Louella Parsons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Louella Parsons
Louella-Parsons-1937.jpg
Født6. august 1881
Freeport
Død9. desember 1972 (91 år)
Santa Monica
GravlagtHoly Cross Cemetery
Ektefelle Harry Martin (1930–1951)
Yrke Skuespiller, journalist, manusforfatter, radiovert
NasjonalitetUSA

Louella Parsons (født Louella Rose Oettinger; 6. august 1881, død 9. desember 1972) var en amerikansk journalist, forfatter og manusforfatter. Hun ble ansatt av William Randolph Hearst, muligens fordi hun hadde rost Hearsts elskerinne Marion Davies. På det meste ble sladrespaltene hennes lest av 20 millioner mennesker i 400 aviser over hele verden. Parsons var også vertinne for flere radioprogrammer der hun intervjuet ulike Hollywood-kjendiser. Hun forble «Dronningen av Hollywood» frem til nykommeren Hedda Hopper, som hadde lignende talenter, utfordret henne. De to hadde en årelang feide. Parsons har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame for sin innsats innen film og radio.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Louella Parsons ble født som Louella Rose Oettinger i Freeport i Illinois, som datter av Helen (Stine) og Joshua Oettinger. Hennes far var av tysk-jødisk opphav, det samme var hennes morfar, mens hennes mors bestemor, Jeanette Wilcox, var av irsk opprinnelse. I Parsons' barndom var foreldrene hennes aktive i en episkopal kirke.[1] Hun hadde to brødre, Edwin og Fred, og en søster, Rae. I 1890 giftet hennes mor seg med John H. Edwards, etter å ha blitt enke. De bodde i Dixon i Illinois, den senere hjembyen til Ronald Reagan.

I tenårene var Parsons en smart og intelligent ung kvinne, men det var få muligheter for hennes litterære ambisjoner. Det var ikke før high school at hun bestemte seg for å bli forfatter eller journalist. Den 4. juni 1901, da hun ble uteksaminert fra high school, holdt Parsons en tale med tittelen «Great Men» og rektoren hennes uttalte at hun kom til å bli en stor forfatter.[2]

Etter high school tok Parsons et lærerkurs på et lokalt college i Dixon. Hun fikk økonomisk hjelp fra en fjern tysk slektning. Parsons fikk sin første avisjobb som deltidsskribent for Dixon Star, mens hun fortsatt gikk på college. I 1902 ble hun den første kvinnelige journalisten i Dixon, hvor hun sladret om Dixons sosiale kretser, noe som ble et skritt på veien mot hennes Hollywood-karriere.[3]

Hun flyttet til Burlington i Iowa sammen med sin første ektemann, John Parsons. Datteren deres, Harriet (1906–1983), som senere ble filmprodusent, ble født der. Parsons så sin første film, Det store togrøveriet (1903), mens hun bodde i Burlington.

Da ekteskapet hennes tok slutt flyttet Parsons til Chicago. I 1912 fikk hun sin første smak av filmindustrien ved å selge et manuskript for 25 dollar til Essanay Company,[4] som en stund senere hadde kontrakt med Charlie Chaplin. Parsons' lille datter Harriet var med i flere filmer, kreditert som «Baby Parsons», inkludert The Magic Wand (1912), som Parsons hadde skrevet manuset til. Parsons skrev også boken How to Write for the Movies.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1914 begynte Parsons å skrive den første sladrespalten i USA for Chicago Record Herald.[4] William Randolph Hearst kjøpte avisen i 1918 og Parsons mistet jobben, ettersom Hearst ennå ikke hadde oppdaget at filmer og skuespillere kunne regnes som nyheter. Parsons flyttet da til New York og begynte å arbeide for New York Morning Telegraph. Hun skrev en lignende filmspalte og Hearst fattet interesse for henne. Hun signerte en kontrakt med den Hearst-eide avisen New York American i 1923, etter kløktige forhandlinger fra begge parter.

I 1925 ble Parsons smittet av tuberkulose og fikk beskjed om at hun hadde seks måneder igjen å leve. Hun flyttet til Arizona på grunn av det tørre klimaet, og deretter til Los Angeles, der hun bestemte seg for å bli værende. Da sykdommen var i remisjon, begynte hun å arbeide igjen og ble en syndikert Hollywood-spaltist for Hearst. Ettersom Parsons og publiseringsmogulen hadde utviklet et sterkt forhold, ble spalten hennes i Los Angeles Examiner publisert i aviser over hele verden og Parsons ble gradvis en av de mektigste stemmene i filmindustrien med sin daglige oppdatering av sladder. Ifølge Hearsts elskerinne og protesjé Marion Davies hadde Parsons oppfordret leserne til å «gi denne jenta en sjanse», mens de fleste kritikerne nedvurderte Davies. Det var på grunn av dette at Hearst ansatte Parsons.[5]

Fra 1928 var Parsons vertinne for et ukentlig radioprogram som var sponset av SunKist, der hun intervjuet ulike Hollywood-kjendiser. Et lignende program i 1931 var sponset av Charis Foundation Garment. I 1934 signerte hun en kontrakt med Campbell Soup Company og ble vertinne for programmet Hollywood Hotel, der skuespillerne spilte scener fra deres kommende filmer.

Parsons arbeidet for ulike Hearst-eide bedrifter resten av karrieren. Hun anså seg selv som den sosiale og moralske autoriteten i Hollywood. Hennes dom ble ansett som det endelige ordet i mange tilfeller, og hennes disfavør var fryktet av mange flere enn den av filmkritikerne. Etter hvert ble Parsons daglige sladrespalte publisert i mer enn 400 aviser og lest av 20 millioner mennesker over hele verden.[4] Hennes uoffisielle tittel som «Dronningen av Hollywood» ble utfordret av nykommeren Hedda Hopper i 1938, som hun i utgangspunktet var vennlig og hjelpsom mot. De to ble bitre rivaler, men Hopper blir klassifisert som den mer ondskapsfulle og uforsonlige av de to.[6]

Parsons hadde også cameoroller i flere filmer, inkludert Hollywood Hotel (1937), Uten hemninger (1946) og Starlift (1951). Hun ble karikert i Frank Tashlins animasjonsfilm The Woods Are Full of Cuckoos (1937) som «Louella Possums».

I 1944 ble Parsons memoarer, The Gay Illiterate, utgitt av Doubleday, Doran and Company, og ble en bestselger. Oppfølgeren, Tell It to Louella, ble utgitt av G.P. Putnam's Sons i 1961.

Parsons' innflytelse ble redusert i 1960-årene. Hun fortsatte med sladrespalten sin frem til desember 1965, da den ble overtatt av assistenten hennes, Dorothy Manners, som allerede hadde skrevet spalten i mer enn et år.[4] Parsons har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame for sin innsats innen film og radio.[7]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Parsons var gift tre ganger. Hennes første ekteskap var med eiendomsutvikleren og megleren John Dement Parsons i 1905. Datteren deres Harriet ble født 23. august 1906. Harriet fulgte senere i sin mors fotspor og arbeidet for et magasin i California. Parsons skilte seg fra John i 1914. Hun giftet seg med sin andre ektemann John McCaffrey jr. året etter. Ekteskapet tok senere slutt. Parsons' tredje ekteskap var med kirurgen dr. Harry Martin fra Los Angeles, som hun kalte «Docky», i 1930. Han hadde tjenestegjort i Army Medical Corps under både første verdenskrig og andre verdenskrig. De var gift frem til Martins død 24. juni 1951.[8]

Parsons bodde på et sykehjem etter at hun ble pensjonert, der hun døde av arteriosklerose 9. desember 1972, 91 år gammel. Hun hadde konvertert til den romersk-katolske kirke[9] og flere personer fra filmindustrien, som hun hadde fått ekte vennskap med, deltok i begravelsesmessen hennes. Parsons er gravlagt på Holy Cross Cemetery i Culver City i California.

Hør på[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Barbas 2005, s. 9
  2. ^ Barbas 2005, s. 15–17
  3. ^ Barbas 2005, s. 19
  4. ^ a b c d «Louella Parsons». Encyclopædia Britannica (engelsk). 
  5. ^ Davies 1975
  6. ^ Niven 1975, s. 69
  7. ^ «Louella Parsons» (engelsk). Hollywood Chamber of Commerce. Arkivert fra originalen 2016-04-03. 
  8. ^ «Dr. Martin is dead. Fox Film official». The New York Times (engelsk). 25. juni 1951. 
  9. ^ Barbas 2005, s. 131, 199

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barbas, Samantha (2005). The First Lady of Hollywood: A Biography of Louella Parsons (engelsk). University of California Press. ISBN 0-520-24213-0. 
  • Davies, Marion (1975). Pfau, Pamela; Marx, Kenneth S., red. The Times We Had: Life with William Randolph Hearst (engelsk). Bobbs-Merrill. ISBN 9780672521126. 
  • Niven, David (1975). Bring On the Empty Horses (engelsk). Putnam. ISBN 9780399115424. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]