Litauens økonomi

Litauens økonomi er en kapitalistisk, åpen blandingsøkonomi i EUs indre marked og er den største økonomien i Baltikum. BNP per innbygger var på 17,800 USD i 2008 var høyere enn nabolandene – Latvia, Polen, Russland og Belarus.^[1]

Før andre verdenskrig var Litauen først og fremst et jord- og skogbruksland med eksport av lin, meierivarer og tømmer. Industrien var stort sett innenfor tekstiler og næringsmidler. Litauen og Latvia mangler de fleste råvarer til industriproduksjon. Litauen har blitt betydelig industrialisert siden andre verdenskrig, samtidig er tradisjonelle næringer relativt viktig. Nær 50 % av landets areal er åker og over 20 % er eng og beitemark. Tradisjonelt dyrkes rug og andre kornslag, poteter, sukkerroer, lin og gress. Under Sovjetunionen var jordbruket kollektivisert.^[2]

I sovjettiden ble landet industrialisert (maskinindustri, skipsbygging) blant annet basert på metaller fra andre deler av Sovjetunionen. Industrien er konsentrert rundt storbyene Vilnius, Kaunas og Klaipeda. Elektrisk strøm ble i sovjettiden blant annet produsert i varmekraftverk fyrt med torv eller importert kull.^[2] I 1992 utgjorde landbruket 24 % av BNP og industrien 50 %. I 2007 var landbruket nede på 3,4 % av BNP som er over EU-gjennomsnitt på 1,9 %. Tjenestytende sektor har vokst sterkt siden 1992.^[3]

Litauen ble medlem av EU i 2004 etter at det i 1994 ble innledet en gjensidig prosess med sikte på medlemskap. EU begynte i 1999 forhandlinger med flere kandidatland. Finanskrisen rundt 2008 rammet Litauen hardt med brå nedgang i BNP. Landet hentet seg inn igjen og i 2014 oppfylte Litauen kriteriene for å bli del av EUs felles valuta, eurosonen. Litauen gikk over til euro som valuta i 2015.^[3]

Korrupsjon

Korrupsjon, særlig blant tjenestemenn på lavere nivå, har vedvart, for eksempel ved utstedelse av tillatelser eller produksjon av identitetsbevis. I 2001 ble det anslått at innbyggerne brukte 0,7 % av inntekten på bestikkelser og dette nivået har vedvart.^[3] Senere (2009) ble det rapportert om tiltagende korrupsjon. Etter uavhengigheten har myndighetene innført mange tiltak og lover med sikte på å motarbeide korrupsjon. Tiltak mot korrupsjon var blant annet med sikt på medlemskap i EU. Myndighetene inviterte i 1999 Transparency International til å etablere seg i landet. I 2002 ble den uavhengige etterforskningsenheten lagt direkte under presidenten. I 2009 meldte Transparency International at 30 % av innbyggerne hadde betalt bestikkelser siste 12 måneder. På Transparency Internationals indeks fikk Litauen i 2008 4,6 poeng på en skala fra 0 (fullstendig korrupt) og 10 (korrupsjonsfritt), omtrent som Polen, foran Romania nederst på listen av EU-land. Andre studier av korrupsjon plasserte Litauen (i 2009) i samme kategori som blant andre Russland, Bolivia, Armenia og Venezuela. ^[4]

Markedsøkonomi etter sovjettiden

Etter sovjettiden ble økonomien reformert for å sikre institusjonell støtte til markedsøkonomi. Blant annet ble eiendomsrett innført i grunnloven og det ble gjennomført en gradvis privatisering. Privatiseringen ble blant annet gjennomført ved utdeling av en form for aksjer slik at en stor del av innbyggerne fikk mulighet til å kjøpe bolig eller andel i bedrifter. Privatisering av industribedrifter skjedde langsomt. Til 1998 var det begrensinger i utlendingers rett til å kjøpe grunn og denne usikkerheten gjorde utlendinger forsiktige med å investere.^[3]

I 1993 var 83 % av jordbrukslandet privatisert og de første årene deretter fallt produktiviteten og store arealer ble liggende brakk.^[3]

Prisdannelse ble liberalisert og det ble etablert en ny sentralbank. Det ble hyperinflasjon de første årene og regjeringen grep inn med regulering av prisene av sosiale hensyn. Det ble stor arbeidsledighet i landet og økonomien var i tilbakegang. Etter uavhengigheten var Litauen fortsatt sterkt integrert i rubel-sonen og svært avhengig av den russiske sentralbanken. En midlertidig valuta, talona, ble brukt fra 1992 og ny valuta, lita, ble innført. Den litauiske sentralbanken forsøkte å styre etter et knippe vestlige valutaer: Tyske mark, dollar, franske franc og pound sterling. Senere ble valutaen knyttet til dollar og deretter til euro.^[3]

Olje i Litauen

Tyskland begynte boring etter olje i øst før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.

Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter.

De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija.

Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet.

Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.

Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater.

Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel.

Referanser

^ «CIA World Factbook». Arkivert fra originalen 9. juni 2019. Besøkt 24. oktober 2012.
^ ^a ^b Geografisk leksikon, bind 4. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Winkelmann, Rolf (2017). «Lithuania». I Günther Heydemann og Karel Vodicka. From Eastern Bloc to European Union: Comparative Processes of Transformation since 1990. 22 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78920-821-4. doi:10.2307/j.ctvw04d64.9.
^ Urbonas, Raimundas (2009). «Corruption in Lithuania». Connections. 9 (1): 67–92. ISSN 1812-1098. Besøkt 18. april 2024.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

[autogenerated1-1] «CIA World Factbook». Arkivert fra originalen 9. juni 2019. Besøkt 24. oktober 2012.

[geografisk4-2] Geografisk leksikon, bind 4. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499.

[Winkelmann-3] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Winkelmann, Rolf (2017). «Lithuania». I Günther Heydemann og Karel Vodicka. From Eastern Bloc to European Union: Comparative Processes of Transformation since 1990. 22 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78920-821-4. doi:10.2307/j.ctvw04d64.9.

[4] Urbonas, Raimundas (2009). «Corruption in Lithuania». Connections. 9 (1): 67–92. ISSN 1812-1098. Besøkt 18. april 2024.

[1]

[2]

[3]

[4]