The Doors

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den amerikanske filmen fra 1991 om bandet, se The Doors (film)
The Doors
The Doors
The Doors i København i 1968
Opphav Los Angeles
Periode 19671973
Sjanger Psykedelisk rock
Bluesrock
Plateselskap Elektra Records
Nettsted Offisiell side
Medlemmer
Jim Morrison
Ray Manzarek
Robby Krieger
John Densmore

The Doors var et amerikansk rockeband, dannet i 1965 i Los Angeles av keyboardisten Ray Manzarek, vokalist Jim Morrison, trommeslager John Densmore, og gitarist Robby Krieger. Bandet har solgt mellom 80 og 100 millioner album på verdensbasis. De var også en av de mest kontroversielle bandene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, mest på grunn av Morrisons kryptiske tekster og uforutsigbare sceneopptredener.

Etter Morrisons død i 1971 og bandets oppløsning i 1973 har interessen for The Doors' musikk vedvart, og de er fortsatt en stor inspirasjonskilde for mange musikere.

1965–1968[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

The Doors ble dannet etter at Jim Morrison og Ray Manzarek møttes på Venice Beach i Los Angeles i juli 1965. Morrison fortalte at han skrev låter og ble overtalt av Manzarek til å synge en tidlig versjon av «Moonlight Drive». Manzarek ble imponert og ville at de skulle starte et band sammen. I august 1965 kom John Densmore med og i september fikk de med seg Robby Krieger.

Bandet spilte konserter på klubben London Fog, og ble senere hus-band på Whisky a Go Go. 18. august 1966 signerte bandet platekontrakt med Elektra Records etter at plateselskapets president Jac Holzman og plateprodusenten Paul A. Rothchild hadde sett de spille. Senere i august fikk bandet sparken fra Whisky a Go Go etter fremføringen av «The End», der Morrisons vågale opptreden og ødipale avslutning av sangen ble for mye for klubbens eier. Senere ble gruppens tekster, blant annet «The End», sensurert på gruppens debutalbum The Doors. Morrisons utfordrende sceneopptreden vakte også mye oppsikt og ga bandet en del problemer senere.

The Doors og Strange Days[rediger | rediger kilde]

Bandet spilte inn sitt debutalbum The Doors i løpet av seks dager, fra 24. august til 31. august 1966. Singelen «Break on Through (To the Other Side)» ble utgitt 1. januar 1967, med 126. plass som høyest på singellistene i USA. Den andre singelen, «Light My Fire» gikk til topps på Billboard Hot 100 og ble bandets store gjennombrudd.

Bandet spilte fra mai til august 1967 inn sitt andre album, Strange Days, og det ble utgitt 25. september. Strange Days ble av bandet sett på som en kreativ triumf, og de var skuffet over det relativt dårlige salget. En av årsakene til den manglende kommersielle suksessen, var at det ikke ble utgitt noen singel fra albumet. Til tross for dette inneholder albumet flere klassiske The Doors-låter. På albumet finnes blant andre tittellåten «Strange Days», «People Are Strange», «Love Me Two Times» og «Moonlight Drive».

Arrestert i New Haven[rediger | rediger kilde]

9. desember 1967 ble Morrison arrestert under en konsert i New Haven i Connecticut, da han etter en angivelig konfrontasjon med politiet før konserten gikk på scenen og skjelte ut politiet etter noter. Morrison ble hentet ned fra scenen av politiet og siktet for «offentlig uanstendig adferd».

Waiting for the Sun[rediger | rediger kilde]

Innspillingen av bandets tredje album, Waiting for the Sun, ble preget av Jim Morrisons tiltagende alkoholproblemer og narkotikamisbruk. Allikevel fikk de 1. plass på singellistene med «Hello, I Love You», men det ble påpekt at melodien var påfallende lik The Kinks' hit «All Day and All of the Night». The Kinks' gitarist Dave Davies tok med en snutt av «Hello, I Love You» under en solofremføring av «All Day...», med en påfølgende sarkastisk kommentar: «Jeg har aldri forstått hvorfor ingen har tatt opp dette noen gang. Men en kan vel ikke si noe sånt om The Doors. Det er jo ikke lov... ».[1]

Albumet inneholder flere The Doors-klassikere, som blant andre «Five to One», «Spanish Caravan» og «The Unknown Soldier». Sangen «Waiting for the Sun» ble ikke utgitt før et og et halvt år senere, på albumet Morrison Hotel i 1970.

1969–1971[rediger | rediger kilde]

The Soft Parade[rediger | rediger kilde]

The Doors' fjerde album, The Soft Parade, ble utgitt i juli 1969. Det inneholder mere popinspirert musikk, komplekse arrangementer og det benyttes flere instrumenter, som for eksempel saksofon på «Touch Me». Det tok lang tid å ferdigstille albumet, da Morrison ble vanskeligere å samarbeide med. Han nektet blant annet å synge Robby Kriegers tekst til «Tell All the People», og han ble mer og mer ustabil på grunn av sitt rusmisbruk. Alt tok lengre tid, og studiokostnadene ble etterhvert enorme. Bandet var nær ved å oppløses, men til tross for alle problemene ble albumet en suksess. Morrison bidro mindre enn normalt med låtskriving, og Robby Krieger er kreditert for halvparten av sangene.

Arrestert i Miami[rediger | rediger kilde]

Miami-politiets bilder av Jim Morrison

Under en konsert i Miami i Florida 1. mars 1969 gjorde Morrison sin mest kontroversielle opptreden. Han virket uinteressert i å synge og begynte å skrike og skjelle ut publikum, kom med uærbødige kommentarer om «det meste» og hadde flere følelsesmessige utbrudd på scenen. Fire dager senere ble en arrestordre gitt, der Morrison ble siktet for blotting etter å ha vist sin penis på scenen, i tillegg til «offentlig uanstendig adferd». Han ble senere dømt til seks måneder i fengsel og fikk en bot på 500 dollar. Morrison anket, men han døde før ankesaken ble avgjort.

Morrison Hotel, Absolutely Live og L.A. Woman[rediger | rediger kilde]

I november 1969 startet The Doors innspillingen av albumet Morrison Hotel, som ble utgitt i februar 1970. Musikken på albumet var en dreining mot bluesrock, og Morrison var tilbake som bandets hoved-låtskriver. Selv uten en hitsingel solgte albumet godt, og kom på 4. plass på Billboard 200. Dette ble også det albumet som plasserte seg høyest på UK Albums Chart i Storbritannia, med en 12. plass.

I juli 1970 kom The Doors' første konsertalbum, Absolutely Live, som i følge produsent Paul A. Rothchild ble et lappeteppe av et album. Enkelte sanger ble «klippet og limt» sammen fra flere forskjellige konsertopptak, da Rothchild prøvde å skape «den perfekte The Doors-konsert». Bandet reiste igjen ut på turné, og til tross for Morrisons rettssak i Miami i august 1970 spilte de under Isle of Wight-festivalen 29. august.

Jim Morrisons grav i Paris

I desember 1970 var bandet tilbake i studio. Bluesrock-stilen ble videreført på The Doors' neste album, L.A. Woman, med sanger som blant andre tittellåten «L.A. Woman», «Love Her Madly» og den stemningsfulle «Riders on the Storm». Albumet ble utgitt i april 1971, og regnes som både et av bandets beste og som et av tidenes beste.

Morrisons død[rediger | rediger kilde]

The Doors ga sine to siste konserter i desember 1970. Morrison var helt klart ute av stand til å gjennomføre konserter uten å bryte sammen, og de bestemte seg for å slutte å spille offentlig. Innspillingene av L.A. Woman ble avsluttet i januar 1971, og 16. mars flyttet Morrison til Paris i Frankrike. Han fortsatte med sitt misbruk av alkohol og narkotika. 3. juli 1971 ble Jim Morrison funnet død i sin leilighet i Paris, sittende i et badekar.

1971–1973 til nåtid[rediger | rediger kilde]

The Doors på 2000-tallet

Etter Morrisons død i 1971 ga de ut to album, men brøt så opp. De kom sammen igjen i 1978 for å spille inn musikk til diktopplesninger som Jim Morrison hadde lest inn på sin 27-årsdag 8. desember 1970, An American Prayer.

De gjenlevende medlemmene begynte å spille sammen igjen på 1990-tallet, blant annet på VH1-programmet Storytellers. Trommeslager John Densmore forlot gruppen tidlig på 2000-tallet på grunn av indre stridigheter i gruppa. Ray Manzarek og Robbie Krieger fortsatte med ulike vokalister, først under bandnavnet Riders on the Storm og senere som Manzarek-Krieger ettersom Densmore nektet dem å bruke navnet The Doors. Ray Manzarek døde 20. mai 2013 av gallegangskreft[2].

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

Konsertalbum[rediger | rediger kilde]

Samlealbum (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]