Nergal

For metal-musikeren «Nergal», se Adam Darski.

Nergal (eller Nirgal, Nirgali) henviser til en guddom i Babylonia hvor kultens hovedsete var i Kutha (dagens Tell Ibrahim i Irak). Nergal er sønn av Enlil og Ninlil. Han er portrettert i hymner og myter som en krigsgud og for pest. Nergal er nevnt i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som guddommen for byen Cuth (Cuthah = Kutha): «Og Babylons menn gjorde Succoth-benoth, og Cuths menn gjorde Nergal».^[1]

Tillagte egenskaper[rediger | rediger kilde]

Nergal synes å være en del av solguddom, noen ganger identifisert med Shamash, men kun som en representant for bestemte faser solen. Nergal synes å representere solen ved middagstid og solvending om sommeren som representerte ødeleggelse, høysommeren var den døde sesongen i den mesopotamiske årlige syklus.

Nergal var også guden som voktet over underverden og som sto på hodet av en egen gudeverden tilskrevet styringen av de døde (antatt for å være samlet i en stor undergrunnshule kjent som Aralu eller Irkalla). I denne kapasiteten er han assosiert med en gudinne, Allatu eller Ereshkigal, skjønt ved en tid kan Allatu ha fungert som den eneste kvinnelige ledesager av Aralu, hersker i egen person. I noen tekster er guden Ninazu sønn av Nergal sammen med Allatu/Ereshkigal.

Vanligvis ble Nergal gjort til par med sin ledsager Laz. Standardisert ikonografi avbildet Nergal som en løve og grensesteiner symboliserte ham med et septer overgått av et løvehode.

Nergals heftige aspekter kommer fram i tilnavn som Lugalgira, Sharrapu («brenneren»), Erra, Gibil (dette tilnavnet kan hende passer bedre på Nusku), og Sibitti. Det eksisterer en viss forvirring i kileskriftlitteraturen mellom Ninurta og Nergal. Nergal har tilnavn som «villskapens konge», «den rasende», og tilsvarende. Et ordspill på navnet, delt i tre elementer som Ne-uru-gal («herren av store opphold») uttrykker sannsynligvis hans posisjon som overhode for underverdens gudeverden.

I den sene babylonske astral-teologiske system ble Nergal beslektet med planeten Mars. Som en rasende gud for ødeleggelse og krig synes det uten tvil passende for at han ble symbolisert med den røde planeten, og han ble likestilt av grekerne med enten den stridslystne halvgud Herakles (latin Herkules) eller med krigsguden Ares (latin Mars), derav også vårt navn på denne planeten. I den babylonske religiøse kunsten tjente de store kolossene med løvehoder som voktere av templer og palasser som synes å ha symbolisert Nergal, tilsvarende som kolosser med oksehoder sannsynligvis symboliserte Ninurta.

Nergals hovedtempel ved Kutha hadde navnet Meslam fra hvor guden mottok betegnelse Meslamtaeda eller Meslamtaea, «den som stiger opp fra Meslam». Navnet Meslamtaeda/Meslamtaea er faktisk funnet så tidlig som gudelisten fra Fara mens navnet Nergal bare begynner å opptre i den akkadiske perioden. Blant hurrittere og senere hettittene var han kjent som Aplu, et navn som er avledet fra akkadiske Aplu Enlil i betydningen «sønn av Enlil», Som en pestgud, en gud som førte med seg pest og sykdommer, ble han påkalt i løpet av «pestårene» i løpet av regimet til kong Suppiluliuma I da denne sykdommen spredte seg fra Egypt.

Nergals kult synes ikke å ha spredt seg så omfattende som den til Ninurta, men i det senere Babylonia og i den tidlige persiske perioden synes det som om en synkretisme har blandet sammen de to guddommene som ble påkalt samtidig som om de var identiske. Hymner og votivgaver og andre inskripsjoner fra babylonske og assyriske konger påkalte ham hyppig, men det er ikke avdekket mange templer for ham utenfor Cuthah. Sankerib taler om ett ved Tarbisu, nord for Ninive, men betydningsfullt, skjønt Nebukadnesar II (606 f.Kr. – 586 f.Kr.), den store tempelbyggeren av det senbabylonske monarki, gir hentydninger til hans operasjoner ved Meslam i Kutha, og han gir ingen hentydninger til en helligdom for Nergal i Babylon.

Lokal assosiasjoner med hans opprinnelige sete, Kutha, og konseptet som formet ham som en gud for de døde førte til at han ble fryktet heller enn aktivt dyrket. Nergal var også kalt Ni-Marad på akkadisk. Som Lugal Marad på sumerisk betyr navnet «konge av Marad», en by hvis navn betyr «Opprør» på akkadisk, er ikke identifisert. Navnet Ni-Marad, på akkadisk betyr «herre av Marad». Hovedguden ved dette stedet synes derfor å ha vært Nergal hvor Lugal-Marad eller Ni-Marad er kun et annet navn. Noen forskere har antydet at Ni-Marad er enda en gudenavn for Nimrod, opprørskongen i Babylon og Assyria som er nevnt i, Første Mosebok 10: 8-11.

Nergal i demonologi[rediger | rediger kilde]

Som en guddom for ørkenen, og en gud av ilden, disse negative aspektene av solen, og en gud for underverden, og dessuten også en gud for en religion som var en rival for kristendommen og jødedommen ble Nergal stundom karakterisert som en demon, og faktisk også identifisert med Satan. Demonologi betyr læren om demoner. I henhold til forskerne Collin de Plancy og Johann Weyer, ble det sagt at Nergal var sjefen for Helvetes «hemmelige politi», og etter sigende å ha vært en «hedersspion i tjeneste hos Beelsebul».