Pius V

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pius V
Pius V
El Greco 050.jpg
FødtAntonio Ghislieri
17. januar 1504
Bosco, Italia
Død1. mai 1572
Roma, Italia
GravlagtSanta Maria Maggiore
Ektefelle ingen
Yrke Geistelig, medlem av katolsk orden, katolsk prest
LivssynDen romersk-katolske kirke
DåpsnavnAntonio Ghislieri
Valgt7. januar 1566
Innsatt17. januar 1566
SaligkåretIkke saligkåret
Helligkåret24. mars 1712
FestdagIngen
ForgjengerPius IV
EtterfølgerGregor XIII

Sankt Pius V (født 17. januar 1504 i Bosco Marengo nær Alessandria nord i Italia, død 1. mai 1572 i Roma), født som Antonio Ghislieri, fra 1518 kalt Michele Ghislieri, var pave fra 15661572 og er en helgen i den romersk-katolske kirke. Han er kjent for sitt måtehold, og gjennomførte flere økonomiske reformer for å kutte kostnader knyttet til såvel kirken som pavehoffet.[trenger referanse]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Antonio Ghislieri tilhørte en fattig adelsslekt fra Lombardia. Han ble som fjortenåring medlem av dominikanerordenen, og tok navnet Michele.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han studerte, ble presteviet i 1528, og underviste i teologi og filosofii seksten år.

Biskop, kardinal[rediger | rediger kilde]

Pave Paul IV utså Ghislieri i 1556 til biskop av Sutri, og den 15. mars 1557 til kardinalprest med Santa Maria sopra Minerva som tittelkirke. Han engagerte seg tidlig i inkvisisjonen, ble som biskop inkvisitor av Milano og Lombardia, och som kardinal inkvisisjonens generalkommissar, over hele kristendommen. I 1560 ble han biskop av Mondovì, der han gjenopprettet orden etter krig.

Blabt hans øvrige fremganger fra tiden innen han ble pave, var at han lyktes i å tilbakevise keiser Maximilians IIs forsøk på å avskaffe sølibatet.

Pave[rediger | rediger kilde]

Den 7. januar 1566 ble han valgt til pave, tov navnet Pius V, og ble ti dager senere innsatt i sitt embede.

Pius var dominikanermunk, ikke politiker. Alvorlig asketisk fromhet preget hans liv, og med energi atterstilte han kirketukten i kurien og en mengde kloster. Han var som skapt for å inngi motreformasjonens oppriktige men strenge fromhet i sin kirke.

Hans hovedinteresse var å bekjempe all kjetteri. Skjærtorsdagsbullen In cæna Domini i 1568 av ham en klar antiprotestantisk formulering. For bekjempelsen av kjetterier i Europa ble pavedømmet ved ham den sammenholdende enhet; han opplevde også stor fremgang i Frankrike, Nederlandene, Tyskland og Polen.

Pius Vs grav i Santa Maria Maggiore

Mot dronning Elisabeth I av England slynget han avsettelsesbullen av 1570.[1] Pavens myndighet styrket han blant annet ved Catechismus romanus som ble utgitt på oppdrag av hom og ved Tridentinerkonsilet som i 1566 betegnet paven som «universalis pastor». I samme sentraliserende retning stod også uniformeringen av kulten gjennom Breviarium romanum i 1568 og Missale romanum av 1570.

I 1571 opprettete Pius indexkongregasjonen. Pius var korstogstankens siste store bærer. Han klarte å få med seg de venezianske kjøpmenn; det osmanske rikes flåtes nederlag i slaget ved Lepanto i 1571 markerte et høydepunkt vlant hans triumfer. Hans dypw fromhet gjorde et veldig inntrykk i den katolske verden.

Pius V ble begravet i Cappella Sistina i basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma.

Han ble kanonisert den 22. mai 1712 av pave Klemens XI.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Georg Denzler: «Pius V» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 665–667.
  • Leopold von Ranke: Die Geschichte der Päpste. Drittes Buch: Die Päpste um die Mitte des sechzehnten Jahrhunderts (= Hauptwerke in 12 Bänden, Bd. 2). Emil Vollmer Verlag, Wiesbaden 1957, S. 154–164.
  • Kenneth Stow: More than meets the eye. Pius V and the Jews. In: Elias H. Füllenbach OP, Gianfranco Miletto (Hrsg.): Dominikaner und Juden. Personen, Konflikte und Perspektiven vom 13. bis 20. Jahrhundert. = Dominicans and Jews. Personalities, Conflicts, and Perspectives from the 13th to the 20th Century (= Quellen und Forschungen zur Geschichte des Dominikanerordens. Neue Folge, Bd. 14). De Gruyter, Berlin u. a. 2015, ISBN 978-3-05-004515-3, S. 375–394.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ehler, Sidney Z., Church and State Through the Centuries, (Biblo-Moser, 1988), 180.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Pius IV
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Gregor XIII