Oldtidens Thera

Oldtidens Thera (gresk: Αρχαία Θήρα) er en antikk by på kanten av det bratte, 360 meter høye fjellet Messavouno på den greske øya Santorini (som også kalt for Thera). Byen er etter sigende navngitt etter en mytisk hersker på øya, Theras. Byen ble bosatt fra 800-tallet f.Kr. og fram til 726 e.Kr. Fra 1895 ble oldtidsbyen undersøkt systematiske av den tyske arkeologen Friedrich Hiller von Gaertringen som gjorde utgravninger der fram til 1904. Senere utgravninger ved N. Zapheiropoulos mellom 1961 og 1982 under beskyttelse av det arkeologiske samfunn i Athen avdekket byens nekropolis i Sellada. Funn fra disse utgravningene er utstilt i det arkeologiske museum i Fira. Nye utgravninger ble tatt opp igjen i 1990 og 1994 under lederskap av Wolfram Hoepfner fra Freie Universität Berlin og resulterte i en langt mer presis forståelse av historien til sørlige Egeerhavet.

Oldtidens Thera er i dag åpent for offentligheten og man kan kjøre dit på en vindfylt vei som begynner i Kamari. Veien ble bygd tidlig på 1950-tallet for å innrette et besøk der i mars 1954 av den daværende tyske kansler Konrad Adenauer.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Oldtidsbyen består av en gate som strekker seg rundt 800 meter og er særlig bred for sin tid, mellom to og fire meter, og strekker i sørøstlig retning, og har flere imponerende bygninger. En lite blindgate strekker seg ut i rett vinkel og ender høyt opp i fjellsiden hvor hovedkvarteret til en garnison var stasjonert. Etter rundt 200 meter langs veien utvider byen seg til å dekke et område på rundt 100 x 100 meter på et ubeskyttet platå høyt over den berglendte kysten. Boligområder er gruppert rundt en agora som lå på tvers over et teater bygd på en lavere skråning. Adskilt fra og vendt mot havet ved den østlige enden av platået er det et lite helle område med templer og offentlige fasiliteter. Alle bygningene er bygd av lokal kalkstein brutt fra fjellet. Det var stor knapphet på tømmer på øya og like sjelden benyttet som byggvare.

Ved fjellets fot av dagens by, Kamari, var det et nekropolis som ble benyttet for å gravlegge de døde så lenge som byen eksisterte. Byen hadde også en havn, skjønt ennå ikke lokalisert med sikkerhet, og denne hadde formodentlig også et skipsverft og hus for overnatting for sjøfolk og soldater. Oldtidens Thera hadde to havnbyer, den ene var Oia (gresk: Οία, men ikke til å bli forvekslet med dagens Oia) og Elefsina (gresk: Ελευσίνα), lokalisert henholdsvis henholdsvis ved dagens Kamari og Perissa.

Historie[rediger | rediger kilde]

I arkaisk tid var byen en ubetydelig bosetning i den sørlige utkanten av Kykladene. Den ble grunnlagt av doriske kolonister fra Sparta som gjenkjente den strategiske verdien av lokaliseringen på fjellendte kanten. Herodotos og Pausanias har skrevet om den mytiske herskeren Theras, en etterkommer av den fønikiske herskeren Kadmos, og sønn av en konge i Theben, Autesion, som hadde hersker over Sparta og Lakonia på vegne av sin umyndige nevøer, tvillingene Eurysthenes og Prokles. Etter at de ble gamle nok, opprettet han en ny bosetning på øya Kalliste (gresk: Καλλίστῃ) som deretter ble oppkalt etter ham, Thera (gresk: Θήρα). Dette navnet ble også gitt til byen som det er arkeologiske bevis for er datert fra 800-tallet f.Kr. Herodotos går videre med å skrive om sju år lange tørke en gang rundt året 630 f.Kr. som tvang innbyggerne i Thera til å sende kolonister til Kyrenaika (dagens Libya).

Denne bosetningen var så suksessfull at Thera hadde lenge godt omdømme som moderbyen til Kyrene til tross for at den i seg selv var relativ ubetydelig. En samling på 760 mynter som er funnet, datert fra 500-tallet f.Kr., har gitt bevis på en beskjeden handelsforbindelse med Athen og Korint i vest, og Jonia og Rhodos i øst.

Byens rolle endret seg på den andre halvparten av 200-tallet f.Kr. da det ptolemeiske kongedømme i Egypt stasjonerte hele sin flåte for Egeerhavet i byens havn. Byen ble fullstendig ombygd for offiserene; den tidligere byplanleggingen ble erstattet av et formalistisk og jevnt gatenett, og nye, imponerende bygninger med søyleganger ble reist. Den ptolemeiske flåten ble trukket tilbake en gang rundt 145 f.Kr., og fra denne tiden og fram til år 0 mangler det fullstendig historiske nedtegnelser om byen.

I romersk tid ble byen og hele øya fra midten av 100-tallet f.Kr. en del av den romerske provinsen Asia, og selv om ingen høyere myndighetspersoner tok bolig på øya, ble Thera etter hvert relativt framgangsrik grunnet betydelige byggeprosjekter og at byens borgere greide å inneha høyere posisjoner, blant annet to ganger posisjonen som provinsiell yppersteprest.

I den urolige tiden hvor Romerriket gikk i oppløsning på 300-tallet e.Kr. er også reflektert i mangelen av skriftlige rapporter om øya. I bysantinsk tid var Thera en sogneby som jevnlig ble nevnt og fram til 400-tallet var byen den eneste urbane bosetningen på øya. Som med hele regionen mistet den deretter betydning. I året 726 ble den dekket av et lag med pimpestein etter et relativ lite utbrudd fra vulkanen Santorini, og kort tid etter ble byen oppgitt for godt. Informasjonen om dens ødeleggelse kommer fra rapportene til en bysantinsk kronikør, Theofanes bekjenneren.

Ettersom det er kun spinkle spor igjen etter den første bosetningen, er beskrivelsene av byen hovedsakelig relatert i den hellenistiske tiden og senere byutvikling.

Ptolemeiske garnison[rediger | rediger kilde]

En del er kjent om rollen til de ptolemeiske soldatene i byen fra inskripsjoner. Det var opprinnelig kun tre offiserer og rundt 300 soldater stasjonert i Thera, men senere ble ytterligere offiserer og pensjonerte offiserer stasjonert og bosatt der og åpenbart endret byens vesen. Det er ikke kjent om hele den opprinnelige befolkningen ble plassert under militær administrasjon eller om den beholdt en viss form for politisk uavhengighet. I begynnelsen var soldatene grekere fra det greske fastlandet, men andelen av egyptiske leiesoldater økte raskt, og med deres egne guder påvirket de i stor grad byens religiøse kulter.

Bygninger[rediger | rediger kilde]

Bygninger av særskilt betydning var:

Agora: hovedtorget i byen fulgte konturene av fjellryggen og er rundt 110 meter lang og mellom 17 og 30 meter bred. På den vestlige siden av skråningen er det offentlige bygninger; utsynet vestover mot havet er helt åpent ettersom de private boligene på denne siden ble bygd nedenfor nivået til agoraen.
Stoa: den basilikalignende stoa markerte senteret for offentlig liv; det er en stor søylegang som målte 46 x 10 meter i arealet og som strakte seg langs agoraen. Taket var støttet av en rad med ti doriske søyler langs den midtre aksen. Den ble fullstendig ombygd på 100-tallet og på den nordlige enden ble det plassert statuer av den keiserlige familie posisjoner i egne rom.
Teateret ble konstruert på 100-tallet på en skråning nedenfor hovedveien, og med seter for rundt 1500 tilskuere, noe som overgikk behovene for byen selv. De framføringer ble holdt her tiltrakk seg folk fra alle bosetningene på øya, og kanskje også fra naboøyene.
Det hellige området på en utstikker av fjellryggen omringet en grotte dedikert til gudene Hermes og Herakles. I tillegg til det fremste tempelet for Apollon Karneios. Et felles berghelligdom for de egyptiske gudene ble lagt til på 200-tallet f.Kr. og fra 100-tallet f.Kr. ble det også bygd et gymnasion for efeboi (gutter i tenårene), og hvor det ble lagt til bad i romersk tid på 100-tallet e.Kr.
På det høyeste punktet av byen, ved enden av en blindgate, var det en imponerende bygning som antagelig var hovedkvarter til flåtekommandanten. En gårdsplass rett ved som var bygd på to sider, er antatt å ha vært et gymnasion for garnison.

Det er bevis på to typer av private boliger. Flåteoffiserene bodde i hus med søylegang, de fleste var bygd med terrasser på den østlige skråningen nedenfor hovedveien. Derfra hadde innbyggerne et spektakulært utsyn over havet mer enn 300 meter nedenfor. De fleste av byens innbyggere bodde på fjellplatået. De bygde sine hus rundt en liten sentral gårdsplass og under denne var det en vannbeholder som ga en viktig kilde for vann. En del av husene hadde to etasjer, og i noen få tilfeller tillot terrenget også en liten kjeller.

Kunst og kultur[rediger | rediger kilde]

Kouros fra oldtidens Thera, i dag i det arkeologiske museum i Athen.

Arkeologiske levninger er sparsommelige; før byen ble forlatt hadde den mistet sin betydning og kun noen få gjenstander fra dens gullalder har blitt bevart. Inskripsjoner fra byens begynnelse er funnet ved helligdommen på utstikkeren ved fjellryggen. De er datert fra overgangen mellom 800- og 700-tallet f.Kr. og er blant de eldste kjente eksemplene på bruken av det greske alfabetet som hadde utviklet seg fra fønikisk alfabet. I en del tilfeller var en forløper til de greske bokstavene fortsatt i bruk. Inskripsjonen inkluderer dedikasjoner på alterstein til en omfattende rekke av guder fra gresk mytologi. Disse omfatter Zevs i fire tilfeller, Koures i to tilfeller (og kan ha vært en annen form for påkalling av Zevs), og en for hver av Apollon, Lokhaia, Damia, Kastor og Polydevkes, Kheiron, Deuteros, og Boreas (Nordavinden). Deretter, et lite stykke unna, var det inskripsjoner knyttet til erinnyer (hevngudinner), Athanaia, kariter (skjønnhetsgudinner), Hermes og Persefone. Både det brede mangfoldet foruten også referansene til mengden av guder som ellers ikke er særskilt framstående er iøynefallende trekk. Også bemerkelesverdig er hyppigheten av mindre guder knyttet til familie, fødsel, barn, og til oppdrett av barn.

Den andre vanlige typen av inskripsjoner som også ble funnet på samme område, men i dette tilfellet på fjellveggene rundt forgården av gymnasion, var i henhold til tekstene tevlinger og hellige pakter som hadde skjedde allerede før byggingen av idrettsanlegget. Disse inskripsjonene har overlevd takket være de underliggende kalksteinene som er dekket med mørk, gråblå skorpe som lett kan bli banket av for å avdekke den hvite steinen under. Inskripsjonene kunne således bli skrevet av hvem som helst, ikke bare spesialiserte steinhoggere. En del av tekstene er knyttet direkte til tevlingene. På en tung stein er navnet på en idrettsmann som har kastet den lengst blitt risset inn. I andre tilfeller refererer inskripsjonene til seksuelle handlinger som kanskje innebar pederastiske forhold mellom eldre og yngre menn. Tekstene er i en meget tidlig form for gresk og er således tidvis vanskelig å tolke. Det er usikkert om disse inskripsjonene var skrytende graffiti eller om de seksuelle handlingene hadde en form for kultisk funksjon.

Keramiske levninger som er funnet har fulgt både den geometriske stilen på 700-tallet f.Kr., og den orientaliserende stilen på 600-tallet. De minner om modeller fra øya Naxos, men designet kom sent til Santorini. Flere småfigurer, hovedsakelig meget ødelagte, som er kalt for «daedaliske idoler» er datert fra andre halvpart av 600-tallet f.Kr., og ble benyttet som gravgaver. Kun en av disse idolene har overlevd relativt intakt. Den representerte en kvinne med løftede armer, og hennes fakter kan bli tolket som gråtekvaler for den døde.

Den mest berømte levning fra oldtidens Thera er flere større enn legemestore statuer av ungdommer som kalles for kouroi. De er gjort på andre halvdel av 600-tallet f.Kr. Ettersom øya ikke hadde steinbrudd med marmor, er det ingen særegen stilistisk tradisjon som dannet seg. Både marmoren som den kunstneriske stilen kommer fra øya Naxos. Den fineste statuen av denne typen er datert fra begynnelsen av 500-tallet f.Kr. og kalles for «Apollon fra Thera». Alle statuene er funnet i gravgodset nedenfor byen.

Det er to grotter i nærheten av oldtidens Thera, en som synes å ha vært en helligdom fra antikken og den andre var enten et sted for kultdyrkelse eller ganske enkelt en søppelfylling, avhengig av hvor mange av beinene og spor av matlaging som er tolket. Den hadde ikke nødvendigvis samme bruk i hele sin historie.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Ager, S.L. (mars 2002): «Rescuing Local History: Inscriptions and the Island of Thera» (PDF), Labyrinth, issue 79
Brongersma, Edward (2000): «The Thera Inscriptions Ritual or Slander?» i: Journal of Homosexuality, 20(4). (også online: The Thera Inscriptions)
Doumas, Christos (1992): Santorin – Die Insel und ihre archäologischen Schätze. Herder Verlag, Freiburg, ISBN 3-451-22637-5.
Hoepfner, Wolfram red. ( 1997): Das dorische Thera. Gebrüder Mann Verlag, Berlin, ISBN 3-7861-1869-8 (Schriften des Seminars für Klassische Archäologie der Freien Universität Berlin).
Gaertringen, Friedrich Hiller von (1901): «Die Götterkulte von Thera» i: Klio 1, s. 212-227
Gaertringen, Friedrich Hiller von (1940): «Alt-Thera vor der Gründung von Kyrene» i: Klio 33, s. 57-72.
Gaertringen, Friedrich Hiller von; Dragendorff, H.; Wilski, P. red.: Thera. Untersuchungen, Vermessungen und Ausgrabungen 1895 bis 1902. Verlag Georg Reimer, Berlin
Michlits, Christian (2008): Die Geschichte Theras in hellenistischer und römischer Zeit. Diplomarbeit, Universität Wien, (full tekst online: Geschichte Theras) (PDF)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ancient Thera, Odysseus
Prehistoric Thera Museum, Odysseus
Archaeological Museum of Thera Arkivert 29. september 2010 hos Wayback Machine., Odysseus
Ancient Thira Arkivert 31. oktober 2012 hos Wayback Machine., Santorini Archaeological Sites