Pádraig Pearse

Pádraig Pearse
Født		Patrick Henry Pearse, Pádraig Anraí Mac Piarais 10. nov. 1879 Dublin
Død		3. mai 1916 (36 år) Dublin
Beskjeftigelse		Lyriker, skribent, journalist, militært personell, politiker, skrankeadvokat
Utdannet ved		Royal University of Ireland
Far		James Pearse
Mor		Margaret Pearse
Søsken		Willie Pearse Margaret Mary Pearse
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Gravlagt		Arbour Hill Cemetery
Medlem av		Irish Republican Brotherhood Conradh na Gaeilge
Utmerkelser		Gorsedd Cymru
Pádraig Pearse på Commons

Patrick Henry Pearse (irsk Pádraic Anraí Mac Piarais, brukte gjerne blandingsformen Pádraig Pearse; født 10. november 1879, død 3. mai 1916) var en irsk lærer, poet, forfatter og nasjonalistisk aktivist. Han var en av lederne for påskeopprøret i 1916, og ble utropt til president i den provisoriske regjeringen for Republikken som ble proklamert. Han var en av de fjorten som ble henrettet etter opprøret.

Tidlig liv

Pearse ble født i Dublin. Hans far, James Pearse, var stenhugger, og flyttet fra Birmingham i England til Dublin i Irland for å utnytte boomen i kirkebygging der i andre halvdel av det 19. århundre. Han konverterte til katolisismen i 1870, antagelig mest av forretningsårsaker. Politiske var han moderat tilhenger av begrenset selvstyre. I 1877 giftet han seg med sin andre kone, Margaret Brady. Han hadde da to barn fra første ekteskap, Emily og James. Margaret var fra Dublin, men hennes fars familie var fra Meath og hadde irsk som morsmål. Innflytelsen fra denne delen av slekten, og spesielt fra grandtanten som også het Margaret, gav ham tidlig en kjærlighet til det irske språket.

Som sekstenåring, i 1896, gikk han inn i Gaelic League, og i 1903 ble han redaktør for organisasjonens avis An Claidheamh Soluis.

Pearses tidlige helter var hentet fra irsk mytologi, som Cúchulainn, men i 30-årene begynte han å interessere seg for tidligere republikanske ledere som Theobald Wolfe Tone og Robert Emmet. Det var fra disse to protestantiske skeptikerne at den strengt katolske Pearse hentet inspirasjon til påskeopprøret. Historikeren Conor Cruise O'Brien skrev om Pearse at han så opprøret som «et pasjonsspill med ekte blod».

St. Enda's

Byste av Pearse i Tralee, Kerry

Som en kulturelt orientert nasjonalist, med utdannelse fra Christian Brothers, mente Pearse at språket var en nødvendig del av den nasjonale identitet. Han mente at det irske skolevesenet oppdro Irlands ungdommer til å bli gode engelskmenn eller lydige irer, og at man trengte et alternativ til dette. For ham og andre som ønsket å vekke det irske språket til live igjen var dette den høyest prioriterte kulturelle oppgaven. Han følte at nøkkelen til å redde språket lå i et skolevesen som var sympatisk innstilt mot det, og for å vise veien fremover grunnla han i 1908 den tospråklige skolen St. Enda's School (Scoil Éanna) i Ranelagh i Dublin. Eleven fikk der undervisning både på irsk og engelsk.

Sammen med Thomas MacDonagh og sin yngre bror Willie Pearse, og andre akademikere, klarte han å gjøre skolen til en suksess. Elevene fikk i tillegg til undervisningen på skolen være med på en tur til en gaeltacht i det vestlige Irland. Hans idealisme førte til at han søkte et mer idyllisk sted å legge skolen, noe han fant i The Hermitage i Rathfarnham. I 1910 flyttet han skolen dit.

Den nye beliggenheten var flott, i et hus fra det 18. århundre omgitt av en park og skog. Men det var langt mer kostbart, og Pearse strevet kontinuerlig med å få endene til å møtes, og var på konkursens rand.

Volunteers og IRB

I november 1913 ble Pearse invitert til grunnleggelsesmøtet for Irish Volunteers. Organisasjonen ble opprettet for å forsvare Home Rule, som man ventet ville bli vedtatt i 1914, med våpenmakt om nødvendig.

Tidlig i 1914 ble han medlem av den hemmelige organisasjonen Irish Republican Brotherhood (IRB), som hadde en republikansk linje. Pearse var en av de mange som var med både i Volunteers og IRB, og da han ble sjef for militær organisering i Volunteers i 1914 ble han også den høyeste Volunteersoffiseren i IRB. Han ble dermed sentral i planen om å bruke Volunteers for å kunne gjennomføre IRBs opprørsplaner. Innen 1915 hadde han kommet inn i IRBs høyeste råd og organisasjonens militære råd, gruppene som planla opprøret.

Den 1. august 1915 holdt Pearse en berømt tale ved graven til Jeremiah O'Donovan Rossa, grunnleggeren av IRBs forløper Phoenix Society. Den endte med ordene: «Våre fiender er sterke og vise og vare; men så sterke og vise og vare som de er, kan de ikke gjøre ugjort mirakler fra Gud, han som modner i unge men frø sådd av unge menn fra en tidligere generasjon. Og frøene som ble sått av unge menn i '65 og '67 når nå sin mirakuløse modning. Herskere og forsvarere av riket bør være vare om de skal beskytte det mot slike prosesser. Livet springer ut av døden, og fra gravene til patriotiske menn og kvinner springer levende nasjoner ut. Forsvarerne av dette riket har virket godt i hemmelighet og åpent. De tror de har pasifisert Irland. De tror at de har kjøpt halvparten av oss og skremt den andre halvparten. De tror at de har forutsett alt, tror at de har planlagt for alt, men de tåpene, de tåpene, de tåpene! – De har etterlatt oss våre døde Fenians, og mens Irland har disse gravene skal et ufritt Irland aldri se fred.»

Pearse som president

Pearse leste opp påskeproklamasjonen i 1916

Pearse ble på grunn av sine tale- og skriveevner valgt ut av Thomas Clarke til å være talsmann for opprøret. Det var Pearse som kort tid før påske beordret alle medlemmer av Irish Volunteers til å begynne tre dagers manøvrer og eksersis påskesøndag, noe som skulle kamuflere samlingen for å starte opprøret. Eoin MacNeill, som var øverstkommanderende for Volunteers og motstander av opprørsplanene, fikk vite om dette, og sendte ut kontraordre. Pearse måtte da sende ut en ny ordre om at opprøret skulle starte neste dag, den 24. april, i stedet. Egentlig skulle MacNeill, når han ble presentert med et fait accompli, blitt utnevnt til øverstkommanderende for republikkens styrker, og ettersom det var en militærregjering også president. Men han ville ikke ha noe med opprøret å gjøre, og dermed stod det mellom Pearse og Clarke. Ettersom Clarke var en dømt forbryter, mens Pearse var respektert over hele landet, falt valget enkelt på sistnevnte.

Etter opprøret nektet mange for at Pearse var utpekt som president. Clarkes enke skrev i sin selvbiografi at det var forståelse for at Clarke skulle ha denne rollen, og at det var derfor hans signatur stod først på proklamasjonen. Tom Clarke sønn Emmet husket at han som barn overhørte at ledende personer i opprøret spurte hvem i all verden det var som hadde utnevnt Pearse til president. Motstandere av Pearse hevdet i ettertid at han hadde misbrukt sin stilling som produsent av propagandamateriale til å skrive inn seg selv som president, og det er et faktum at det bare er i en kladd til proklamasjonen skrevet av Pearse, og ikke i det signerte dokumentet, at man finner ham navngitt som president. Det er der også skrevet president for den provisoriske regjering, og ikke president for Den irske republikk; dette er en betydelig forskjell, ettersom førstnevnte tittel tilsvarer en statsministerpost. På den annen side må det trekkes frem at Pearse og hans kolleger diskuterte en rekke muligheter for fremtiden, blant annet å hente inn en Hohenzollernprins for å opprette et monarki dersom opprøret lyktes. Strukturen var med andre ord ikke helt på plass, og det var mye forvirring i dagene før og under opprøret.

Da opprøret brøt ut var det Pearse som leste opp proklamasjonen fra trappen foran General Post Office. Folkemengden som hørte på moret seg noe over det, og var stort sett likegyldige.

Da det etter noen dagers kamp var klart at opprøret var slått ned overgav Pearse seg sammen med andre ledere. Han ble sammen med fjorten andre ledere dømt til døden av en krigsrett og henrettet ved skyting den 3. mai 1916, 36 år gammel. Hans bror Wiilie ble også henrettet.

Michael Collins, som hadde spilt en mindre rolle i opprøret, var senere kritisk til Pearse. Han sammenlignet ham med James Connolly, og skrev: «Av Pearse og Connolly beundrer jeg sistnevnte mest. Connolly var en realist, Pearse var den rake motsetningen... Jeg ville ha fulgt Connolly gjennom helvete hadde det vært nødvendig. Men jeg må ærlig si at jeg tviler sterkt på om jeg ville fulgt Pearse – i det minste ikke uten å tenke meg godt om.»

St. Enda's School er innredet som museum til hans minne. I 1966, ved femtiårsjubileet for opprøret, ble Westland Row stasjon i Dublin omdøpt til Pearse stasjon til ære for de to brødrene.

Forfatterskap

Pearse skrev historier og dikt på både engelsk og irsk, hvorav det mest kjente diktet er «The Wayfarer». Han skrev også flere allegoriske skuespill, som The King, The Master og The Singer Blant irskspråklige noveller er særlig Eoghainín na nÉan, Íosagán, Na Bóithre og An Bhean Chaointe kjent.

Det meste av hans ideer om utdanning er nedtegnet i essayet The Murder Machine, og hans skrev også andre essays om politikk og språk, som The Coming Revolution og Ghosts.

På grunn av en serie politiske pamfletter skrevet i månedene før påskeopprøret ble han kjent som opprøret stemme utad. På midten av det 20. århundre ble han hyllet av irske nasjonalister som deres saks største idealist.

Etter at konflikten i Nord-Irland tok en ny vending i 1969 ble arven fra Pearse i stor grad assosiert med Den provisoriske IRA. Hans ry og skrifter ble kritisert av historikere, som Conor Cruise O'Brien, som omtalte ham som farlig, fanatisk, psykologisk usunn og ultra-religiøs. Andre forsvarte Pearse, og mente at å klandre ham for hendelser i Nord-Irland et halvt århundre etter hans død var uhistorisk og en forvrengning av ånden i hans skrifter. Denne debatten har lagt seg noe etter at Belfastavtalen ble undertegnet i 1998, men Pearse er fortsatt et kontroversielt tema blant irske historikere.

Eksterne lenker

• The Murder Machine by P.H.Pearse.