Lily Weiser-Aall

Lily Weiser-Aall
Født		18. des. 1898 Wien
Død		26. feb. 1987 (88 år) Oslo
Beskjeftigelse		Etnolog, folklorist
Utdannet ved		Universitetet i Wien
Ektefelle		Anathon Aall (1928–)
Nasjonalitet		Norge
Lily Weiser-Aall på Commons

Lily Weiser-Aall (født 18. desember 1898 i Wien, død 26. februar 1987) var en norsk folklorist og etnolog. Hun var født Elisabeth Auguste Jeanette Weiser i Wien i Østerrike og fikk sin doktorgrad der, og giftet seg i 1928 med den norske psykologen Anathon Aall og flyttet til Oslo. Hun arbeidet som konservator og senere førstekonservator ved Norsk Folkemuseum fra 1946 til 1968 og er særlig kjent for sine arbeider om trolldom og hekseri, om juletradisjoner og om germanske mannsforbund.

Germanske mannsforbund

Weiser-Aall kom fra en høyborgerlig familie i Wien. I 1923 tok hun doktorgrad innenfor etnologi som én av de første kvinner i det tyske språkområdet, med en avhandling om juleskikker. En senere avhandling om germanske innvielseritualer og mannsforbund, Altgermanische Jünglingsweihen und Männerbünde (1927), gav støtet til et nytt forskningsområde og en langvarig debatt om jernaldersamfunnets karakter. I senere tid har blant annet sammenhengen mellom norrønt seid og krig stått i fokus for forskningen. Denne forskningen står i realiteten i stor gjeld til Lily Weiser-Aall. Som en av de første, pekte hun på at berserker og andre dyrekrigere ble fremstilt i kildene både som særlig tapre krigere når de kastet seg ut i ekstatisk raseri, og som mytiske skikkelser som iførte seg dyreham, og at disse to aspektene først blir forståelig når man vet at berserker og ulvhedner opprinnelig legemliggjorde dødehæren.

Weiser-Aall var elev av Rudolf Much i Wien, og som læremesteren var hun «ritualist» i den forstand at hun først og fremst studerte kult og ritualer og mente at det var disse som var det virkelige grunnlaget for mytene. Det fantes også en konkurrerende fagretning innenfor germanerforskningen i Wien, og denne la størst vekt på myter og muntlig overføring. Wiener-ritualistene vektla dessuten kontinuitet, og for Weiser-Aall var det derfor naturlig å knytte jernalderens dyrekrigere til fenomener i nyere germansk folklore, så som Oskoreia og varulvforestillinger. Alt dette mente hun pekte mot Odin. Dyrekrigerne hadde i realiteten vært et mannsforbund på innvielsesreligiøst grunnlag, og knyttet til Odinkulten. Weiser-Aall trekker veksler på et vell av kilder – fra Saxo Grammaticus til brødrene Grimm – for å belegge disse mannsforbundene, som hun fant paralleller til i etnografisk materiale.

Weiser-Aalls avhandling var perspektivrik, og hun drøftet også flere forhold som det skulle gå mange år før noen fulgte opp. Hun peker på at også kvinnelige innvielsesritualer har hatt betydning, og hun vektlegger sammenhengen mellom sjamanenes ekstase hos euroasiatiske urfolk, som samene, og de germanske dyrekrigernes raseri, slik blant andre arkeologen Neil Price igjen har gjort i de senere år.

Forholdet til nasjonalsosialismen

I 1928 giftet Lily Weiser-Aall seg med den langt eldre psykologiprofessoren Anathon Aall og flyttet til Norge. I årene som fulgte skrev hun enkelte mindre artikler om de germanske mannsforbundene, men det var en kollega av henne i Wien som skulle komme til å dominere og overta scenen. Otto Höfler publiserte sin Kultische Geheimbünde i 1934, og han bygde utvilsomt på Lily Weiser-Aalls avhandling. Men Höflers bok og hans omgang med kildene er på mange måter tendensiøs. Höfler fulgte ikke opp Weiser-Aalls tanker om kvinnelige innvielsesritualer, og han avviste blankt at det var noen forbindelse mellom sjamanistisk ekstase og berserkenes krigerske raseri. For Höfler var det den nordiske rases anlegg og særlige statsskapende evner som ble realisert i de kultiske, germanske mannsforbundene.

Det er skjellig grunn til å mistenke at Otto Höfler^{[trenger referanse]}, i motsetning til Lily Weiser-Aall, var inspirert av et høyst moderne «mannsforbund». Da Kultische Geheimbünde utkom, ble den raskt favorisert av Heinrich Himmler, som i boken fant en vitenskapelig legitimering av sitt eget nygermanske, nyhedenske og ekstatiske «mannsforbund» i SS. Höfler selv hadde vært medlem av nasjonalsosialistiske organisasjoner siden begynnelsen av 20-årene. På 30-tallet ble han en sentral medarbeider i Himmlers Ahnenerbe -organisasjon, og en flittig bidragsyter til Ahnenerbes tidsskrift, Germanien.

Kritikken mot det bildet av det germanske jernaldersamfunnet som Höfler og for så vidt også Weiser-Aall hadde gitt, uteble imidlertid heller ikke fra nasjonalsosialistisk hold. Om Much-elevene fant støtte i SS-kretser og hos Ahnenerbe, var det «mytologistene» fra Wien som ble foretrukket av det konkurrerende miljøet rundt det såkalte Amt Rosenberg. Höflers «heroisk-demoniske dødekult» stemte dårlig overens med Rosenbergs oppfatning av germanersamfunnet som et bondekollektiv som praktiserte fruktbarhetskult.

I 1930-årene forfattet Lily Weiser-Aall omkring 40 bidrag til Handwörterbuch des deutschen Aberglaubens, hvorav særlig artikkelen om hekser og trolldom i folketradisjonen har hatt stor betydning senere. Hun utgav dessuten en bok om sammenhengen mellom kulturhistorie og psykologi, Volkskunde und Psychologie (1937). I 1933 fikk Weiser-Aall en av Universitetet i Oslos medaljer, Kongens gullmedalje, for arbeidet Symbol og psykologisk grunnlag i religiøs opplevelse (trykt i Zeitschrift für Religionspsychologie året etter).

Ektemannen Anathon Aall døde i 1943, og Lily Weiser-Aall satt igjen med ansvaret for tre barn. Etter sigende for å sikre familien en viss inntekt lot hun seg i 1943 verve til arbeid for Ahnenerbe, som hun hadde hatt en viss kontakt med like siden 1937. Arbeidet bestod stort sett i å oversette vitenskapelige tekster fra norsk til tysk. Men Lily Weiser-Aall var sterkt antinazistisk orientert. Hun hjalp jøder i fare og motsto presset til å samarbeide da hun ble forhørt av SS.

Norsk etnologisk gransking

I 1946 ble Lily Weiser-Aall leder av Norsk etnologisk gransking, der hun kom til å nedlegge et stort arbeid med spørrelister. Hun publiserte en rekke artikler og bøker basert på spørrelistematerialet, blant annet «Vassbæring i Norge», «Menn med øreringer i Norge» og «Omkring de nyfødtes stell». Den vitenskapelige virksomheten i etterkrigstiden var kjennetegnet av hennes brede kulturhistoriske orientering og store internasjonale kontaktflate. Hun tok flere ganger opp igjen temaer fra 1923-avhandlingen om juletradisjoner.

Weiser-Aall var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1937.

Utvalgte arbeider

• Jul, Weihnachtsgeschenke und Weihnachtsbaum. Eine volkskundliche Untersuchung ihrer Geschichte. Stuttgart 1923.
• «Germanische Haustgeister und Kobolde.» Niederdeutsche Zeitschrift für Volkskunde 4, 1926.
• Altgermanische Jünglingsweihen und Männerbünde. Ein Beitrag zur deutschen und nordischen Altertums- und Volkskunde. Bühl 1927.
• «Hexe.» Handwörterbuch des deutschen Aberglaubens. Berlin 1931.
• «Zur Sage vom Hundekönig.» Wiener Prähistorischen Zeitschrift, XIX, 1932.
• «Zur Geschichte der altgermanischen Todesstrafe und Friedlosigkeit.» Archiv für Religionswissenschaft 33, 1933.
• «Zum Aufbau religiöser Symbolerlebnisse.» Zeitschrift für Religionspsychologie 1934.
• «'Verdens uro' i Norge.» Maal og minne 1937.
• Volkskunde und Psychologie. Eine Einführung. Berlin 1937.
• «Weihnacht.» Handwörterbuch des deutschen Aberglaubens. Berlin 1941.
• «Volkskundliche Arbeit in Norwegen, 1942-1946.» Archiv für Volkskunde 44, 1947.
• «Magiske tegn på norske trekar?» By og Bygd 1947.
• Vassbæring i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1953.
• Juletreet i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1953.
• Julehalmen i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1953.
• Julenissen og julegeita i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1953.
• Menn med øreringer i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1953.
• «Syncretism in Nordic folk medicine. Critical periods during pregnancy.» Scripta instituti donneriani Aboensis, v. 3, 1957.
• «Påskeegg i Norge – kilder og problemer.» By og bygd 1958.
• «Om haren i norsk overlevering – kilder og problemer.» Norveg 10, 1963.
• «Jul.» Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 8. København.
• «Gelehrte Tradition über angeborene Fehler in der Volkstradition.» Arv 1962/63.
• Svangerskap og fødsel i nyere norsk tradisjon. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1968.
• Omkring de nyfødtes stell i nyere norsk overlevering. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1973.

Litteratur

• Andreas Ropeid: Lily Weiser-Aall. Minnetale. Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 1987.
• Andreas Ropeid: Lily Weiser-Aall 1898–1987. Ethnologia Scandinavica 1987.
• Ann Helene Bolstad Skjelbred: Lily Weiser-Aall. Norsk etnologisk granskings førstedame. Forskning og fornyelse (By og bygd nr. 45). Oslo 2013.
• Anne Moestue og Reimund Kvideland (red.): Verden var hennes tekst. Forskeren Lily Weiser-Aall. En minnebok 1898–1998. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1998.
• Anne Moestue: Lily Weiser-Aall og spørrelistearbeidet ved Norsk etnologisk gransking. Oslo 1998.
• Carlo Ginzburg: Germansk mytologi og nazisme. om en gammel bok af Georges Dumézil. Spor. Om historie og historisk metode. København 1999.
• Malte Garsche: Norge og prosjektet Germanische wissenschaftseinsatz. Hans Schwalrn og Ahnenerbes fiasko i Norge 1942-1944. Terje Emberland og Jorunn Sem Fure (red.): Jakten på Germania. Fra nordensvermeri til SS-arkeologi. Oslo 2009.

Eksterne lenker

• Store norske leksikon: Lily Weiser Aall
• Arkeologi i nord: Ulvekrigerne
• (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker om Lily Weiser-Aall, bøker av Lily Weiser-Aall