Mario Zanin (erkebiskop)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mario Zanin
Født3. apr. 1890[1]Rediger på Wikidata
Feltre
Død4. aug. 1958[1]Rediger på Wikidata (68 år)
Buenos Aires
BeskjeftigelseKatolsk prest (1913–) Rediger på Wikidata
Embete

Mario Zanin (født 3. april 1890 i Feltre i provinsen Belluno i Italia, død 4. august 1958 i Buenos Aires) var en italiensk prelat og pavelig diplomat. Han var apostolisk delegat til Kina fra 1933 til 1946, apostolisk nuntius til Chile fra 1947 til 1953, og apostolisk nuntius til Argentina fra 1953 til 1958.

Han blir også kalt under den franske form av sitt navn; Marius Zanin, og ved sitt kinesiske navn Cai Ning (蔡寧, pinyin: Cài Níng).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mario Zanin ble presteviet for bispedømmet Belluno e Feltre den 3. juli 1913.

Titularerkebiskop[rediger | rediger kilde]

Den 28. november 1933 ble han i en alder av 43 år utnevnt av pave Pius XI til titulærerkebiskop av Traianopolis in Rhodope og til apostolisk delegat i Kina. Bispevielsen fant sted den 7. januar 1934 i Roma, og ble foretatt av biskop Pietro Fumasoni Biondi. Medkonsekrerende var erkebiskop Carlo Salotti og biskop Giosuè Cattarossi, den sistnevnte av hans hjembispedømme Belluno e Feltre.

Samme dag, 7. januar 1934, ble Zanin også gjort til apostolisk asdministrator av Harbin.

Kina[rediger | rediger kilde]

Som apostolisk delegat hadde ikke Zanin rang som ambassadør til den kinesiske regjering.[2] Han ble ikke desto mindre omfattet av de samme diplomatiske kutymer som er reservert for de plenipotente ministre.[3]

Etter den japanske erobring av den kinesiske hovedstad Nanjing i desember 1939, forble erkebiskop Zanin på okkupert territorium,[4] og delegerte til en amerikansk fransiskaner sin myndighet innen det området som var under den kinesiske regjerings kontroll; den hadde gjort Chongqing til sitt midlertidige sete.[5]

Ifølge japanske diplomatiske telegrammer anbefalte han til pave Pius XII at Vatikanet skulle anerkjenne den Nanjing-baserte den reorganiserte kinesiske nasjonale regjering (en marionetteregjering etablert av japanerne, med Wang Jingwei som leder) i stedet for Kuomintang-regjeringen i Chongqing.[6]

Katolikkene i de okkuperte områder tilpasset seg, som kinesere i sin alminnelighet, til den nye situasjon under det japanske styre. I noen områder forsøkte katolikker å samarbeide med de nye myndigheter. Erkebiskop Zanin mottok klager om misjonærer som viste sympati for okkupantene. På den annen side, etter at det nær en misjonsstasjon var blitt drept en rekke kinesiske soldater som stod i japansk tjeneste, ble det arrestert om lag seksti katolikker - blant dem en biskop - som japanerne mente hadde vært involvert. De skulle stilles for militærdomstol. Men etter intervensjon fra de franske diplomatiske representanter ble de, nesten alle, løslatt (unntaket var en katolsk prest); betingelsen for løslatelsen var at biskopen, som tidligere hadde nektet å møte de japanske myndigheter, måtte fjernes fra sitt embede.[5] Japanerne internerte misjonærer, og noen av dem ble drept.[7] Erkebiskop Zanin mante til strikt nøytralitet, og bad biskopene om å si til sine prester at de måtte «unnvike selv antydningen av noe ... som kunne gi opphav til gjengjeldelse ... La ikke hele menigheten gå under på grunn av én persons mangel på klokskap.»[5] Dette var ikke populært blant dem som gikk inn for noen form for passiv eller aktiv motstander mot invasjonsmakten,[8] og førte til formelle representasjoner fra Chiang Kai-sheks regjering.[9]

Før den japanske invasjon ordinerte erkebiskop Zanin to kinesiske biskoper, Paul Yü Pin (Yu Bin) og Fabian Yu Yuwen (Yu Teh-guen); senere fikk han anledning til å bispevie Louis Prosper Durand, O.F.M. (en fransk prest, i 1938), og Joseph Marie Yüen K’ai-chih (Yuan Kezhi, Yuen Ching-ping) (1945).

Sør-Amerika[rediger | rediger kilde]

Fra 1946 og en kort tid var Zanin i arbeide i Den romerske kurie i Vatikanet, men han ble snart sendt ut igjen.

Den 21. mars 1947 ble han av pave Pius XII utnevnt til apostolisk nuntius til Chile. Claude Bowers, den amerikanske ambassadør i Chile, beskrev i det sene 1940-tallet erkebiskop Zanin som «en høy og slank mann med grånende hår, ... meget kultivert, ualminnelig dyktig, briljant».[10]

Den 7. februar 1953 ble erkebiskop Zanin overflyttet til nuntiaturet i Buenos Aires i Argentina. Der døde han 4. august 1958.[11] Han rakk dermed å være vitne til Revolución Libertadora i 1955 som gjorde slutt på Juan Peróns styre.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, oppført som Mario Zanin, BNF-ID 166779599[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Beatrice Leung, Sino-Vatican Relations (Cambridge University Press, 1992), s. 44.
  3. ^ China: The Apostolic Delegate Honoured Arkivert 22. september 2015 hos Wayback Machine., The Tablet, 2. juni 1934.
  4. ^ Pierre Blet: Pius XII and the Second World War (Paulist Press, 1999), s. 131.
  5. ^ a b c [1] Ernest P. Young, Ecclesiastical Colony (Oxford University Press 2013 ISBN 978-0-19992462-2), s. 249
  6. ^ The "Magic" Background to Pearl Harbor, Volume 3. Department of Defense, s. 243–247.
  7. ^ [2] Nicolas Standaert, R.G. Tiedemann (red.): Handbook of Christianity in China, vol. 2 (BRILL 2012 ISBN 978-90-0411430-2), s. 521
  8. ^ Raymond Pong og Carlo Caldarola: «"China: Religion in a Revolutionary Society», i Religions and Societies: Asia and the Middle East, redigert av Carlo Caldarola (Berlin, 1982), a. 573.
  9. ^ Young (2013), a. 340n
  10. ^ Claude Gernade Bowers, Chile through Embassy Windows, 1939-1953 (Simon and Schuster, 1958), s. 88.
  11. ^ Petriella, Dionisio (1979). Los italianos en la historia de la cultura argentina (spansk). Asociación Dante Alighieri. 
  12. ^ http://www.catholic-hierarchy.org zan, lest 18. november 2020

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mario_Zanin_(erkebiskop)&oldid=23087234»