å kalkulere etterspørselens priselastisitet for en ørliten endring i pris og etterspørsel for ethvert punkt langs etterspørselskurven:[12]

Punktpriselastisiteten er altså lik den førstederiverte for kvantum med hensyn på pris multiplisert med prisen i punktet dividert med etterspurt mengde i punktet. Punktpriselastisiteten kan bare beregnes dersom etterspørselsfunksjonen er kjent og deriverbar, slik at man kan finne dens deriverte med hensyn på pris.

Dette kan generaliseres til flere goder og variabler ved å bruke partiellderivasjon.[13] La være etterspørselen etter godene som en funksjon av pris og inntekt , og la være etterspørselen etter gode . Etterspørselselastisiteten for gode med hensyn på pris er da:

Bueelastisitet[rediger | rediger kilde]

En annen metode som benyttes for å løse asymmetriproblemet som oppstår fordi elastisiteten avhenger av hva man velger som start- og sluttpunkt, er å beregne elastisiteten med hensyn på gjennomsnittlig pris og mengde for de to punktene. Forenklet sagt gir dette et en «gjennomsnittlig» elastisitet for den aktuelle delen av etterspørselskurven – altså buen til kurven mellom de to punktene. Av denne grunn kalles dette etterspørselens bueelastisitet. Etterspørselens bueelastisitet er definert matematisk på følgende måte:[11]

Denne metoden for å beregne priselastisiteter på er også kjent som midtpunktsformelen, ettersom den gjennomsnittlige prisen og den gjennomsnittlige mengden er koordinatene til punktet midt mellom de to opprinnelige punktene.[11] Metoden forutsetter implisitt at den faktiske etterspørselskurven er lineær. Jo mindre lineær den faktiske etterspørselskurven er, desto dårligere vil denne tilnærmingen til å beregne elastisiteten være.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Diagram fra Alfred Marshalls Principles of Economics som illustrerer Marshalls definisjon av etterspørselens priselastisitet: .

Alfred Marshall er kreditert for å ha definert etterspørselens priselastisitet (av ham kalt «etterspørselselastisitet») for første gang i boken Principles of Economics fra 1890.[14] Han regnes også som opphavspersonen bak det økonomiske elastisitetsbegrepet generelt. Han beskriver etterspørselselastisiteten slik: «Elastisiteten (eller responsiviteten) til markedets etterspørsel er stor eller liten avhengig av om etterspurt mengde øker mye eller lite for et gitt fall i pris eller minker mye eller lite for en gitt økning i pris.»[a][15] Han argumenterer slik fordi «[…] den eneste universelle lov angående en persons etterspørsel etter et produkt er at den er minkende, alt annet like, for enhver økning i hans tilgang på vedkommende vare. Men denne reduksjonen kan være treg eller rask. Hvis den er treg, vil prisen han er villig til å betale for varen, ikke falle mye som følge av en betydelig økning i hans tilgang på den; og et lite fall i pris vil føre til en forholdsmessig stor økning i hans innkjøp. Men hvis den er rask, vil et lite fall i pris føre til bare en liten endring i hans innkjøp. I førstnevnte tilfelle […] kan vi si at elastisiteten til hans ønsker er stor. […] I sistnevnte tilfelle […] er elastisiteten til hans etterspørsel liten.»[b][15]

Matematisk var Marshalls elastisitet basert på punktprismetoden, hvor man benytter derivasjon til å beregne elastisiteter.

Bestemmende faktorer[rediger | rediger kilde]

Den dominerende faktoren for størrelsen på etterspørselens priselastisitet er konsumentenes vilje og mulighet til å «vente og se» – det vil si utsette umiddelbare kjøpsbeslutninger og se etter substitutter når det skjer en prisendring. Følgelig kan en rekke faktorer påvirke elastisiteten til etterspørselen etter et gode:

Tilgang på substitutter[rediger | rediger kilde]

Jo flere og nærere eventuelle tilgjengelige substitutter er, desto større vil elastisiteten forventes å være, ettersom konsmuentene da enkelt kan bytte fra et gode til et annet selv ved en liten prisendring; substitusjonseffekten er sterk.[16] Er det ingen nære substitutter tilgjengelig, vil substitusjonseffekten være liten og etterspørselen uelastisk.[16][17]

Hvor bredt godet er definert[rediger | rediger kilde]

Jo bredere et gode (vare eller tjeneste) er definert, desto lavere er elastisiteten. For eksempel vil etterspørselen til selskap Xs kjøttkaker forventes å ha relativt høy elastisitet med hensyn på pris så lenge det er en betydelig andel andre matvarer å velge mellom, mens etterspørselen etter matvarer sett under ett har veldig lav elastisitet med hensyn på pris fordi det ikke finnes substitutter til mat.[18]

Andel av inntekten[rediger | rediger kilde]

Jo høyere andel av konsumentens inntekt produktet koster, desto større bruker elastisiteten å være, ettersom man da vil tenke grundig gjennom kjøpet på grunn av den store kostnaden; inntektseffekten er med andre ord betydelig.[19] Når godet utgjør bare en ubetydelig del av konsumentens budsjett, vil inntektseffekten være uvesentlig og etterspørselen uelastisk med hensyn på pris.[17]

Nødvendighet[rediger | rediger kilde]

Jo mer nødvendig godet er, desto lavere er elastisiteten ettersom konsumenten vil forsøke å kjøpe nødvendighetsgoder samme hva de koster.[17] Et eksempel kan være insulin for diabetikere.[20]

Varighet[rediger | rediger kilde]

For de fleste goder vil elastisiteten øke jo lenger en prisendring vedvarer, ettersom stadig flere konsumenter da tar seg tid til og føler behov for å se etter substitutter. Når drivstoffprisene stiger brått, vil konsumentene typisk fortsette å fylle tanken når den går tom, men om prisene forblir høye over flere år, vil flere og flere konsumenter redusere sin etterspørsel etter drivstoff gjennom å skifte til kollektivtransport, kjøpe kjøretøy med lavere drivstofforbruk og andre tilsvarende tiltak.[17]

Poenget over gjelder imidlertid ikke for det som kalles varige goder, slik som biler. Her vil man isteden forvente det motsatte: En prisøkning på en ny bil vil kunne redusere etterspørselen dramatisk der og da; etterspørselen er priselastisk. På lang sikt vil den opprinnelige prisøkningen ha mindre og mindre påvirkning på etterspørselen etter bilen etter hvert som den eksisterende bilparken blir utdatert og uansett må skiftes ut; etterspørselen blir mer prisuelastisk.[21]

Varemerkelojalitet[rediger | rediger kilde]

En tilknytning til et bestemt varemerke – på grunn av tradisjon eller rettigheter – kan gjøre etterspørselen mer prisuelastisk.[18]

Hvem som betaler[rediger | rediger kilde]

Etterspørselen bruker å være mer prisuelastisk i tilfeller hvor den som kjøper inn og konsumerer godet, ikke er den samme som betaler for det, slik som når en ansatt handler på arbeidsgivers regning.[22]

Utvalgte priselastisiteter[rediger | rediger kilde]

Det er flere metoder som benyttes for å beregne faktiske priselastisiteter, herunder analyse av historiske salgsdata, undersøkelser av konsumenters preferanser i dag som så brukes til å bygge opp testmarkeder som kan modellere endringer, og conjoint-analyse, det vil si en rangering av brukernes preferanser som kan bli analysert statistisk.[23]

Nedenfor følger en oversikt med estimater på priselastisiteter for utvalgte varer. Avsnittet om bestemmende faktorer ovenfor kan gi en indikasjon på hvorfor elastisitetene varierer fra gode til gode.

  • Aviser: –0,1[24]
  • Brød: –0,13[24]
  • Sigaretter: –0,25[24]
  • Flyreiser (første klasse): –0,3[25]
  • Klær: –0,49[24]
  • Drivstoff: –0,6[24]
  • Øl: –0,9[24]
  • Flyreiser (rabattert): –0,9[25]
  • Motorvogner: –1,14[24]
  • Biff: –1,27[24]
  • Boligtomter: –1,6[24]
  • Måltid på restaurant: –2,27[24]

Effekt på total inntekt[rediger | rediger kilde]

Figurene viser forholdet mellom etterspørselen og total inntekt for en lineær etterspørselskurve. Når prisen synker langs den elastiske delen av kurven, øker total inntekt, mens total inntekt synker når prisen går ned langs den uelastiske delen av kurven. Total inntekt maksimeres ved den mengden etterspurt som gir Eld=–1.

En produsent som vurderer en prisendring, behøver å vite hvilken effekt en prisendring vil ha på den totale inntekten. Den totale inntekten er simpelthen produktet av salgsprisen per enhet ganger mengden solgt:

Generelt vil en prisendring ha to effekter, en priseffekt og en mengdeeffekt:

Priseffekt[rediger | rediger kilde]

For goder som har uelastisk etterspørsel med hensyn på pris, vil en økning i salgspris per enhet vanligvis føre til en økning i total inntekt, mens en lavere salgspris vil gi en lavere totalinntekt. (Effekten er motsatt for goder som har elastisk etterspørsel med hensyn på pris.)

Mengdeeffekt[rediger | rediger kilde]

En økning i salgsprisen per enhet vil normalt føre til færre enheter solgt, mens en nedgang i pris normalt vil føre til en økning i antall enheter solgt.

For goder med uelastisk etterspørsel trekker disse to effektene i motsatt retning på grunn av det inverse forholdet mellom pris og mengde etterspurt (jf. loven om etterspørsel). Produsenten behøver å vite hva nettoeffekten er for å avgjøre om den skal øke prisen. Etterspørselens priselastisitet er svaret: Den prosentvise endringen i total inntekt er omtrent lik den prosentvise endringen i etterspurt mengde pluss den prosentvise endringen i pris. (Den ene endringen kan være positiv, den andre negativ.) Den prosentvise endringen i mengde er knyttet sammen med den prosentvise endringen i pris gjennom elastisiteten; ergo kan endringen i totalinntekt beregnes ved hjelp av elastisiteten og prisendringen alene.

Som følge av dette kan forholdet mellom etterspørselens priselastisitet og totalinntekt bli beskrevet for ethvert gode:

  • Når etterspørselens priselastisitet for et gode er fullstendig uelastisk (Eld = 0), vil ikke prisendringer påvirke mengden etterspurt av godet;[26] en prisøkning vil bestandig føre til at totalinntekten øker. Absolutte nødvendighetsgoder hører hjemme her; en rasjonell person vil være villig til å betale hva som helst for et gode hvis alternativet er å dø. For eksempel vil en person som befinner seg i ørkenen døende av tørst, gjerne være villig til å betale alle pengene vedkommende har på seg, samme hvor mye, for en flaske vann hvis vedkommende ellers ville dø. Vedkommendes etterspørsel avhenger ikke av pris.
  • Når etterspørselens priselastisitet er relativt uelastisk (–1 < Eld < 0), er den prosentvise endringen i etterspurt mengde mindre enn den prosentvise endringen i pris. Følgelig vil en prisøkning føre til en økning i total inntekt, og motsatt.[17]
  • Når etterspørselens priselastisitet er nøytralelastisk (Eld = –1), er den prosentvise endringen i mengde nøyaktig lik den prosentvise endringen i pris, slik at en prisendring ikke vil påvirke total inntekt.[17]
  • Når prisens etterspørselselastisitet er relativt elastisk (–∞ < Eld < –1), er den prosentvise endringen i etterspurt mengde større enn større enn den prosentvise endringen i pris. Følgelig vil en prisøkning føle til lavere totalinntekt, og vice versa.[17]
  • Når prisens etterspørselselastisitet er perfekt elastisk (Eld = –∞), vil enhver endring i pris føre til at etterspurt mengde av godet faller til null,[26] og totalinntekten likeså. Dette gjelder typisk for goder der verdien er bestemt ved lov, slik som fiat-penger: Ingen vil være villig til å betale mer enn 100 kroner for en hundrekronerseddel.

Som diagrammene over viser, vil den totale inntekten maksimeres når prisen og etterspurt mengde er slik at etterspørselens priselastisitet er nøytralelastisk. Det er viktig å ha klart for seg at etterspørselens priselastisitet ikke behøver være konstant for alle prisintervall, for elastisiteten avhenger av prisen. For den lineære etterspørselskurven i diagrammet vil elastisiteten variere etter hvert som man beveger seg langs etterspørselskurven.

Relasjon til grenseinntekt[rediger | rediger kilde]

Egenpriselastisiteten er knyttet til grenseinntekten, det vil si hvor mye ekstra en produsent tjener på å produsere én ekstra enhet av en vare:[27][28]

hvor
er grenseinntekten,
er prisen,
er egenpriselastisiteten,
og og nedenfor er henholdsvis total inntekt og kvantum.

Bevis:







Det følger av dette at marginalinntekten synker () når etterspørselen er prisuelastisisk (), at marginalinntekten er lik null () når etterspørselen er nøytralelastisk (), og at marginalinntekten er positiv når etterspørselen er priselastisk .

Dette kan relateres til diagrammet ovenfor. I den uelastiske sonen av etterspørselskurven vil totalinntekten gå ned om man selger mer, mens totalinntekten vil gå opp om man selger mer i den elastiske sonen. Ved nøytralelastisk etterspørsel er total inntekt maksimert, og i optimum er grenseinntekten per definisjon lik null.

Optimal prisning[rediger | rediger kilde]

En produsent vil maksimere overskuddet ved å sette prisen slik at grenseinntekten er lik grensekostnaden. Ved å bruke sammenhengen ovenfor mellom etterspørselens priselastisitet og grenseinntekten kan man derfor utlede en tommelfingerregel for hva som vil være optimal pris.[29] Her betyr symbolene det samme som ovenfor, men vi introduserer et nytt ledd, grensekostnaden :



Denne tommelfingerregelen sier altså at man maksimerer overskuddet ved å sette differansen mellom pris og grensekostnad som prosent av pris lik minus den inverse av etterspørselens priselastisitet. (Dette vil være et positivt tall, ettersom etterspørselens priselastisitet for alle praktiske formål er negativ.)[30]

Tommelfingerregelen kommer bare er til nytte dersom bedriften har markedsmakt, det vil si har mulighet til å påvirke prisen i markedet. Under fullkommen konkurranse har produsenten null markedsmakt, og grenseinntekten vil være konstant lik markedsprisen. Ergo vil det optimale for enhver bedrift i et slikt marked være å produsere det kvantum som gjør at grensekostnaden er lik markedsprisen.[31]

Merk at hvis bedriften står veldig fritt til å sette prisen slik den vil (har mye markedsmakt), vil etterspørselens priselastisitet og grensekostnaden kunne variere betydelig i dette mulighetsrommet. Da kan det være nødvendig for bedriften å ha kjennskap til hele grensekostnadskurven og etterspørselskurven for å sette optimal pris. Man kan imidlertid benytte denne tommelfingerregelen til å sjekke om en bestemt pris vil være optimal i det konkrete området hvor man kjenner grensekostnaden og etterspørselens priselastisitet.[30]

Hvis grensekostnaden er lik null, vil heller ikke denne tommelfingerregelen være til nytte. Da reduseres imidlertid problemet til å maksimere inntekten.[31]

Effekt på skatteoverveltning og samfunnsøkonomisk effektivitet[rediger | rediger kilde]

Når etterspørselen er mer prisuelastisk enn tilbudet, vil konsumentene bære en større del av skattebyrden enn produsentene.

Etterspørselens priselastisitet kan sammen med tilbudets priselastisitet (Els) benyttes til å beregne skatteoverveltningen (hvem som bærer «skattebyrden») ved en avgift per enhet produsert og konsumert av et gode.[32]

Hvis etterspørselen etter et gode er perfekt uelastisk med hensyn på pris, er etterspørselen konstant uavhengig av hva prisen er. Konsumentene vil kjøpe produktet samme hva det koster. Om det innføres en avgift per enhet av dette godet, vil produsenten kunne øke prisen tilsvarende avgiften uten at mengden solgt går ned, slik at konsumentene betaler avgiften i sin helhet. Situasjonen er motsatt om etterspørselens priselastisitet etter godet er perfekt elastisk. Da vil enhver økning i pris føre til at antall enheter solgt blir null, og produsenten har ikke annet valg enn å dekke inn hele avgiften selv.

I de fleste praktiske tilfeller er etterspørselens priselastisitet enten relativt uelastisk eller relativt elastisk, altså et sted mellom disse ekstremtilfellene. Generelt er det slik at jo høyere (mer elastisk) etterspørselens priselastisitet er i sammenlignet med tilbudets priselastisitet, desto mer av avgiften faller på produsentene, og motsatt: Jo lavere (mer uelastisk) etterspørselens priselastisitet er sammenlignet med tilbudets priselastisitet, desto mer av avgiften faller på konsumentene. Prinsippet er altså at den som har minst anledning til å unngå avgiften gjennom å skifte til andre alternativer, bærer den største delen av skattebyrden.[32]

Etterspørselens priselastisitet og tilbudets priselastisitet har også betydning for størrelsen på det samfunnsøkonomiske effektivitetstapet (dødvektstapet) som et slikt avgiftssystem vil medføre under vanlige mikroøkonomiske forutsetninger (fullkommen konkurranse, ingen eksterne virkninger). Avgiften vil øke prisen, slik at noen konsumenter ikke lenger er villig til å kjøpe godet. Deres konsumentoverskudd fra å delta i markedet går derfor tapt; likeså forsvinner produsentoverskuddet til produsentene som produserte godene som disse ikke lenger kjøper. Dødvektstapet er summen av dette tapte konsument- og produsentoverskuddet.[c] Dødvektstapet blir mindre jo mer uelastisk etterspørselens og tilbudets priselastisitet er, for ved mer uelastisk etterspørsel vil færre konsumenter trekke seg ut av markedet som følge av en prisøkning, og et mer uelastisk tilbud vil si at en endring i pris har mindre å si for tilbudt mengde i markedet.[33] I figuren over kan dødvektstapet representeres ved arealet av trekanten dannet mellom den røde etterspørselskurven, den nederste blå tilbudskurven og det sorte linjestykket med piler i hver ende. Mer uelastisk tilbud og etterspørsel med hensyn på pris impliserer brattere tilbuds- og etterspørselskurver, slik at arealet av trekanten (og dermed dødvektstapet) minimeres.[33] Etterspørselens og tilbudets priselastisitet er derfor sentrale faktorer når man innen velferdsøkonomi studerer hvordan skatte- og avgiftssystemet bør utformes for å gi minst mulig tap av samfunnsøkonomisk overskudd.[34]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Originaltekst: «—The elasticity (or responsiveness) of demand in a market is great or small according as the amount demanded increases much or little for a given fall in price, and diminishes much or little for a given rise in price.»
  2. ^ Originaltekst: «[T]he only universal law as to a person's desire for a commodity is that it diminishes, other things being equal, with every increase in his supply of that commodity. But this diminution may be slow or rapid. If it is slow the price that he will give for the commodity will not fall much in consequence of a considerable increase in his supply of it; and a small fall in price will cause a comparatively large increase in his purchases. But if it is rapid, a small fall in price will cause only a very small increase in his purchases. In the former case […] the elasticity of his wants, we may say, is great. In the latter case […] the elasticity of his demand is small.»
  3. ^ Tapet av produsent- og konsumentoverskudd er større enn dette, for noe av det tidligere produsent- og konsumentoverskuddet går også over til å bli skatteinntekter for staten – markert som de skraverte rektanglene i diagrammet. Dette er imidlertid en ren overføring og representerer ikke noe dødvektstap.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sydsæter (2000), s. 200.
  2. ^ «Law of Demand». Investopedia. Besøkt 21. april 2017. 
  3. ^ a b Andresen, Martin Eckhoff (24. november 2014). «Gode». Store norske leksikon. Besøkt 18. april 2017. 
  4. ^ «Veblen Good». Investopedia. Besøkt 21. april 2017. 
  5. ^ McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 115.
  6. ^ Sydsæter (2000), s. 199.
  7. ^ McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 125.
  8. ^ McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 124.
  9. ^ McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 118.
  10. ^ McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 119.
  11. ^ a b c McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 114.
  12. ^ Sloman, John (2006), s. 55.
  13. ^ Mas-Colell, Winston og Green (1995).
  14. ^ «Alfred Marshall and Neoclassical Economics». Department of Economics, Illinois State University. Besøkt 2. mai 2017. 
  15. ^ a b Marshall, Alfred (1890). «Book III, Chapter IV». Principles of Economics. Macmillan and Co. Besøkt 16. april 2017. 
  16. ^ a b Frank (2008), s. 118.
  17. ^ a b c d e f g McConnell, Brue og Flynn, s. 120.
  18. ^ a b Gillespie, Andrew (2007), s. 48.
  19. ^ Frank (2008), s. 119.
  20. ^ «Kapittel 2: Indirekte beskatning og pressestøtte». NOU 2000:15: Pressepolitikk ved et tusenårsskifte. Regjeringen.no. Besøkt 19. april 2017. 
  21. ^ Walbert, Mark S. (19. august 2002). «Tutorial 4: Elasticity». Intermediate Microeconomics. Illinois State University. Besøkt 30. april 2017. 
  22. ^ Png (1999), s. 62–63.
  23. ^ Png (1999), s. 79–80.
  24. ^ a b c d e f g h i j McConnell, Brue og Flynn, s. 121.
  25. ^ a b Pindyck og Rubinfeld, s. 402.
  26. ^ a b McConnell, Brue og Flynn, s. 115–116.
  27. ^ Schenk, Robert. «From Elasticity to Marginal Revenue». Cyber Economics. Besøkt 3. mai 2017. 
  28. ^ Perloff (2008), s. 354.
  29. ^ Pindyck og Rubinfeld (2009), s. 354.
  30. ^ a b Pindyck og Rubinfeld (2009), s. 355.
  31. ^ a b Pindyck og Rubinfeld (2009), s. 356.
  32. ^ a b McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 366.
  33. ^ a b Mankiw, Gregory og Taylor (2006), s. 155–156.
  34. ^ Mankiw, Gregory og Taylor (2006), s. 151–156.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frank, Robert; (2008). Microeconomics and Behavior. (7. utgave). McGraw-Hill. ISBN 978-0-07-126349-8.
  • Gillespie, Andrew. (2007). Foundations of Economics. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-929637-8.
  • Mankiw, N. Gregory og Taylor, Taylor, Mark P. (2006). Economics. London: Thomson Learning. ISBN 978-1-84480-133-6
  • Mas-Colell, Andreu; Winston, Michael D.; Green, Jerry R. (1995). Microeconomic Theory. New York: Oxford University Press. ISBN 1-4288-7151-9.
  • McConnell, Campbell R.; Brue, Stanley L.; Flynn, Sean M. (2009). Economics: Principles, Problems, and Policies (18. utgave). New York: McGraw-Hill. ISBN 978-0-69-779753-7.
  • Perloff, Jeffrey M. (2008). Microeconomics: Theory & Applications with Calculus. Pearson. ISBN 978-0-32-127794-7.
  • Pindyck, Robert S.; Rubinfeld, Daniel L. (2009). Microeconomics. Upper Saddle River: Pearson Education. ISBN 978-0-13-713335-2.
  • Png, Ivan. (1999). Managerial Economics. Blackwell. ISBN 978-0-631-22516-4.
  • Sloman, John. (2006). Economics. Harlow: Prentice Hall. ISBN 978-0-273-70512-3.
  • Sydsæter, Knut. (2000). Matematisk analyse – bind 1. Oslo: Gyldendal Akademisk. ISBN 8-20-045341-3. (E-bok fra Bokhylla.no)