Los

«Jeg har lós ombord»
Det internasjonale signalflagget «H»

Los, lós eller skipslos (av ty. lots(man) fra m.eng. lodesman av gm.eng. lad = vei, jfr. lei(a) eller led(en)) er en veiviser som rettleder skip i havneområder og ukjente farvann, en navigatør med ekstraordinær lokalkompetanse om et bestemt område, en kunnskap som er nødvendig når større skip skal seile innenskjærs. Los, som uttrykk, brukes imidlertid også i en viss utstrekning som en generell beskrivelse om veivisere (såkalte kjentmenn) på land. Likeledes brukes uttrykket los eller lòs (av norr. los = (opp)løsing; i sammenheng med løs, løsing eller løysing) om løse jakthunder som halser (gjør, bjeffer) under forfølgelse av et bytte, under jakt, for å lose (anvise) jegeren hvor byttet befinner seg.

Lostjenesten i Norge

Norsk losbåt ved Færder.

Tyske losbåter i havnen i Barhöft ved Østersjøen.

Losen klatrer ombord ved hjelp av losleideren uten at båtene legger bi. Nederlandsk losbåt.

Los fra Mandal, 1700-tallsskulptur fra Nordmandsdalen, nå i Kongernes Lapidarium i København

Lostjenesten følger internasjonale lover og regler. Losen må inneha lossertifikat, som i Norge bare utstedes av Kystverket, som også er eneste arbeidsgiver for de norske skipslosene. Losens kompetanse består i inngående lokalkunnskap om et bestemt farvannet (sertifiseringsområde). Kunnskapen omhandler blant annet dybdeforhold, oppmerking, strømforhold, og havneforhold m.v., samt kunnskap om, og erfaring med håndtering av store skip i dette farvannet, og kunnskap om lokalt regelverk for slike seilaser. Norske loser er gjerne utdannet sjøkaptein eller tilsvarende fra Sjøforsvaret. Som losaspirant følger rekruttene en systematisk opplæring gjennom tre år. Skipsstørrelse og farvann økes gradvis i omfang gjennom treningsperioden. Etter tre år er det forventet at aspirantene skal kunne lose skip av alle størrelser innenfor sitt sertifiseringsområde.

I dag er reglene slik, at i prinsippet skal alle større skip (70 m og større, 50 m og større dersom skipet fører farlig og forurensende last) som seiler inn eller ut fra norske havner, eller som seiler innenskjærs langs norskekysten, ha los om bord. Men det finnes noen unntak; skip som går i mer eller mindre fast rute kan seile på farledsbevis, så lenge skipet seiler i sin faste rute. Militære fartøy er unntatt fra losplikt.

Losens oppgave er å navigere skipet trygt til bestemmelsesstedet. Losen fraktes normalt ut til skipene med losbåt og må som regel klatre så ombord i skipene via en losleider, en taustige som henger på skutesiden. Det er ikke uvanlig at denne er over 10 meter høy. Noen steder blir losen satt ombord med helikopter. Ombord presenterer losen en seilingsplan for kapteinen, og navigerer skipet etter denne. Kapteinen har fortsatt kommandoen over skipet, men det er svært uvanlig at han legger seg opp i seilasen med losen ombord. Prosedyren er den samme i alle land, og tillitsforholdet mellom los og kaptein er normalt svært godt alle steder.

Dersom skipet så stort at det trengs taubåter for å gå til kai, dirigerer losen taubåtene og manøvrerer skipet til kai. Når skipet skal legge fra kai, skjer det samme i omvendt rekkefølge.

Losene går ombord og frabord («border» og «kvitter») i nær sagt all slags vær. Kunsten er å legge det store skipet på slik kurs og fart at det gir best mulig le. Da fungerer skipet som en bølgebryter.

Historien om losvesenet i Norge

«To losbåter», maleri av Hans Gude

Los- og kjentmannsvesenet er en eldgammel ordning på kysten. I Magnus Lagabøtes landslov av 1274 finner vi de eldste norske bestemmelser om losing av de kongelige leidangskip – datidens krigsskip. Vår norske betegnelse los ble fra 1500-tallet utledet av de sørlige Nordsjølandenes navn fra 1200-tallets kjentmann på kysten, lodmann.

I Bergen bylov av 1276 er det bestemmelser om at skipperen på et handelsfartøy må holde los for egen regning. Losene ble i løpet av middelalderen organisert i egne laug rundt de store handelsbyene Bergen, Nidaros, Tunsberg og Oslo.

Losens farvannskunnskap fikk han gjennom erfaring og rutine såvel fra skutedekket som fra landsiden. Faglig overlevering fra eldre, erfarne loser var vanlig også dengang. Der det oppstod naturlige lossteder, f.eks. ute i havkanten ved innløp til trafikkerte fjorder eller i uthavner, var det vanlig at farvannskunnskap og losyrket gikk i arv fra far til sønn.

I Kong Fredrik IIs forordning av 1561 innførtes for første gang losplikt i Norge, begrenset til bestemte losfarvann (i en lodsmanns farvann) på kysten. Forordningen satte meget strenge krav til losens kyndighet, for dersom skipperen skulle få skade på skip eller gods som følge av losens forsømmelser eller manglende farvannskunnskap, da ble losen pliktig til å bøte på skaden. Maktet han ikke dette, «da havde hand forbrudt sitt Liv»

Rett til å lose ble gitt av Kongen ved losbrev. Det eldste losbrev vi kjenner til, stammer fra 1654. Dokumentet ble tildelt etter søknad.

I 1720 ble kysten av Admiralitet i København delt i to overlosdistrikter: det sønnenfjellske fra svenskegrensen til Åna Sira og det nordenfjellske derfra og nordover. Overlosene ble videre pålagt å dele inn sine distrikter i ulike losoldermannskap. Videre ble lostjenesten regulert ved felles instrukser og faste takster ble fastsatt. Ingen los kunne lenger lose uten lospatent. Før dette ble tildelt, måtte losen dokumentere sin dugelighet overfor sin overlos samt avlegge ed til Kongen.

Bruk av los har i store trekk holdt seg uforandret opp til vår egen tid. Forandringene i lostjenesten er begrenset til nye forhold som fartøyenes størrelse, overgangen fra seil til motordrift, flere navigasjonshjelpemidler, forbedret manøvreringsdyktighet på fartøyene og mer trafikk. I mellomkrigstiden var det også i perioder losstasjoner på Svalbard, nærmere bestemt ved innseilingene til Svea (Bellsund) og Barentsburg/Longyearbyen (Isfjord).

I 1948 ble losvesenet underlagt Fiskeridepartementet og organisert i samsvar med lov om losvesenet av 9. april 1948. Losvesenet var administrert av et eget Losdirektorat under ledelse av en losdirektør. Hans stedfortreder var losinspektøren.

Kystverket ble etablert 1. juni 1974 som et resultat av samordning av de tre tradisjonsrike etater Statens havnevesen, Fyr- og merkevesenet og Losvesenet. Kystens samferdselsetat har slik sett sine røtter i tallrike generasjoners arbeid for å sikre gode havner og trygge seilingsforhold for sjøvertstrafikk i Norge.

Norges første kvinnelige statslos, Solgunn Homme Breivik, ble uteksaminert i 2006.

I 2012 ble det innført losplikt i Adventfjorden på Svalbard, og Longyear Havn fikk oppgaven med å stille tilbringerskip på oppdrag av Kystverket.

Eksterne lenker

• Yrkesbeskrivelse av los fra utdanning.no
• Kystverkets sider om lostjenesten i Norge
• www.norsklos.org – Norsk Losforbunds nettsider