Judith av Bayern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Judith av Bayern
Wgt Stifterbüchlein 11v.jpg
Judith - bilde fra Weingartener Stifterbüchlein, ca 1510
Født797
ukjent
Død19. april 843[1]
Tours[2][3][4]
Gravlagt Centre
Ektefelle Ludvig den fromme
Far Welf
Mor Hedwig
Søsken Rudolph, Konrad I, Hemma
Barn Karl den skallede, Gisela

Judith av Bayern (født 795, død 19. april 843) var en tysk-romersk keiserinne og dronning av Franken. Hun ble i februar 819 gift med Ludvig den fromme. Hun var datter av grev Welf av Bayern og den saksiske adelskvinnen Hedwig. Judith var den andre hustruen til kong Ludvig av Franken, og hennes ekteskap markerte begynnelsen på hennes voksende innflytelse ved det karolingske hoff.

Hun født to barn med Karl, en datter ved navn Gisela og en sønn ved navn Karl, siden kalt for Karl den skallede. Med sønnens fødsel brøt det ut en betydelig strid over arvefølgen til keiserriket, og det var konflikt mellom henne og sønnens halvbrødre fra ektemannens første ekteskap. Judith falt i innflytelse og posisjon da sønnen Karls hustru Ermentrude of Orléans, den nye keiserinne, kom til makten i 842. Det innebar at hennes innflytelse, rikdommer og besittelser ble tatt fra henne. Judith døde året etter i Tours og ble gravlagt i klosterkirken St. Martin i Tours.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Judiths ektemann, Ludvig den fromme.

Det er ingen bevarte nedtegnelser som dokumenterer Judiths nøyaktige fødselsdato, men hun var antagelig født rundt 797.[5] Hun var da antagelig rundt 22 år gammel da hun i 819 ble gift med den 41 år gamle Ludvig den fromme, konge av frankerne.[5]

Judith var datter av grev Welf av Bayern og den saksiske adelskvinnen Hedwig. Selv om farens familie tilhørte høyadelen, var de ikke en del av det keiserlige aristokrati (Reichsaristokratie) som dominerte det karolinske rike, men deres makt og prestisje økte dramatisk med Judiths ekteskap med den tysk-romersk keiser.[5]

Etter at Ludvigs første hustru, dronning Ermengarde døde i 818, mor til hans sønner Lothar, Pepin og Ludvig den tyske, ble han oppfordret av sin rådgivere å gifte seg på nytt.[6] Som mange kongelige ekteskap på denne tiden ble Judith valgt og før bryllupet var det en brudevisning hvor Ludvig «etter å ha inspisert adelige jomfruer (ugifte kvinner) som ble ført til hans hoff fra alle distrikter» valgte henne.[7]

Kort tid etter julen 819 giftet han seg med Judith i Aachen.[8] I senere tid i Frankrike ble kroning knyttet tett til ekteskap. Det var ved inngåelse av ekteskap at hustruen fikk status som dronning. Da kong Ludvig giftet seg med sin første hustru Ermengarde av Hesbaye i 794 ble hun kronet og kalt «Augusta», en tittel som gikk tilbake til Romerrikets tittel «Augustus». Da Judith ble gift ble hun «kronet som keiserinne og utropt til Augusta av alle.»[6]

Dronning[rediger | rediger kilde]

De historiske kildene viser et hull i informasjon om Judith i de fire årene mellom hennes bryllup i 819 og fødselen av hennes sønn Karl i 823. Grunnen er antagelig at hun fikk først betydning utover hoffet da hun begynte å involvere seg i sin sønns karriere og fremme hans tilgang til tronen. Kilder som Capitulare de villis og De ordine palatii av Hinkmar av Reims har indirekte gitt informasjon om den rolle og de ansvar hun sannsynligvis hadde ved hoffet: sørge for at hun, hennes tjenere, og kongen selv, særskilt hans smykker, så presentabelt og passende ut, og administrere overføringen av den årlige tributt (Abgabe der Vasallen), og forsikre at kongen/keiseren kunne konsentrere seg om å styre riket uten forstyrrelser.[5]

Judith fikk to barn med Ludvig. Hennes første var datteren Gisela som ble født i 820. Datteren ble til sist giftet bort til Eberhard av Friuli, en betydningsfull støttespiller for Lothar, og som ble mor til Berengar av Friuli, den siste tysk-romerske keiseren under den karolinske tiden.[9]

Etter å ha tilbrakt det meste av graviditeten i Frankfurt, født Judith sitt andre barn Karl den 13. juni 823. Han kom til sist å følge i sin fars spor som keiser. Karls fødsel fikk stor betydning for henne da sønnen var den eneste mannlige arvingen fra Ludvigs andre ekteskap. Ludvig hadde såvidt overlevd kirkegalleriet i katedralen i Aachen raste sammen, og utstedte i 817 et Ordinatio Imperii, en keiserlig påbud som la fram planene for en velordnet etterfølgelse til tronen. I 815 hadde han allerede gitt sine to eldste sønner en andel i styringen da han lot Lothar og Pepin styre henholdsvis Bayern og Aquitaine, dog uten kongelige titler. Med påbudet ble riket delt mellom hans tre sønner fra første ekteskap. Med en fjerde sønn fra andre ekteskap skapte det tvil om etterfølgelsen til tronen og styringen. Det ble viktig for Judith å sikre tronen for sin sønn og beskytte ham mot angrep og trusler fra hans halvbrødre. Da Lothar var den eldste og mest framtredende av halvbrødrene og var den største trusselen, valgte Judith ham som Karls gudfar. Det var en strategisk beslutning som ga Karl en politisk tilknytning ved eventuelle stridigheter ved Ludvigs død. I et brev skrevet av Agobard av Lyons til Ludvig omtalte at kongen hadde endret maktfordelingen blant sine sønner. Her er Judiths sønn Karl gitt mer makt enn Ludvigs andre sønner, noe som plasserte Judith og kongeriket i en utrygg tilstand.[10] Umiddelbart etter sønnens fødsel sendte Judith en ring til erkebiskop Ebbo av Rheims og ba ham huske hennes sønn i sine bønner, og det er mulig at hun sendte gaver til alle erkebiskoper i riket. Det er kjent at med gaven til Ebbo var det et løfte om å gi ham hjelp om han havnet i vanskeligheter, og således bygge seg allianser.[11]

Det karolinske rike 828

De tre sønnene til kong Ludvig gjorde opprør mot sin far for å sikre seg kontroll over etterfølgelsen. Det var Judiths dominans og kontroll over hoffet, og som bestemte hvem som hadde tilgang til kongen, som var fokuset til deres opprør. For å ta kontroll over kongen måtte sønnene erstatte hoffet med deres eget. Judith ble anklaget for å ha en incestuøs affære med Ludvigs gudsønn Bernard av Septimania, en av kongens nærmeste rådgivere. Det førte til at hun rundt 830 ble tatt til fange, men ikke drept, og isteden landsforvist til Italia ved nonneklosteret Saint Radegund. Først da denne krisen ebbet ut kunne hun vende tilbake til Aachen og fortsette sine anstrengelser på sønnens vegne.[6] I de siste årene til Ludvig ble de politiske båndene som Judith hadde knyttet i hoffet de politiske båndene for sønnen. Disse var blant annet Walafrid Strabo, Lupus Servatus, palassklerkene Prudentius, Berno, erkebiskop Wenilo og hushovmester Adalard.[12] Det ble inngått flere ekteskap i 839 for å sikre Karls framtid og knytte Lothar tettere. Det første var ekteskapet til Gisele, Karls søster, til Eberhard, hertug av Friuli, som var en av Lothars fremste tilhengere. Et annet ekteskap var mellom Judiths bror Conrad med Adelaide av Tours, Lothars svigerinne.[12]

Dronning Judiths økende makt og aktivitet førte til økende motstand mot henne. Erkebiskop Agobard av Lyons, kjent for sine ekstreme angrep på den jødiske befolkningen, var en tilhenger av Lothar og skrev to avhandlinger i 833 som angrep henne: «To bøker til fordel for sønnene» og «Judith hustru av Ludvig». Disse infame angrepene var ment som propaganda hvor han på den ene siden forsvarte sønnenes opprør mot Ludvig og for å underminere Judiths innflytelse ved hoffet. Han angrep de kvaliteter som Judiths tilhengere fremmet, hennes skjønnhet og dyd. «Den skjønnhet som kort tid tidligere hadde vært kjennetegnet på hennes kongelige verdighet, hadde nå blitt de synlige tegn på hennes moralske fordervelse som forurenset palasset og vanæret frankerne.»[13] Angrepene var overveiende preget av kvinnehat, og angrep hennes vesen, hevdet hun var snedig og korrumperte sin ektemann, hadde utenomekteskapelig affærer som ble først utført «i hemmelighet og senere uforskammet.» [7] Teolog og abbed Paschasius Radbertus anklaget Judith for å være involvert i utskeielser og trolldom.[14]

Hun hadde også sine tilhengere. Hrabanus Maurus skrev et brev til henne hvor han roste hennes «prisverdige intellekt» [15] og for hennes «gode arbeid».[15] Brevet berømmet henne i vanskelige tider blant slag og krig, ønsket at hun så seier i de strider hun sto foran, og kanskje mest påfallende, ønsket at Judith så på den bibelske dronning Ester, heltinnen i Esters bok[16] og hustru av Xerxes I av Persia, som inspirasjon og som rollemodell.[17]

Enkedronning[rediger | rediger kilde]

Karl den skallede, fransk maleri fra 1800-tallet, ukjent maler.

Den 20. juni 840 døde Ludvig den fromme, 62 år gammel, omgitt av mange biskoper, men Judith og sønnen Karl var fraværende i Poitiers. Kongens død gjorde hans eldste sønn Lothar til ny keiser, og det brøt ut borgerkrig mellom brødrene. Etter Ludvigs død sørget Judith for hjelpe sønnen Karl i hans krigføring mot Lothar. Hun samlet tropper i 841 for å støtte ham i å sikre Aquitaine og det meste av Franken.[12] Pave Gregor IV forsøkte uten hell å mekle ved å sende Giorgio, erkebiskop av Ravenna, som sin represetnant.[18] Da erkebiskop Giorgio ble tatt til fange etter et slag, rådet Judith sin sønn til å vise nåde overfor erkebiskopen, og Karl skal ha gjort det, i henhold til Andreas Agnellus av Ravenna: «For min del lar jeg deg gå — slik min mor har bedt meg gjøre.» [12]

I april 841 mottok Karl sin krone og sitt kongelige antrekk, hvilket samtidige mente var en guddommelig handling.[8] Mest sannsynlig var det Judith som kjente til Karls lokalisering og sendte ham de kongelige gjenstandene. Halvbroren Pepin døde allerede i 838. Karl hadde alliert seg med sin andre halvbror, Ludvig den tyske, for å stå imot den nye keiseren Lothar. De to allierte beseiret Lothar i Fontenoy i juni 841.[7] I det påfølgende året bekreftet brødrene sin allianse ved å feire eden i Strasbourg.[19] I juni 842 møttes de tre brødrene til en fredskonferanse på en øy i elven Saône, der de alle hadde utsett 40 representanter som skulle fastsette grensene mellom deres respektive kongedømmer. Møtet resulterte i traktaten i Verdun som ble undertegnet i august 843, og innebar at Karl den skallede fikk Vestfrankerriket, og som allerede hadde holdt og som det nå ble bekreftet at han holdt. Dets territorier tilsvarte omtrentlig til det som er dagens Frankrike. Ludvig den tyske fikk den østlige delen av det karolingiske rike, kjent som Østfrankerriket, og som nå tilsvarer i stor grad Tyskland. Lothar beholdt tittelen som keiser og kongeriket Italia. Han mottok også de sentrale regionene fra Flandern gjennom Rhinland og Burgund som konge av Midtfrankerriket.

Død[rediger | rediger kilde]

Karl den skallede giftet seg med Ermentrude av Orléans i 842 og ble far til en datter, Judith av Flandern, i 844. Datteren ble oppkalt etter hans mor. Dette ekteskapet viste seg imidlertid å være nytteløs for Judiths karrière, makt og innflytelse. Med innføringen av ny dronning ble Judith som den gamle dronningen tvunget til å trekke seg tilbake, og mistet kontroll over sine besittelser og rikdommer. Hennes helse begynte å svikte henne i 842, og hun døde den 19. april 843 i Tours. Hun overlevde sin ektemann med kun tre år selv om hun var betydelig yngre. Hun døde etter et år med sykdom og var antagelig rundt 40 år da hun døde.[6] Hun ble gravlagt i klosterkirken St. Martin i Tours.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Christian Settipani, "La Préhistoire des Capétiens", 1993, 354
  2. ^ http://washington.ancestryregister.com/PRUSSIA100006.htm
  3. ^ http://www.decourcy.net/history/41.htm
  4. ^ http://cybergata.com/roots/987.htm
  5. ^ a b c d Koch, Armin (2005): Kaiserin Judith: Eine Politische Biographie. Husum: Matthiesen.
  6. ^ a b c d Stafford, Pauline (1998): Queens, Concubines and Dowagers: The King's Wife in the Early Middle Ages. London, Leicester UP.
  7. ^ a b c Wemple, Suzanne Fonay (1981): Women in Frankish Society: Marriage and the Cloister, 500 to 900. Philadelphia: University of Pennsylvania
  8. ^ a b Rogers, Barbara; Scholz, Bernhard W.; og Nithardus (1972): Carolingian Chronicles, Royal Frankish Annals Nithard's Histories. Ann Arbor: Univ. of Michigan.
  9. ^ RI I n. 925d, Ludwig der Fromme, 833 iuni 30, Rotfelth : Regesta Imperii
  10. ^ Ward, Elizabeth (1990): «Caesar's Wife. The Career of the Empress Judith 819–829»
  11. ^ Jones, Sarah Rees; Marks, Richard; Minnis, Alastair J. (2000):Courts and Regions in Medieval Europe, Boydell & Brewer Ltd, s. 13.
  12. ^ a b c d Nelson, Janet L. (1992): Charles the Bald, London: Longman, s. 100
  13. ^ Brubaker, Leslie; Smith, Julia M.H. (2004): Gender in the Early Medieval World: East and West, 300-900, Cambridge University Press, s. 269
  14. ^ Cohen, Esther; De Jong, Mayke (2001): Medieval Transformations: Texts, Power, and Gifts in Context, BRILL, s. 75
  15. ^ a b Hrabanus Maurus (856): Dedicatory letter to the Expositio in librum Judith (in Migne, Patrologia latina, vol. 109; overs. Sean Gilsdorf.
  16. ^ Nettbibelen: Esters bok
  17. ^ «A letter from Hrabanus Maurus (c.834)», Epistolæ
  18. ^ Mann, Horace K. (1906): The Lives of the Popes in the Early Middle Ages, Vol. II: The Popes During the Carolingian Empire, 795-858, s. 207
  19. ^ Wiles, Kate (februar 2017): «Oaths of Strasbourg Sworn», History Today 67 (2)
  20. ^ «Judith of Bavaria», Find a Grave

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bührer-Thierry, Geneviève (1992): The Adulterous Queen, overs. Sean Gilsdorf fra Bührer-Thierry, Geneviève: La reine adultère, Cahiers de civilisation médiévale 35, s. 299-312.
  • Depreux, Philippe (1997): Prosopographie De L'entourage De Louis Le Pieux (781-840). Sigmaringen: Thorbecke
  • Koch, Armin (2005): Kaiserin Judith: Eine Politische Biographie. Husum: Matthiesen, s. 26, 27, 28, 35, 37, 39, 44, 77, 130
  • Nelson, Janet L. (1991): The Annals of St-Bertin. Manchester: Manchester UP, s. 21-24 (830-831), 27 (833), 29-30 (834)
  • Nelson, Janet L. (1992): Charles the Bald. London: Longman, s. 74-75 (818), 93, 98, 100, 116, 119
  • Rogers, Barbara, Bernhard W. Scholz, & Nithardus (1972): Carolingian Chronicles, Royal Frankish Annals Nithard’s Histories. Ann Arbor: Univ. of Michigan, s. 105 (819), 149 (841)
  • Stafford, Pauline (1998): Queens, Concubines and Dowagers: The King's Wife in the Early Middle Ages. London, Leicester UP, s. 18, 19, 20, 93, 94 130, 145, 166, 180
  • Ward, Elizabeth (1990): «Caesar's Wife. The Career of the Empress Judith 819–829» i: Goodman, Peter; Collins, Roger, red.: Charlemagne's Heir: New Perspectives on the Reign of Louis the Pious (814-840), Oxford University Press, s. 214
  • Wemple, Suzanne Fonay (1981): Women in Frankish Society: Marriage and the Cloister, 500 to 900. Philadelphia: University of Pennsylvania, s. 80, 90

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Judith of Bavaria (795-843) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons


Forgjenger:
 Ermengarde av Hesbaye 
Dronning av Frankrike
(819840)
Etterfølger:
 Ermentrude av Orléans