Slaget om Dakar
| Slaget om Dakar | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Storbritannia Australia.svg){kind=small} FFL |  Vichy-Frankrike | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| John Cunningham Charles de Gaulle | Pierre François Boisson | ||||||
| Styrker | |||||||
| 2 slagskip 1 hangarskip 5 kryssere 10 jagere | 1 slagskip 2 kryssere 4 jagere kystartilleri | ||||||
| Tap | |||||||
| 2 slagskip (skadet) 2 kryssere (skadet) | 1 jager (sunket) 2 ubåter (sunket) | ||||||
Slaget om Dakar (også kjent som Operasjon Menace) var et mislykket forsøk i september 1940 av de allierte på å erobre den strategiske havnen i Dakar i Fransk Vest-Afrika (det som i dag er Senegal). Dakar var under vichyfransk kontroll på den tid. De alliertes hensikt med dette slaget var å utplassere frie franske styrker under general Charles de Gaulle i Dakar og området rundt byen.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Etter våpenhvilen mellom Frankrike og Tyskland i juni 1940, var det stor forvirring med hensyn til holdningen i de forskjellige franske kolonier. Noen, som Fransk Kamerun og Fransk Ekvatorial-Afrika, gikk med de Frie Franske, mens andre som Fransk Nord-Afrika, Fransk Vest-Afrika, Syria og Fransk Indokina forble under vichyfransk kontroll. Den franske flåten i Middelhavet var i stand til å angripe den italienske flåten, og slik kunne altså den britiske Royal Navy konsentrere seg om de tyske krigsskipene i Nordsjøen og Atlanterhavet. Risikoen for at den franske flåten skulle falle i tyskernes hender, førte til det britiske angrepet på den franske flåten i Mers-el-Kébir. Selv om britene hadde fjernet en potensiell fare, fikk deres innsats ikke de franske enhetene til å få mer lyst til å slutte seg til Charles de Gaulle.
De Gaulle mente at han kunne overtale de vichyfranske styrkene i Dakar til å slutte seg til de alliertes side. Det var store fordeler knyttet til det: ikke bare de politiske konsekvenser ved å få en vichyfranske koloni til skifte side, men også praktiske fordeler: gullreservene fra Banque de France og den polske regjering som var i eksil i Dakar. Med tanke på militær strategi var havnen i Dakar langt bedre egnet til å beskytte de alliertes konvoier som seilte rundt Afrika, enn Freetown i Sierra Leone, der de allierte hadde en base på dette tidspunktet.
Med tanke på disse fordelene, bestemte de allierte å sende en flåtestyrke bestående av et hangarskip (HMS «Ark Royal»), to slagskip (HMS «Resolution» og «Barham»), fem kryssere og ti jagere til Dakar. Flere transportskip skulle transportere 8,000 tropper. Styrkens ordre gikk først og fremst ut på å få til forhandlinger med den vichyfranske guvernør, men hvis det mislyktes, skulle man prøve å ta byen med makt.
De vichyfranske styrkene som befant seg i Dakar, var ledet av det ikke ferdiggjorte slagskipet, Richelieu. Dette skipet var et av de mest avanserte og velutviklede krigsskipene i den franske flåten. Det hadde seilt fra Brest i Frankrike den 18. juni, før tyskerne hadde kommet til havnen. Richelieu var da omkring 95% ferdig. Før Vichy-regjeringen ble etablert, hadde HMS Hermes, et britisk hangarskip, kjempet sammen med de franske styrkene i Dakar. Da vichyregimet hadde fått makten, forlot Hermes havnen, men det ble på vakt og fikk selskap av den australske, tunge krysseren HMAS «Australia». Fly fra Hermes hadde angrepet Richelieu og hadde også klart å ramme det med en torpedo. Det franske skipet kunne ikke lenger seile, men det var fortsatt i stand til å fungere som et flytende kystbatteri. Tre Vichy-ubåter og flere lette skip var også til stede i Dakar. En styrke på tre kryssere (Gloire, Georges Leygues og Montcalm) og tre jagere hadde forlatt Toulon bare noen få dager tidligere. Gloire ble bremset på grunn av mekaniske problemer og ble oppdaget av Australia og beordret til å seile til Casablanca. De to andre krysserne og jagerne klarte å flykte fra de forfølgende allierte krysserne og nådde trygt Dakar.
Slagets gang[rediger | rediger kilde]
Den 23. september slapp det engelske Fleet Air Arm løpesedler over Dakar. Disse inneholdt propaganda. Fly fra Frie franske styrker fløy fra HMS Ark Royal og landet på Dakar lufthavn, men besetningen ble med det samme tatt til fange. En båt med representanter for de Gaulle seilte inn i havnen, men den ble raskt beskutt. Klokken 10:00 fikk alle vichyfranske skip som forsøkte å forlate havnen, advarselsskudd fra Australia. Etter hvert som skipene kom tilbake til havnen, åpnet kystartilleriet ild mod Australia. Dette førte til kamp mellom slagskipene, krysserne og kystfortene. Om ettermiddagen oppdaget og skjøt Australia på en vichyfransk jager (Audacieux), som deretter ble satt i brann og som til slutt gikk på grunn.
Også om ettermiddagen forsøkte man å landsette frie franske styrker på en strand ved Rufisque i den nordøstlige delen av Dakar. Som følge av kraftig beskytning fra vichyfranske stillinger som forsvarte stranden, ble også dette angrepet mislykket. General de Gaulle erklærte at han ikke ønsket å "sprute ut blod av franskmenn mot franskmenn" og stoppet angrepet.
I løpet av de to neste dagene fortsatte de alliertes flåte å angripe kystforsvaret, og vichyfranske styrker fortsatte med forsvaret. Under disse kampene ble to vichyfranske ubåter (Persée Ajax) senket, og en jager skadet. Den allierte flåten led også store tap: HMS Resolution ble torpedert av Bévéziers, og HMS Barham ble rammet av en 380 mm granat fra Richelieu. To kryssere fikk også skader.
Til slutt trakk de allierte seg tilbake og etterlot Dakar og Fransk Vest-Afrika i vichyfranske hender.
Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]
Effektene av de alliertes nederlag var mest politiske. De Gaulle trodde at han kunne overtale vichyfranskmennene i Dakar til å skifte side, men det viste seg ikke å være tilfellet. Dette fikk negativ betydning for hans status blant de allierte. Selv med hans seier i slaget om Gabon to måneder senere, lyktes det ikke han i å reparere disse skadene og fjerne mistroen fullt ut.