Monterey-festivalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Monterey Pop Festival)
Hopp til: navigasjon, søk

Montereys internasjonale popmusikkfestival (engelsk tittel: Monterey International Pop Music Festival) var konsertbegivenhet over tre dager som ble arrangert fra 16. til 18. juni 1967 på stedet Monterey County Fairgrounds ved byen Monterey i California.[1] Det publikum som var tilstede er beregnet fra rundt 25 000 til hele 90 000 mennesker som samlet seg i og rundt festivalområdet.[2][3][4] Det avstengte området, hvor musikken ble framført, hadde en antatt festivalkapasitet på 7 000, men det er beregnet at det var rundt 8 500 som trengte seg sammen for kveldsforestillingen på lørdag. I tillegg var det mange ekstra tilskuere som sto på begge sider av arenaen.[5] Festivalgjengerne som ville se konserten måtte enten ha en billett som dekket alle framføringene, eller skaffe seg en adskilt billett for hver av de fem konsertene de ønsket å overvære: fredag kveld, lørdag ettermiddag og kveld, søndag ettermiddag og kveld. Billettprisene varierte fra hvilke plassering, og strakte seg fra $3 til $6.50 (justert for inflasjon: ($22–$47).[6]

Festivalen er husket for å være den første store amerikanske framføringen til The Jimi Hendrix Experience, The Who og Ravi Shankar, foruten å være den første konserten for et stort publikum for Janis Joplin og introduksjonen av Otis Redding.

Monterey-festivalen legemliggjorde temaet California som brennpunkt for motkulturen og er generelt forstått som begynnelsen på «Summer of Love» i 1967;[7] for å være den første rockefestivalen som ble holdt, kun en uke etter at radiostasjonen KFRC arrangerte «Fantasy Fair and Magic Mountain Music Festival» ved nasjonalparken Mount Tamalpais i Marin County i California.[8][9][10][11][12][13][14] Ettersom Monterey ble utstrakt promotert, hadde stort oppmøte, åsted for historiske musikalske framføringer, og var emne for en dokumentarfilm, ble denne festivalen en inspirasjon og en mal for framtidige musikkfestivaler, inkludert Woodstockfestivalen to år senere.

Festivalen[rediger | rediger kilde]

Festivalen var planlagt sju uker av John Phillips fra gruppa The Mamas & the Papas, plateprodusent Lou Adler, Alan Pariser, og pressesekretæren Derek Taylor. Monterey og Big Sur hadde vært kjent som lokaliseringen av de langvarige Monterey jazzfestival og Big Sur folkemusikkfestival. Arrangørene så på Monterey-festivalen som en måte å validere rockemusikk som en kunstform på samme vis som jazz og folkemusikk hadde blitt vurdert.[15] Organisatorene lyktes over all forventninger.

Musikerne spilte gratis da alle inntektene gikk til veldedighet, unntatt for Ravi Shankar som fikk betalt $3 000 for lang langvarige framføring med sin sitar. Country Joe and the Fish ble betalt $5 000, men ikke av selve festivalen, men fra inntekter som kom fra Pennebakers dokumentarfilm Monterey Pop (1968).[16] Musikerne fikk imidlertid sin utgifter betalt, som reise- og hotellutgifter. Bortsett fra Shankar varte hver framføring opp mot førti minutter, men en del spilte langt kortere, blant annet The Who som spilte kun i 25 minutter.

Lou Adler reflekterte senere:

Sitat …Vår ide for Monterey var å skaffe det beste av alt; lydutstyr, mat- og innkvartering, transport, tjenester som det aldri før har blitt gitt til musikere i Monterey…

Vi satte opp en førstehjelpstasjon på stedet for vi visste at det ville bli behov for medisinsk overvåking og at vi ville støte på narkotikarelaterte problemer. Vi ville ikke at folk som havnet i problemer og trengte medisinsk behandling ikke skulle få hjelp. Vi ville heller ikke at deres problemer skulle ødelegge eller på noe vis forstyrre andre folk eller musikken…

Våre sikkerhetsfolk arbeidet med Montereys politi. De lokale politimyndighetene forventet ikke å like de folkene de kom i kontakt med så mye som de faktisk gjorde. De forventet aldri at åndene med «musikk, kjærlighet og blomster» skulle overta i en slik grad de tillot at de ble dekorert med blomster.[17]
Sitat

Festivalens plakat kunne skryte av å presentere etablerte stjerner som The Mamas and the Papas, Simon & Garfunkel og The Byrds sammen med nye, banebrytende musikere og grupper fra Storbritannia og USA.

Framføringer[rediger | rediger kilde]

Jefferson Airplane[rediger | rediger kilde]

Med to svært suksessfulle singler bak seg var Jefferson Airplane en av de store attraksjonene ved festivalen etter å ha skaffet seg en stor tilhengerskare langs den amerikanske vestkysten.

The Who[rediger | rediger kilde]

Selv om The Who allerede var store i Storbritannia, og på denne tiden hadde begynt få en del oppmerksomhet i USA etter å ha spilt i New York to måneder tidligere, havnet gruppa midt inn i den amerikanske sentrum etter Monterey. Gruppa benyttet to innleide Vox-forsterkere for deres framføring, men de var ikke like kraftige som deres faste Sound City-forsterkere som de hadde etterlatt i England for å spare fraktkostnader. Mot slutten av deres frenetiske framføring av «My Generation» ble publikum forskrekket da gitaristen Pete Townshend knuste sin gitar, røykbomber eksploderte bak forsterkerne og skremte festivalarrangørerne som sprang inn på scenen for å redde de kostbare mikrofonene. Mot slutten av kaoset toppet trommeslageren Keith Moon det hele ved sparke trommene utover og gruppa forlot scenen. I løpet av Jimi Hendrix’ opphold i England, hadde han og The Who opplevd hverandre på scenen, og var både imponert og skremt av hverandres sceneframtoning, men ingen av dem ville bli overgått av hverandre. De kastet mynt om hvem som skulle gå først på scenen, og det ble The Who, rett før Hendrix.[18]

Sitat The Who knuste alt utstyret sitt. Jeg mener, de gjorde det så bra. Det så fantastisk ut. Det var som ’Wow, det er vakkert’. Vi gikk på scenen. Vi spilte vår lille musikk. Og det hele virket så tamt for meg på den tiden. Og Jimi Hendrix var også vakker og utrolig og hørtes så bra ut og så fantastisk ut. Jeg elsket begges framføringer. Jeg satt der og gapte. De var praktfulle. Sitat
– Jerry Garcia[19]

The Grateful Dead[rediger | rediger kilde]

I henhold til Michael Lydon var «The Grateful Dead var vakre. De gjorde på topp volum det som Shankar hadde gjort mykt. De spilte ren musikk, noe av den beste musikk på konserten. Jeg har aldri hørt noen annen musikk noensinne som kunne bli sagt var kvalitativt bedre enn hv The Dead gjorde søndag kveld.»[20]

The Jimi Hendrix Experience[rediger | rediger kilde]

Hendrix' bruk av høyt volum, det feedback som det medførte, og kombinasjonen av de to sammen med hans heftige bruk av vibratoren på gitaren, frambrakte lyder som, med unntaket av britene blant publikum, som ingen der hadde hørt tidligere. Dette, sammen med hans utseende og framtoning, hans klær, og erotiske framføring på scenen, hadde en enorm innvirkning på tilskuerne. For å ta dette videre, oppmerksom på The Whos planlagte eksplosive finale, hadde han bedt om en kanne med lightervæske som ha plasserte bak en av forsterkerne før han gikk på scenen. Han avsluttet sin framføring på Monterey med en uberegnelig versjon av «Wild Thing» og hvor han knelte over gitaren, sprutet lightervæske på den, satte fyr på den før han slengte den mot scenen sju ganger før han slynget restene ut blant publikum.[21] Denne uortodokse framføringen plasserte Hendrix på kartet og førte til enorm oppmerksomhet i både musikkpressen som annen media.[22] Robert Christgau skrev senere i The Village Voice om Hendrix’ opptreden at showet med gitarbrenningen «bør ikke distrahere fra historien som skapte denne kvelden — en instrumental teknikk så uanstrengt fruktbart og feberaktig at rock har ennå ikke sett dens like, dog har hundrevis av metallband bli rike i forsøket. Det må innrømmes at intet annet sted vil du vitne en Hendrix fortsatt usikker på sin guddommelighet.»[23]

Big Brother and the Holding Company (Janis Joplin)[rediger | rediger kilde]

Monterey var også et av de aller første store framføringene til Janis Joplin, som da var et medlem av gruppa Big Brother and the Holding Company. Joplin ga en provoserende gjengivelse av sangen «Ball 'n' Chain», en sang opprinnelig tilhørende Big Mama Thornton, men som Joplin gjorde til sin egen. Plateselskapet Columbia Records signerte Big Brother and The Holding Company på grunnla av deres opptreden ved Monterey.[21]

Eric Burdon & The Animals[rediger | rediger kilde]

Eric Burdon endret gir med hans opptreden ved Monterey. Etter å ha spilt i seks år med det opprinnelige Animals som en del av den britiske bølgen, og etter at gruppa var blitt oppløst, satte Burdon sammen et nytt band, et «New Animals», og ved festivalen framførte de Rolling Stones’ sang «Paint It Black», [24] som viste Burdons nye stil: antikrig og hard rock. Monterey fremmet Burdons karriere stort, og i en slik grad at han senere skrev en sang om det.

Otis Redding[rediger | rediger kilde]

Otis Redding, støttet av Booker T. & the M.G.'s, ble inkludert grunnet anstrengelsene til promotoren Jerry Wexler, som betraktet festivalen som en mulighet til fremme Reddings karriere.[21] Fram til dette tidspunktet hadde Redding i hovedsak spilt for et afroamerikansk publikum.[25] foruten en rekke vellykte opptredener på Whisky a Go Go. Reddings opptreden ble godt mottatt av publikum, og som blant annet inkluderte «Respect» og en versjon av Stones’ «Satisfaction».[26] Festivalen ble en av Reddings største og siste opptredener da han døde i et flykrasj seks måneder senere, 26 år gammel.

Ravi Shankar[rediger | rediger kilde]

Ravi Shankar var en annen musiker som ble introdusert til USA ved Monterey-festivalen. Ragaen Dhun (Dadra and Fast Teental), et utdrag fra Shankars fire timer lange framføring ved Monterey ble vist som konklusjonen av dokumentaren fra festivalen og introduserte den indiske musikeren til en ny generasjon av tilhørere.

The Mamas & the Papas[rediger | rediger kilde]

The Mamas & the Papas avsluttet festivalen. De brakte også med seg Scott McKenzie for å framføre hans hippihymne »San Francisco, (Be Sure To Wear Flowers In Your Hair)», skrevet av John Phillips. Deres opptreden inkluderte deres største hits, «Monday, Monday» og «California Dreamin'».[27]

De som ikke spilte[rediger | rediger kilde]

Flere musikere var planlagt å opptre, eller er omtalt for at de ikke kunne delta ved Monterey.

The Beach Boys, som hadde vært involvert i unnfangelsen av hendelsen[28]og var ved et tidspunkt satt opp som hovedattraksjon og de som skulle avslutte festivalen, men feilet i å delta. Det skjedde grunnet en rekke saker som plaget The Beach Boys. Carl Wilson var i en strid med myndighetene ved at han nektet å bli innkalt til militærtjeneste i Vietnamkrigen. Gruppas nye og radikale album Smile hadde nettopp blitt avbrutt og hvor gruppas leder Brian Wilson havnet i depresjon og uvillig å delta (han hadde ikke stått på scenen med gruppa siden slutten av 1964, skjønt han gjorde så i Honolulu, Hawaii i august 1967). Ettersom Smile ikke hadde blitt utgitt følte The Beach Boys at deres eldre sanger ikke ville gjøre seg. At de kansellerte skadet gruppas omdømme og popularitet i USA, og som bidro til at albumet Smiley Smile, erstatningen for det avlyste albumet Smile, havnet lavere på salgslistene enn noen av deres forgående album.

Det gikk rykter om at The Beatles skulle opptre ettersom deres pressesekretær Derek Taylor var involvert i festivalen, men de kunne ikke ettersom deres nye musikk var blitt altfor kompleks til at de på dette tidspunktet kunne framføre den på konsert. Isteden, på tilskyndelse av Paul McCartney, antok festivalen The Who og Jimi Hendrix Experience.

The Kinks var invitert, men kunne ikke få arbeidsvisa grunnet en strid med den amerikanske musikkføderasjonen.

Donovan ble nektet innreise til USA grunnet en arrestasjon for narkotika i 1966.[28]

Captain Beefheart og Magic Band var også invitert til å opptre, men i henhold til omslagsteksten for gjenutgivelsen av CD av deres album Safe as Milk, takket gruppa nei på insistering av gitaristen Ry Cooder, som mente at gruppa ikke var klare. Imidlertid har Cooder også hevdet at ved en oppvarmingskonsert flere dager før hadde Beefheart nektet å synge og hoppet ned fra scenen. Bandet som sto igjen ble deretter nødt til å spille et hovedsakelig instrumentalt sett. Cooder sa at dette var grunnet til at han avslo å spille ved Monterey.

Dionne Warwick og The Impressions sto på flere tidligere plakater for festivalen, men Warwick hoppet av grunnet en konflikt med bestillinger denne helgen. Hun var bestilt for Fairmont Hotel, og hotellet var ikke villig til å la henne avlyse. Det er antatt at den fordelen som det ville ha vært å delta ved festivalen påvirket hennes karriere negativt.

Bob Dylan hadde mottatt invitasjon, men han måtte takke nei da han fortsatt ikke var frisk fra sin motorsykkelulykke året før. Hendrix ga sin hyllest til Dylan ved å spille «Like a Rolling Stone».

The Mothers of Invention var invitert til å delta, men deres leder Frank Zappa avslo da han nektet å stå på samme scene med grupper fra San Francisco som han mente var mindreverdige.[29]

Selv om logoen for bandet Kaleidoscope kan bli sett i dokumentarfilmen som et lyserødt tegn rett nedenfor scenen, spilte ikke gruppa ved festivalen.

Rolling Stones deltok ikke ved festivalen, men gitaristen Brian Jones deltok og opptrådte på scenen for å introdusere Hendrix. Gruppa var invitert til å delta, men fikk ikke arbeidsvisa til USA grunnet at Mick Jagger og Keith Richards hadde vært arrestert grunnet narkotika.

Det var også invitert en rekke musikere tilhørende det afroamerikanske plateselskapet Motown Records, men Berry Gordy nektet dem å delta.

The Monkees var den popgruppe som solgte mest i USA i 1967, og ble vurdert for deltagelse, men John Phillips og Lou Adler besluttet til sist at de ikke passet inn. Imidlertid var gruppas medlemmer Micky Dolenz (i indianerdrakt og fjærpryd) og Peter Tork tilstede ved festivalen og blandet seg med musikerne bak scenen. Tork introduserte Buffalo Springfield og Lou Rawls, og var involvert i en merkelig hendelse da han midt under Grateful Deads opptreden løp ut på scenen for å forhindre fans klatret opp scenen for å danse. Tork var også den som informerte publikum om at det standhaftige ryktet som hevdet at The Beatles var på festivalen i forkledning ikke var riktig.

I henhold til Eric Clapton deltok Cream ikke ettersom gruppas manager ønsket større oppmerksomhet for deres amerikanske debut senere dette året. The Doors var heller ikke invitert, selv om de var en meget vellykket gruppe på denne tiden. Tangentspilleren Ray Manzarek uttalte senere at «Vi var sinte over å undre på hvorfor The Association var ved Monterey-festivalen og The Doors ikke var det».[30]

Innflytelse og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Festivalen fremmet karrieren til mange av de som spilte der, en del ble gjort til stjerner bortimot over natten, blant annet Janis Joplin,[31] Laura Nyro, Canned Heat, Otis Redding, Steve Miller, og den indiske sitarmesteren Ravi Shankar.

Monterey var også den første høyprofilerte hendelsen som blandet framføringer fra betydelige regionale musikksentre i USA: San Francisco, Los Angeles, Chicago, Memphis, og New York City. Det var første gangen at mange av disse gruppene møtte hverandre personlig. Det var et særdeles viktig møtested for gruppene fra San Francisco og Los Angeles som tidligere hadde vurdert hverandre med mistenksomhet. Frank Zappa hadde aldri lagt skjul på at han ikke verdsatte en del av gruppene fra San Francisco særlig høyt, og fram til Monterey hadde disse to musikkscenene utviklet seg adskilt. Paul Kantner fra Jefferson Airplane uttalte at «Ideen at San Francisco var en forløper for et stykke frihet fra undertrykkelse.»[32] Monterey markerte også en betydelig endring i henhold til britisk musikk. The Who og Eric Burdon representerte Storbritannia mens The Beatles og Rolling Stones var synlig og merkbart fraværende.[28] The Stones’ Brian Jones svevde gjennom menneskemengden i psykedelisk kledning, og dukket kortvarig opp på scenen for å introdusere Jimi Hendrix. Det tok ytterligere to år før The Stones turnerte i USA, og på den tiden var Jones død, og The Beatles turnerte aldri igjen. I mellomtiden hadde The Who havnet fremst og ble det fremste britiske konsertbandet for en periode.

Festivalens innovative lydsystem ble kjent, designet og bygget av audioingeniøren Abe Jacob, som hadde begynt sin karriere ved å gjøre konsertlyden for bandene i San Francisco og fortsatte som ledende lyddesigner for amerikansk teater. Jacobs banebrytende lydsystem ved Monterey ble videreutviklet for senere festivaler i stor skala. Det var en nøkkelfaktor for festivalens suksess og ble rost av musikerne. I dokumentarfilen kan David Crosby bli hørt kommentere «Fantastisk lydsystem» til bandmedlem Chris Hillman ved begynnelsen av The Byrds lydsjekk. Lyssettingen til Chip Monck fikk oppmerksomhet og ble benyttet av Woodstock-festivalen to år senere.[33]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Fredag 16. juni[rediger | rediger kilde]

Lørdag 17. juni[rediger | rediger kilde]

Søndag 18. juni[rediger | rediger kilde]

CD og DVD[rediger | rediger kilde]

Festivalen finnes utgitt både på CD og DVD. Den ene DVD-en består av en disk med spilletid 1:18, mens Delux-versjonen har tre disker på totalt 4:20.

DVD-ens bonusmateriale[rediger | rediger kilde]

  • Lydkommentarer av Lou Adler og D.A. Pennebaker
  • Nytt videointervju med Lou Adler og D.A. Pennebaker
  • Lydintervju med festivalarrangøren John Phillips, pressesekretæren Derek Taylor, og musikerne Cass Elliot og David Crosby.
  • Fotoessay ved fotografen Elaine Mayes.
  • Lydkommentar ved musikkritikeren og historikeren Charles Shaar Murray.
  • Videoutdrag: Pete Townshend ved Monterey og Jimi Hendrix.
  • To lydkommentarer ved musikkritikeren og historikeren Peter Guralnick, den første om Otis Reddings deltagelse ved Monterey, sang for sang, og den andre om Redding før og etter Monterey.
  • Intervju med Phil Walden, Otis Reddings manager fra 1959 til 1967.

Sangtitler på bonus-DVD-en[rediger | rediger kilde]

  • The Association: «Along Comes Mary»
  • Simon & Garfunkel: «Homeward Bound»
  • Simon & Garfunkel: «Sounds Of Silence»
  • Country Joe and The Fish: «Not-So-Sweet Martha Lorraine»
  • Al Kooper: «(I Heard Her Say) Wake Me, Shake Me»
  • The Paul Butterfield Blues Band: «Driftin’ Blues»
  • Quicksilver Messenger Service: «All I Ever Wanted To Do (Was Love You)»
  • The Electric Flag: «Drinkin’ Wine»
  • The Byrds: «Chimes Of Freedom»
  • The Byrds: «He Was A Friend Of Mine»
  • The Byrds: «Hey Joe»
  • Laura Nyro: «Wedding Day Blues»
  • Laura Nyro: «Poverty Train»
  • Jefferson Airplane: «Somebody To Love»
  • The Blues Project: «Flute Thing»
  • Big Brother And The Holding Company: «Combination Of The Two»
  • Buffalo Springfield: «For What It’s Worth»
  • THE WHO: Substitute
  • The Who: «Summertime Blues»
  • The Who: «A Quick One While He’s Away»
  • Sonny & Cher: «I Got You Babe»
  • Sonny & Cher: «The Beat Goes On»
  • The Mamas And The Papas: «Straight Shooter»
  • The Mamas And The Papas: «Somebody Groovy»
  • Scott McKenzie: «San Francisco (Be Sure To Wear Flowers In Your Hair)»
  • The Mamas And The Papas: «I Call Your Name»
  • The Mamas And The Papas: «Monday, Monday»
  • The Mamas And The Papas: «Dancing In The Street»
  • Tiny Tim: «King For A Day»
  • Tiny Tim: «Laugh, Clown, Laugh»
  • Tiny Tim: «May God Be With Our Boys Tonight»
  • Tiny Tim: «My What A Funny Little World This Is»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Monterey International Pop Festival», offisielt nettsted
  2. ^ Grunenberg, Christoph; Jonathan Harris (2005): Summer of Love: Psychedelic Art, Social Crisis and Counterculture in the 1960s, Liverpool University Press, ISBN 978-0-85323-929-1, s. 347
  3. ^ Santelli, Robert (1980): Aquarius Rising - The Rock Festival Years, Dell Publishing Co., Inc., s. 264.
  4. ^ Lang, Michael (2009): The Road to Woodstock, HarperCollins, Kindle Edition, s. 53
  5. ^ Santelli, Robert (1980): Aquarius Rising - The Rock Festival Years, s. 22, 44.
  6. ^ Santelli, Robert (1980): Aquarius Rising - The Rock Festival Years, s. 25-26, 32, 41.
  7. ^ Walser, Robert. L. Macy, red.: «Pop III, North America. 3. 1960s». Grove Music Online.
  8. ^ Lomas, Mark: «Fantasy Fair & Magic Mountain Music Festival», Marin History. Marin Independent Journal. Arkivert fra originalen den 21. april 2009.
  9. ^ Hopkins, Jerry (1970): Festival! The Book of American Music Celebrations, New York: Macmillan Company, ISBN 978-0-02-061950-5. OCLC 84588, s. 31
  10. ^ Nicholson, John (Mai 2009): «A History of Rock Festivals», Rock Solid Music Magazine
  11. ^ Mankin, Bill (2012): We Can All Join In: How Rock Festivals Helped Change America, Like the Dew.
  12. ^ Lang, Michael (2009): The Road to Woodstock, HarperCollins, Kindle Edition, s. 58
  13. ^ Browne, David (5. mai 2014): «The Birth of the Rock Fest», Rolling Stone.
  14. ^ Kubernik, Harvey; Kubernik, Kenneth (2011): A Perfect Haze: The Illustrated History of the Monterey International Pop Festival, Santa Monica Press LLC., s. 54.
  15. ^ «Lou Adler interview», The Tavis Smiley Show. PBS. 4. juni 2007. Arkivert fra originalen den 27. desember 2008.
  16. ^ Sander, Ellen (1973): Trips: Rock Life in the Sixties, Charles Scribner's Sons. ISBN 978-0-684-12752-1, s. 93.
  17. ^ Kubernik, Harvey; Kubernik, Kenneth (2011): A Perfect Haze: The Illustrated History of the Monterey International Pop Festival, Santa Monica Press, kapittel 1
  18. ^ «Pete Townshend Recalls Negotiating with Jimi Hendrix at the Monterey Pop Festival», Ultimate Classic Rock.
  19. ^ Browne, David (23. november 2015): «Jerry Garcia: Read Excerpts From Unpublished Interviews», Rolling Stone
  20. ^ Lydon, Michael (2003): Flashbacks: Eyewitness Accounts of the Rock Revolution, 1964-1974, Psychology Press, s. 34
  21. ^ a b c Miller, James (1999): Flowers in the Dustbin: The Rise of Rock and Roll, 1947-1977. Simon & Schuster. ISBN 978-0-684-80873-4.
  22. ^ Lochhead, Judith (Summer 2001): "Hearing Chaos" i: American Music. 19 (2), s. 237. doi:10.2307/3052614. JSTOR 3052614.
  23. ^ Christgau, Robert (18. juli 1989): «Reluctant Rockumentarist», The Village Voice. New York.
  24. ^ Eric Burdon and The Animals «Paint It Black» in Monterey 1967, YouTube
  25. ^ Echols, Alice (2000): Scars of sweet paradise: the life and times of Janis Joplin, Macmillan. ISBN 978-0-8050-5394-4, s. 164
  26. ^ Inglis, Ian (2006): Performance and popular music: history, place and time, Ashgate, ISBN 978-0-7546-4057-8, s. 34–37.
  27. ^ The Mamas & the Papas Setlist at Monterey County Fairground, Monterey, CA, USA, Setlist.fm
  28. ^ a b c d e f g h i j k l m Gilliland, John (1969): «Show 47 - Sergeant Pepper at the Summit: The very best of a very good year. [Part 3 : UNT Digital Library»] (audio). Pop Chronicles. Digital.library.unt.edu.
  29. ^ Nellie, Whoa (16. juni 2016): «Monterey International Pop Festival – June 16-18, 1967 – TIMH», Eleven Warriors
  30. ^ Thornton, Adam Joseph Stuart (26. juli 2007): «Four Bands That Changed the World: Pop Back Up», Monterey County Weekly
  31. ^ Rodnitzky, Jerry (2002): «Janis Joplin: The Hippie Blues Singer as Feminist Heroine» i: Journal of Texas Music History. 2 (1), s. 10.
  32. ^ Morrison, Craig (høsten 2001): «Folk Revival Roots Still Evident in 1990s Recordings of San Francisco» i: The Journal of American Folklore. 114 (454), s. 480.
  33. ^ Mitchell, Kevin: "Chip Monck: Grandfather of Rock and Roll Productions", Kevinmitchell.com

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Monterey Pop Festival – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Lenker til lydfiler fra Monterey-festivalen[rediger | rediger kilde]