Milutin Milanković
| Milutin Milanković | |||
|---|---|---|---|
 Portrett av Milanković | |||
| Født | 28. mai 1879 Dalj i Slavonia (da en del av Østerrike-Ungarn) | ||
| Død | 12. desember 1958 (79 år) Beograd, Serbia, Jugoslavia | ||
| Beskjeftigelse | Matematiker, professor, astronom, ingeniør, skribent, sivilingeniør, astrofysiker, fysiker, science fiction-forfatter, geofysiker, klimaforsker  | ||
| Utdannet ved | Technische Universität Wien (–1902) | ||
| Doktorgrads- veileder | Emanuel Czuber Johannes Brick[1] | ||
| Nasjonalitet | Serber | ||
| Medlem av | Serbias vitenskaps- og kunstakademi (1920–1924) (korresponderende medlem) Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Serbias vitenskaps- og kunstakademi (1924–1958) (ordinær medlem) | ||
| Fagfelt | Byggeteknikk og geofysikk | ||
| Doktorgrads- studenter | Tatomir Anđelić[1] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Milutin Milanković (serbisk (kyrillisk): Милутин Миланковић, født 28. mai 1879 i Dalj i det daværende Østerrike-Ungarn, død 12. desember 1958 i Beograd i Jugoslavia) var en serbisk byggingeniør og geofysiker, best kjent for sin teori om istider. Denne teorien går ut på at istider kommer av variasjoner i Jordens omløpsbane og langtids klimaforandringer, og er i dag kjent som Milanković-syklusene. Han arbeidet med termodynamiske og klimatologiske emner.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Begynnelsen
[rediger | rediger kilde]Milutin Milanković ble født i Dalj, Vest-Srem-regionen, nær Osijek i Østerrike-Ungarn (dagens Kroatia), og studerte byggeteknikk ved Technische Hochschule (dagens Technische Universität Wien) i Wien. I 1902 gikk han ut fra høyskolen som byggingeniør, og i 1904 oppnådde han en doktorgrad i teknisk vitenskap. Senere arbeidet han i firmaet Adolf Baron Pittel Betonbau-Unternehmung i Wien, som på den tiden var et meget kjent byggefirma. Han bygget demninger, broer, viadukter, akvedukter og andre strukturer i armert betong i store deler av datidens Østerrike-Ungarn. Milanković fortsatte å praktisere byggeteknikk i Wien frem til høsten 1909, da han ble tilbudt plass for anvendt matematikk (klassisk mekanikk, himmelmekanikk og teoretisk fysikk) i Beograd. Året 1909 markerte et vendepunkt i hans liv. Selv om han fortsatte med å drive sin forskning rundt ulike problemer knyttet til bruksområder for armert betong, bestemte han seg for å satse på grunnleggende forskning som professor. Han var også direktør for stedets observatorium.
Liv
[rediger | rediger kilde]
Opprørske hendelser fant sted så snart han hadde bosatt seg i Beograd, da Balkankrigene ble fulgt av første verdenskrig. Da krigen brøt ut i 1914 (og han var nygift) ble han internert av den østerriksk-ungarske hæren i Neusiedl am See og senere i Budapest, hvor han fikk lov til å jobbe i biblioteket til det ungarske akademiet for vitenskap. Så tidlig som i 1912 fikk han interesse for klima, Solens påvirkning på klimaet og temperaturen på de ulike planetene. Under hans internering i Budapest viet han mye tid til dette fagfeltet, og ved krigens slutt hadde han ferdiggjort et monografi som ble publisert i 1920. Publikasjonen ble sendt til Serbias vitenskaps- og kunstakademi og til Gauthiers-Villards i Paris under tittelen Théorie mathématique des phénomènes thermiques produits par la radiation solaire (Matematisk teori for varmefenomen forårsaket av solinnstråling).
Den resultatmessige fremgangen i dette arbeidet gjorde at han fikk et betydelig godt rykte i den vitenskapelige verden, først og fremst for sin "kurve om solinnstråling på Jordens overflate". Denne kurven oppstilte han med tanke på istidsinndeling for endringer i solstrålingsintensitet over de siste 600 000 år (senere utvidet til 1 mill. år). Den såkalte milankovićske strålingskurven ble faktisk ikke allment akseptert før 1924, da den store meteorologen og klimatologen Wladimir Köppen med hans svigersønn Alfred Wegener, presenterte kurven i deres arbeid med navnet 'Climates of the geological past (Klimaer for geologisk fortid). Etter disse første hyllestene ble Milanković i 1927 tilbudt samarbeid i to viktige publikasjoner: den første var en håndbok om klimatologi (Gutenbergs Handbuch der Klimatologie) og den andre en håndbok om geofysikk (Gutenbergs Handbuch der Geophysik). Førstnevnte, som han skrev introduksjonen Mathematische Klimalehre und astronomische Theorie der Klimaschwankungen (Matematisk vitenskap for klima og astronomisk teori om klimavariasjoner) for, ble publisert på tysk i 1930 og i 1939 oversatt til russisk. Videre utviklet den teorien om planetarisk klima med Jordens klima i spissen.
Han satte opp regelen for skuddår i den reviderte julianske kalenderen, som ble akseptert av mange ortodokse kirker offisielt, men som aldri ble praktisert. Hans kalender er faktisk verdens mest nøyaktige kalender i dag.[2]
For den andre tekstboken skrev Milanković seksjoner, hvor han utviklet og formulerte sin teori om den langvarige og uregelmessige bevegelsen til Jordens poler. I tillegg utviklet og formulerte han sin teori om glaciære perioder (Milanković-syklusene), som bygget på tidligere arbeid av James Croll. Milanković var i stand til å forbedre Crolls arbeid delvis ved hjelp av forbedrede beregninger av Jordens bane som på den tid nylig ble publisert av Ludwig Pilgrim i 1904. Han bestemte seg for å samle og publisere teoriene i en bok, selv om han var helt klar over at hans teori om solinnstråling hadde blitt vellykket utført og at papirene som tok for seg hans teori var spredt i forskjellige publikasjoner. Dermed ble hans trykkingen av hans store verk Kanon der Erdbestrahlung und seine Anwendung auf das Eiszeitenproblem (Kanonen for Jordens solinnstråling og dens tilknytning til problemet med istidene) fullført i 1941, ved krigens utbrudd i landet hans. Verket bestod av 626 sider i quarto på tysk, utgitt på publikasjonene til Serbias vitenskaps- og kunstakademi. Dette verket ble oversatt til engelsk av det israelske programmet for vitenskapelige oversettelser i 1969 under tittelen Canon of Insolation of the Ice-Age Problem, og publisert av USAs handelsdepartement og National Science Foundation i Washington D.C..
I 1950-årene ble motforestillinger reist mot Milankovićs teori om istider; disse motforestillingene kom hovedsakelig fra meteorologer som mente at endringer i solinnstrålingen som følge av endringene i Jordens baneparametre var for små til å kunne forstyrre klimaets system. Imidlertid førte utforskning av dyphavssedimenter i slutten av 1960-årene og i 1970-årene til utbredt aksept av Milankovićs idéer, ettersom oppdagelsen av den glaciære perioden (100 000 årssyklusen) stemte overrens med den lengste baneperioden.
Milutin Milanković døde i Beograd i 1958, 79 år gammel.
Andre verk
[rediger | rediger kilde]I tillegg til hans vitenskapelige arbeid, viste Milanković alltid stor interesse for vitenskapens historiske utvikling. Han skrev en tekstbok om astronomiens historie, og to bøker godt kjente bøker: Through Space and Centuries (Gjennom rom og århundrer), som fiksjonerte astronomiens utvikling, og Through the Realm of Science (Gjennom vitenskapens rike), som tok for seg utviklingen av bestemte vitenskaper.
Milanković publiserte også en tre-binds selvbiografi på serbisk, Recollection, Experiences and Vision (Erindring, erfaringer og visjon), som aldri ble oversatt. Av den grunn har hans sønn, Vasko Milanković, fullført en biografi: My father, Milutin Milanković (Min far, Milutin Milanković).
Milanković ble valgt som et korresponderende medlem av Serbias vitenskaps- og kunstakademi i 1920, et fullt medlem i 1924, et korresponderende medlem av Jugoslavias vitenskaps- og kunstakademi i 1925 og et medlem av Tysklands akademi for naturalistene ""Leopoldina" i Halle; han var også et medlem av mange vitenskapelige nettverk og tilknyttede organisasjoner, både i Jugoslavia og utlandet.
Navngiving
[rediger | rediger kilde]- Milankovic — et krater på den borteste siden av Månen.
- Milankovic — et 118 km krater på Mars ved 54.4°N, 213.3°Ø
- 1605 Milankovitch — en asteroide.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Milankovitch, M. (1920). Théorie Mathématique des Phénomènes Thermiques produits par la Radiation Solaire. Gauthier-Villars Paris.
- Milankovitch, M. (1930). Mathematische Klimalehre und Astronomische Theorie der Klimaschwankungen, Handbuch der Klimalogie Band 1. Teil A Borntrager Berlin.
- Milankovitch, M. (1941). Kanon der Erdbestrahlungen und seine Anwendung auf das Eiszeitenproblem. Belgrade.
- Pantic, Nikola (1998). Kanon der Erdbestrahlungen und seine Anwendung auf das Eiszeitenproblem, New English Translation, Canon of Insolation and the Ice Age Problem. Alven Global. ISBN 86-17-06619-9.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 31. januar 2010. Besøkt 11. november 2009. Verdens mest nøyaktige kalender
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Milutin Milankovićs liv og vitenskapelige arbeid (engelsk)
- Solinnstråling og Milanković (engelsk)
- Milanković-sykluser og klimaforandringer Arkivert 15. april 2006 hos Wayback Machine. (engelsk)
- Presesjon og Milankovićs teori (engelsk)
- Dokument som inneholder faksimile av første side av Milankovićs verk, s. 3, Serbias vitenskaps- og kunstakdemi.] (engelsk)
- NASA Earth Observatory artikkel i "on the shoulders of giants"-serien. Arkivert 26. oktober 2008 hos Wayback Machine. (engelsk)