Den melkittiske kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Melkittisk-katolsk)
Hopp til navigering Hopp til søk
Den melkittiske kirke
Den melkittiske kirke
Katedralen i Damaskus, setet til den melkittiske kirke
Hovedgrenden katolske kirke
Grunnlagt1724
Utgått fraden ortodokse kirke i Antiokia
Lederden melkittiske patriark av Antiokia, underlagt paven
Antall medlemmer1 600 000
HvorMidtøsten, Amerika

Den melkittiske kirke eller melkittisk-katolske kirke; melkittiske gresk-katolske kirke (arabisk: كنيسة الروم الملكيين الكاثوليك‎, Kanīsat ar-Rūm al-Malakiyyīn al-Kāṯūlīk) er én av den katolske kirkens 23 særkirker. Kirken følger den bysantinske ritus og bruker arabisk som liturgisk språk, men anerkjenner paven som religiøst overhode. Den melkittiske kirke har omtrent 1 600 000 tilhengere, hovedsakelig i Midtøsten, Sør- og Nord-Amerika. I Libanon utgjør melkitter en andel på 4 % av befolkningen.

Særkirkens overhode er den melkittiske patriark av Antiokia, som har sitt sete i Damaskus. Nåværende patriark er Youssef I Absi (siden 2017). Den sporer sin historie tilbake til tidlige kristne i Antiokia ved Orontes på 100-tallet f.Kr., tidligere en del Syria, men nå i Tyrkia. Kristen tro ble introdusert i byen av apostelen Peter.[1][2]

Struktur[rediger | rediger kilde]

Den melkittiske kirke er organisert i 19 eparkier (bispedømmer), hvorav 14 er erkeeparkier (kursivert i listen; kirkeprovinser og metropolitanbispedømmer er fremhevet i fet). I tillegg kommer seks eksarkater o.l. (mindre skrifttype i listen).

Historie[rediger | rediger kilde]

Melkittene var opprinnelige ortodokse kristne i dagens Midtøsten, Egypt og Sudan (jf. Faras bispedømme). Navnet betyr keiserligarameisk, siden melkittene stod på den bysantinske keiserens side i konsilet i Kalkedon (451), som utløste skismaet mellom de ortodokse og orientalsk-ortodokse kirkene.

Fra 1300-tallet begynte romersk-katolske prester å misjonere i og rundt Damaskus, noe som førte til at mange ortodokse prester konverterte til eller sympatiserte med katolisismen. Da den katolsk-vennlige biskopen Kyrillos VI ble valgt til patriarken av Antiokia i 1724, førte dette til bruddet med den ortodokse kirke. Mens patriarken av Konstantinopel innsatte en motpatriark (som begrunnet den antiokensk-ortodokse kirke), anerkjente pave Benedikt XIII patriarken Kyrillos og tilbød ham en union med den katolske kirken. Den melkittiske kirke var dermed delt i en katolsk og en ortodoks gren, men navnet gikk over på den katolske. Den melkittisk-katolske patriarken av Antiokia beholdt også jurisdiksjonen over Midtøsten og Nord-Afrika, noe som gir seg utslag i hans fulle tittel, patriarken av Antiokia og hele Orienten, av Alexandria og av Jerusalem.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]