Nattefrieri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Aa herregud lok op da jenter» av Theodor Kittelsen.

Nattefriing var en skikk blant ungdommene i det gamle bondesamfunnet, som gikk ut på at guttene i helgene dro i flokk rundt på gårdene i bygda og oppsøkte de ugifte jentene, som lå og ventet oppe på stabburet.[1] Tradisjonen er også kjent som «natteløperi»[2] og «nattebesøk».[3]

Besøkenes form[rediger | rediger kilde]

Unge menn på landet hadde fra 18-20-årsalderen for skikk å besøke ugifte jenter lørdagskveldene. På bygdene var det ikke så mye sosialt samvær mellom kjønnene ellers, for i kirken og på fest satt menn og kvinner adskilt. Noen steder gikk nattefrierne i flokk og følge, med mye ståk; andre steder lurte de seg enkeltvis av gårde. Det var et visst skille mellom nattefriere som planla ekteskap, og natteløpere som i første omgang var ute for å drikke og more seg.[4]

Om sommeren flyttet gifteferdige jenter ut i loftet over stabburet, litt unna familien. Med seg fikk de gjerne noe å by besøkende på, for eksempel brennevin og småkaker. På lørdagskvelden gikk så en guttegjeng fra stabbur til stabbur, og ståket litt utenfor før de slapp inn. Inne hos jenta gjaldt det å komme opp i senga hennes, og for å avgjøre hvem som fikk den æren, brøt man gjerne håndbak eller på annet vis beviste for jenta hvem som var sterkest. Det var på ingen måte snakk om å komme under dyna til jenta, men stor stas å være gutten som fikk sitte ved henne under hele besøket. «De andre fikk så slå seg ned der de kunde. Så lå man og pratet og hadde det hyggelig en stund, og guttene dro videre til næste gjente.»[5]

Jenter som ventet besøk, la seg fullt påkledd, og gutten(e) som kom innom, la seg i sengen etter å ha tatt av seg skoene. Både embetsmenn og prester var blant de som forsvarte skikken. Da Gerhard Schøning besøkte Ringebu i 1775, kalte han nattefriingen «et nasjonalgalanteri», den eneste godkjente innledningen til et seriøst ment frieri. Peter Jonas Collett skrev i sin dagbok i august 1836: «Kjærlighed er deres mandige og raa Charakter imod; den maa skjules i Mørke, ligesom den var dem uværdig. Nu er den ikke saa raa, denne Kjærlighed; de ligge derfor sædelig ved Siden af hinanden, men kysses ikke en Gang[6] Bøndene i Rollag sa til presten i 1849 at de holdt på skikken «fordi således har våre fedre beilet til våre mødre». Eilert Sundt fortalte om et ungt par som hadde bestemt seg for hverandre, men da gutten fulgte sin bygdeskikk med å ta av seg sko og trøye, sprang piken opp og ropte: «Kaster du trøyen, så kast broken òg!» og stormet ut av rommet. I hennes bygd var skikken at guttene beholdt trøyen på.[7]

Kom man i flokk, var dette uforpliktende møter. Enten en gutt ble med hele runden eller foretrakk enkelte stabbur, var det ikke lett å vite om han gikk etter noen spesiell. Etter noen helger fikk kanskje ei jente et godt øye til en av guttene, og da ble det slutt på å slippe beilerflokken inn, selv om den utkårede var en av dem. Isteden måtte han snike seg tilbake alene senere på kvelden.

I slike tilfeller kunne paret bli utsatt for «bjølling», der de andre hoiet og ringlet med bjeller mens de sprang rundt huset der paret var.[8] Det var kubjeller og kobberkjeler med småstein i som ble brukt til bråket. I Sogn var det stor skam hvis et par det var blitt «bjøllet» for, ikke giftet seg. «Strøing» var en annen skikk på Vestlandet der guttene strødde sagflis fra guttens hjem til den utvalgtes. Dette tjente også som en kunngjøring av forbindelsen. Der nattefrieri som skikk avtok, økte andre samværsformer. Eilert Sundt fant at husmenn og arbeidere var opptatt av «dans og atter dans» når de samlet seg.[9]

Sosialhistorisk bakgrunn for nattefriingen[rediger | rediger kilde]

I det gamle bondesamfunnet var det streng sosial kontroll, selv om folk møttes på kirkebakken før og etter gudstjeneste. Om folk dannet par, skulle det skje med diskresjon:

Det var ikke god folkeskikk at ein gut og ei gjente synte dei var glade i kvarandre. Reine sædløysa var det om ein gut og ei gjente gjekk toeine etter vegen på lyse dagen. Einaste måten å bli kjent på, var gjennom nattefriing.[5]

Nattefriing ble ikke åpent oppfordret til av de voksne, men godtatt fordi de kjente skikken av egen erfaring, og lot det gå «om det var slike dei likte. Elles blei dei no' forbatt og jagde».[5]

Byfolk så den ofte som et utslag av bøndenes antatt lave nivå. Det var først med Eilert Sundts bok Om Sædelighedstilstanden i Norge fra 1857 at allmennheten ble virkelig oppmerksom på skikken med nattefriing og alle barna født utenfor ekteskap på bygdene.[10] Bjørnstjerne Bjørnson ble engang spurt av en venn av Henrik Wergeland: «Skriver De om bøndene - er det annet enn drikk og lausunger?» Wergeland selv så nattefrieriene som bevis for at det norske folk var laverestående, «på en gang fordervet og rått». Edvard Storm var oppvokst på landet og kjente nattefriing for hva det var, men fikk kritikk fra J.S. Welhaven for «hin krasse Sandselighed, hvormed blandt andet det slemme Nattefrieri ganske uforblommet er besunget.» Eilert Sundt selv så derimot nattefrieriene som en tradisjon, og fant parallelle skikker i Sverige, der de stundom hadde «bestått med gode seder». De opprinnelige norske ekteskapsskikkene antok han var slik islandske sagaer beskriver dem.[11]

Også han var kritisk til skikken og skrev: «Tilstanden er så mørk - mørk i seg selv og mørk for forstanden, som ikke kunne fatte hvordan en sådan tilstand kunne ha utviklet eller vedlikeholdt seg i vårt land, ikke fatte hvordan under sådan usedelighet familielivet kunne henge sammen og samfunnet bestå.» Men lokalbefolkningen holdt kustus på nattefrieriet om det trengtes, og Høyesterett frikjente en husbond i Odalen som hadde skutt en nattefrier i nødverge.[12]

Men selv om det i all hovedsak handlet om sosial omgang, var fenomenet uglesett av samtidens biskoper, som dro en klar kobling til brennevin og barn født utenfor ekteskap, henholdsvis som årsak og konsekvens.[13] Nattefriing i seg selv bidro imidlertid ikke til flere uekte barn. Eilert Sundt påpekte at antall barn født utenfor ekteskap var større i Danmark og andre land der nattefrieri ikke ble praktisert.[14]

Geografisk utbredelse og variasjoner[rediger | rediger kilde]

Studier har påvist at nattefrieri er en bondeskikk kjent fra Norge, Sverige, Finland, bosetninger i Alpene, store områder av Tyskland, England, Skottland, Shetland, Estland, samt hos kroater, madsjarer, ruteneree belarusere og romanske folk bosatt i grensestrøk mot germanske områder. Skikken er derimot ukjent i Danmark, på Island og Færøyene og hos samene. Eilert Sundt fant den heller ikke på Lista eller i sørvestlige kyststrøk. Det sikre er at nattefrieri var vanlig i alle strøk der man skiftet bolig med årstidene, dvs der det var seterdrift.[15]

bygdene var nattefriing utbredt over hele Sør-Norge,[16] men slett ikke akseptert overalt. I Romsdalsfjorden gikk skillet slik at «skikken med nattefriing var vanlig nord for fjorden, men ikke på sørsida!»[17]

Indre Sogn var det mest belastede området i Bergen stift. I Sunnfjord var fenomenet nesten ukjent, mens nattefriing igjen var mer vanlig i Nordfjords indre strøk[13].

Nattefriing var jevnt over en selvregulerende praksis blant ungdommen. Normene var sterke, og skikken hadde således en oppdragende sosial funksjon. I Oppland[18] var sosial tilhørighet viktig. Ugifte unge gutter og menn holdt sammen, og var fiendtlig innstilt overfor fremmede, særlig hva angikk nattefriingen. Ungkarene i ei bygd hadde tilnærmet monopol på jentene der. Hvor man i byene kunne melde seg inn i et ungdomslag, måtte man på landet ha en venn eller slektning blant lokalbefolkningen. Ellers endte det lett med slagsmål.

I Alvdalsområdet var angivelig nattefriingen meget utbredt. Prestearkivet der inneholder en åtte sider lang invitasjon fra starten av 1860-årene til en «Forening mod Nattefrieri og Natteløberi i Elverum»,[19] hvis formål var «at udbede en bestemt Opinion mod denne fordærvelige Uskik. Ikke alene Husfædre og Husmødre, men ogsaa Ugifte indbydes til at indgaa og tegne sig som Medlemmer af Foreningen.» Biskop Jørgen Moe skrev en vise om skikken, «Ola Nattefrier», som ble gjenopptrykt så sent som i 1893 av Sædelighedsforeningen i Christiania.[20]

Ellers er det registrert tilfeller av nattefriing i Fyresdal.[21] Her hadde frieren med seg en mellommann («belegut») når han skulle inn i stabburet, og med jentas samtykke fikk frieren bli med opp på loftet.

Nattefriing er registrert i hvert fall så langt nord som Trøndelag.[1]Karlsøy[16] i Troms ble nattefriing foretatt av enkeltpersoner, ikke gruppevis.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nina H. Johannesen (1988). «Kjæm du ikveld?». Hytteliv (4/5): 46f. 
  2. ^ «Natteløperi», NAOB
  3. ^ «Nattebesøk», NAOB
  4. ^ Helge Refsum: «Eilert Sundt og folkemoralen», Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 279), Cappelens forlag, Oslo 1940
  5. ^ a b c Norsk Folkeminnelags skrifter
  6. ^ Helge Refsum: «Eilert Sundt og folkemoralen», Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 276)
  7. ^ Helge Refsum: «Eilert Sundt og folkemoralen», Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 279)
  8. ^ Åse Eikemo Strømme: «Rubbing og bjølling», Vaksdal historielag
  9. ^ Helge Refsum: «Eilert Sundt og folkemoralen», Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 283)
  10. ^ Helge Refsum: «Eilert Sundt og folkemoralen», Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 274)
  11. ^ Helge Refsum: «Eilert Sundt og folkemoralen», Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 276-77)
  12. ^ Helge Refsum: «Eilert Sundt og folkemoralen», Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 279)
  13. ^ a b Vigdis Stensby. «Nattefriing til besvær ... — en historie fra Nordfjord». Foreningen Norges døvblinde. Arkivert fra originalen 13. februar 2007. Besøkt 25. mai 2007. 
  14. ^ Helge Refsum: «Eilert Sundt og folkemoralen», Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 277)
  15. ^ Helge Refsum: «Eilert Sundt og folkemoralen», Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 278)
  16. ^ a b Håvard Dahl Bratrein (1989–1994). Karlsøy og Helgøy Bygdebok. Karlsøy kommune. 
  17. ^ «Historiske Molde». Molde kommune. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 25. mai 2007. 
  18. ^ Christine Eike (1991). «Barndom og oppvekst i Oppland. Endringsprosesser 1920-1990» (PDF). Oppland Distrikthøgskole Skriftserien (72): 47. ISBN 82-7184-131-9. 
  19. ^ Chr. Munthe: Forening mod Nattefrieri og Natteløberi i Elverum
  20. ^ Helge Refsum: «Eilert Sundt og folkemoralen», Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 276)
  21. ^ «Skikkar knytt til loftet». Vest-Telemark museum. Besøkt 25. mai 2007. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chr. C.H. Bruun: Om Natteløb. Sendebrev til Rollags Menigheder. Med Forfatterens Tilladelse paany udsendt til Sigdals Menigheder ved Jørg[en] Moe. P.T. Mallings Bogtrykkeri. Christiania 1855.
  • Erik Henning Edvardsen og Thure Lund: «[310] 7. [Gammelstev]» (s. 64-65). I: Åndelige sanger og ballader om bruderov og svik. Ludvig Mathias Lindemans samlerferder til Modum i 1862 og 1865. Modum kommune. Vikersund 2002. ISBN 82-992991-2-8.
  • Rigmor Frimannslund: «Et verk om nattefriingens utviklinghistorie, med et tillegg om skikkens former i Norge» (s. 141ff). I: Maal og Minne 1938.
  • Jørgen Moe: «Han Ola Natteløber» (s. 77-78). I: Folkevennen 1857. Christiania 1857.
  • «67. Nattefriing». I: Ord og Sed. Nemndi til gransking av norsk nemningsbruk. IV. Noregs Boklag. Oslo 1937.
  • Helge Refsum: «På lørdagsfriing og natteløping. Et manuskript av Johannes Flood i Eilert Sundts samling» (s. 33-54). I: By og Bygd. Norsk Folkemuseums årbok II. 1944. Oslo 1943.
  • Eilert Sundt: Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Christiania 1857.
  • Lily Weiser-Aall: «Gifteferdig ungdom» (s. 111–122). I: Norveg. Folkelivsgransking 10. Universitetsforlaget. Oslo 1963.
  • K. Rob. V. Wikman: Die Einleitung der Ehe. Eine vergleichende ethno-soziologische Untersuchung über die Vorstufe der Ehe in den Sitten des schwedischen Volkstums. Sonderabdruck der Acta Academiae Aboensis Humaniora XI.1 Åbo Akademi Åbo 1937.