Lamborghini Countach

Lamborghini Countach
Produsent		Lamborghini
Produsert		1974–1990
Designer		Marcello Gandini
Klasse		Superbil
Karosserityper		Todørs coupé
Generasjoner		1
Forgjenger(e)		Lamborghini Miura
Etterfølger(e)		Lamborghini Diablo
Nettsted		Offisielt nettsted
Tekniske data
Lengde		4 140 millimeter
Bredde		2 000 millimeter
Høyde		1 070 millimeter
Motor		4,0/5,0 og 5,2 liter V12 bensin
Akselavstand		2 450 millimeter
Lamborghini Countach på Commons

Lamborghini Countach er en superbil produsert av den italienske bilfabrikken Lamborghini. Den første prototypen ble vist frem i 1971, og produksjonen varte frem til 1990.

Ordet «Countach» er et uttrykk for begeistring på italiensk – vanligvis brukt av menn for å beskrive ekstremt vakre kvinner. Det finnes ingen direkte, norsk oversettelse. Navnet ble gitt til modellen etter at Nuccio Bertone så «Project 112». Prototypen ble presentert på bilutstillingen i Genève i 1971. Alle tidligere Lamborghini-navn er hentet fra tyrefekting (Ferruccio Lamborghini var en stor beundrer av sporten).

Utseende

Bilen ble designet av Marcello Gandini hos designstudioet Bertone. Gandini var en ung og uerfaren designer, som hadde liten erfaring med de praktiske, ergonomiske aspektene ved bildesign, men som samtidig var uberørt av dem. Han laget et oppsiktsvekkende design. Countach var bred og lav, men ikke særlig lang. Dens kantete og kileformede karosseri besto nesten utelukkende av flate paneler. Bilen hadde noen kurver, spesielt hekkvingen, men i hovedsak besto den av rette, skarpe kanter.

Dørene, som ble et varemerke for Countach, var «saksedører», hengslet i forkant med horisontale hengsler, slik at dørene ble løftet opp og vippet fremover. Dette var både på grunn av utseendet, og fordi bredden på bilen gjorde konvensjonelle dører umulige å benytte på begrenset plass. Man måtte riktignok passe på når man åpnet dørene et sted med lav takhøyde.

Aerodynamikken var relativt dårlig, utseendet tatt i betraktning, men Lamborghini mente det var viktigere at bilen så rask ut enn at aerodynamikken var optimal.

Countachs utseende og visuelle inntrykk sørget for at den ble et ikon for god design, for nesten alle bortsett fra bildesignere. De overlegne ytelsene til senere Lamborghini-modeller (som Lamborghini Diablo og Lamborghini Murciélago) appellerte til sportsbilførere og ingeniører, men de hadde aldri den samme «wow»-faktoren som gjorde Countach unik. De ulike inntrykkene Lamborghinis forskjellige modeller har vært opphavet til utallige debatter og uenigheter om hva som gjør et «klassisk» eller «godt» bildesign (elegant utseende og stil eller teknologisk ingeniørkunst).

Motor

Bakhjulene ble drevet av den tradisjonelle Lamborghini V12-motoren, montert på langs bak setene. For å bedre vektfordelingen er motoren montert «baklengs» – girkassen er montert foran bilen, og drivakselen kommer ut foran motoren og føres tilbake under motoren til en differensial montert bak. Opprinnelig var det planlagt å montere en 5 liters motor i bilen, men de første produksjonsmodellene var utstyrt med Lamborghini Miuras 4 liters motor. Ved senere oppgraderinger økte sylindervolumet først til 5 liter, så til 5.2 liter med fire ventiler per sylinder i «Quattrovalvole»-modellen.

Alle Lamborghini Countach var utstyrt med seks Weber forgassere, frem til lanseringen av modellen 5000QV, som i USA benyttet seg av Bosch K-Jetronic elektronisk bensininnsprøytning. De europeiske modellene fortsatte å være utstyrt med forgassere helt frem til lanseringen av Lamborghini Diablo, som erstattet Countach.

Konstruksjon

Countach var bygget opp med et lag aluminium over en rør-ramme, som i en racerbil. Dette er meget dyrt å produsere, men samtidig sterkt og lett (til tross for størrelsen veier Countach bare rundt 1.500 kg). Bunnplata var av glassfiber.

Modeller

Prototype LP500

Én enkelt prototype ble bygget, LP500 (hvor 500 står for 5 liters sylindervolum, som var tenkt brukt). Modellen ble lakkert knall gul, og vekte stor oppsikt på bilutstillingen i Genève i 1971. Denne prototypen trengte store forandringer før den var klar for produksjon, og for eksempel var de små luftinntakene på skuldrene bak for små og klarte ikke kjøle motoren tilstrekkelig, slik at større luftinntak ble montert på produksjonsmodellen. I tillegg fikk produksjonsmodellen store luftinntak på siden for å tilføre motoren ekstra luft.

Denne bilen eksisterer ikke lenger, den ble ofret i en krasjtest for å skaffe Countach typegodkjenning i Europa, til tross for at den var konstruert ganske annerledes enn produksjonsmodellene.

LP400

LP400

Den første 4-liters Countach ble levert til en kunde i 1974. Utvendig var det få forandringer fra prototypen, bortsett fra hekken, hvor konvensjonelle lys hadde erstattet de futuristiske baklyktene på prototypen. Utseendet hadde blitt enda mer aggressivt i forhold til Gandinis originale konsept, med større luftinntak for å sørge for at motoren ikke ble for varm, men den generelle formen var fortsatt den samme. Den første LP400 hadde relativt smale dekk, men dette betydde også at den første versjonen hadde minst luftmotstand av alle Countach-variantene, og dermed sannsynligvis den høyeste toppfarten.

LP400S

LP400

I 1978 ble en ny modell introdusert, LP400S. De største forandringene lå i eksteriøret, selv om motoren også hadde fått noen oppgraderinger. Dekkene var erstattet med mye bredere Pirelli P7, og bilen hadde fått skjermbreddere i glassfiber, som sørget for at bilen hadde et enda mer aggressivt utseende enn første utgave. I tillegg hadde en V-formet hekkspoiler kommet til som ekstrautstyr, noe som forbedret stabiliteten i høye hastigheter men samtidig senket toppfarten med minst 15 km/t. De fleste bestilte hekkspoileren. Kjøreegenskapene var bedre på LP400S, mye takket være de bredere dekkene som sørget for bedre stabilitet i svinger. Emblemene bak på bilen («lamborghini» og «Countach») ble beholdt, men i tillegg kom et «S»-emblem til etter «Countach» på høyre side.

LP500S

LP500S

I 1982 ble LP500S introdusert, denne gangen med en større 5 liters motor. Dette først og fremst for å greie avgasskrav. Ytelsen ble økt marginalt. Utseendet forble uforandret. Denne modellen kalles også LP5000S, noe som kan skape forvirring mellom den senere 5000QV.

5000QV

I 1985 ble motoren igjen forbedret. Sylindervolumet ble økt til 5.2 liter, og motoren fikk fire ventiler per sylinder («quattrovalvole» på italiensk). Effekten økte fra 375hk til hele 455hk i Euro spec forgasserversjonen. Forgasserne ble flyttet fra motorens side til topp for å forbedre tilgangen på luft, men ulempen var at dette skapte en forhøyning på motordekselet, noe som reduserte den allerede dårlige utsikten bakover ytterligere. Dessuten ble noen karosseripaneler erstattet med paneler i Kevlar. I senere versjoner av denne motoren var forgasserne erstattet med elektronisk innsprøytning.

For første gang laget Lamborghini en egen modell for det amerikanske markedet. Denne hadde noen endringer utseendemessig for å imøtekomme amerikanske regler (større støtfangere som ifølge mange ødela de glatte linjene). Selv om de utseendemessige forandringene var de lettest gjenkjennelige, var nok den største forandringen under panseret: De seks Weber-forgasserne som ble brukt på den europeiske modellen var erstattet med Bosch K-Jetronic elektronisk bensininnsprøytning.

25th Anniversary Countach

Modellen ble skapt for å feire Lamborghinis 25-årsjubileum i 1988. Jubileumsmodellen var teknisk sett svært lik 5000QV, men fikk en del forandringer utseendemessig. De bakre luftinntakene ble endret og forstørret, mens ventilene bak ble endret slik at de løp fra foran til bak i stedet for fra side til side. I tillegg fikk bilen nye sideskjørt, også med luftinntak, og baklyktene ble endret. Endringene var upopulære hos mange, men forbedret kjølingen til motoren betraktelig, et problem Countach hadde slitt med fra begynnelsen. Jubileumsmodellen ble produsert frem til 1990, da etterfølgeren Lamborghini Diablo ble lansert.

Walter Wolf Countach

Den mest kjente versjonen av Countach var Walter Wolf Countach, som kun ble produsert i tre eksemplarer. I 1975 kjøpte Walter Wolf, en velstående kanadisk forretningsmann og eieren av det berømte Wolf Formel 1-teamet på syttitallet, en LP400. Han var ikke fornøyd med motoren, og spurte Dallara, sjefsingeniøren hos Lamborghini og stifteren av det italienske Formel 1-teamet Scuderia Italia tidlig på nittitallet, om han kunne lage en spesiell, ekstra kraftig versjon av Countach. Dette resulterte i en spesialmodell, utstyrt med den originale motoren fra Countach-prototypen, som hadde en ytelse på 447 hk ved 7.900 omdreininger per minutt, og kunne nå en toppfart på 315 km/t. Denne modellen hadde også andre felger, Pirelli P7-dekk, store støtfangere, og spoilere både foran og bak hentet fra LP400S-modellen. Den ble lakkert rød, med sorte støtfangere, og fikk navnet «LP500S», akkurat som standardmodellen fra 1980-tallet. Den aller første Walter Wolf-bilen (NO 1120148) befinner seg nå i Japan. To andre biler ble produsert, en blå (NO 1120202) som i dag befinner seg i Tyskland, og en mørk blå (NO 1121210). Den siste var eid av Walter Wolf i mange år, men ble etterhvert solgt.

Produksjonstall

Totalt 2.042 eksemplarer ble bygget i løpet av Countach seksten år lange liv:

prototype	LP400	LP400S	LP500S	LP500S QV	25 Anniversary
1	157	237	321	676	650

Mer enn halvparten ble bygget i modellens siste fem produksjonsår, etter at Lamborghinis nye eiere økte produksjonen.

Populærkultur

• Countach ble berømt i «Verdens sprøeste bilrace» og «Verdens aller sprøeste bilrace», i «Miami Vice», tegneserien «The Transformers» som Autobot-tvillingene Sunstreaker og Sideswipe, samt i flere andre filmer.
• Flere eksemplarer av Countach var med i Dolph Lundgren-filmen «Joshua Tree», men alle disse bilene var replikaer.
• Countach fikk sin videospill-debut i «Test Drive», og er også med i oppfølgeren «Test Drive II: The Duel». I tillegg kan den sees i spillene «Crazy Cars», «Chase HQ», «Need for Speed»-serien, «Project Gotham Racing 3» og i Nintendo 64-spillet «Automobili Lamborghini».

Eksterne lenker

• LamboCars.com
• KLD Concept
• Lamborghini Experience DVD (Countach Rally & Museum)

Autoritetsdata