Léon-Etienne Duval

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Léon-Etienne Duval
Født9. november 1903[1][2]
Frankrike
Død30. mai 1996[1][2] (92 år)
Alger
Gravlagt Algerie
Utdannet ved Séminaire français de Rome
Beskjeftigelse Katolsk prest (1926–)[3]
Nasjonalitet Frankrike

Coat of arms of Léon-Étienne Duval.svg

Léon-Etienne Duval (født 9. november 1903 i Chenex nær Annecy i Frankrike, død 30. mai 1996 i Alger i Algerie) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Alger 19541988. Han deltok under Annet Vatikankonsil 19621965. Han ble kreert til kardinal i 1965 av pave Paul VI. Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og ved konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Léon-Etienne Duval var den sjette av syv barn. Hans foreldre eide en middels stor gård. Tre av hans søstre ble ordenssøstre og hans nevø, Joseph Marie Louis Duval (1928-2009), ble erkebiskop av Rouen (1981-2003). Han begynte sine prestestudier på seminaret i Annecy før han dro til Roma, hvor han studerte på Det pavelige franske seminaret sammen med blant andre Marcel Lefebvre (1905-91).[4]

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet den 18. desember 1926, 23 år gammel. Deretter utførte han pastoralt arbeid i Annecy i seksten år fra 1926 til 1942, samtidig som han underviste på seminaret, hvor han var professor i filosofi og dogmatisk teologi fra 1930 til 1938, og tjente som Directeur des œuvres. I den forbindelse fikk han arbeide sammen med Abbé Camille Folliet (1908-45), som han var med på å feire begravelsesmessen for,[4] sammen biskop Auguste Cesbron av Annecy.

Under Andre verdenskrig (1939-45) støttet fader Duval den franske motstandsbevegelsen og var skeptisk til og forsiktig med Vichy-regimet.[5]

Han var generalvikar av Alger i Algerie (som da var en del av Frankrike) fra 1942 til 1946.

Biskop, erkebiskop[rediger | rediger kilde]

Den 3. november 1946 ble Duval utnevnt av pave Pius XII (1939-58) til biskop av Constantine og Hippo (Bône) i Algerie, 43 år gammel. Han ble bispeviet den 11. februar 1947. Han valgte som bispemotto Omnia in charitate.

Den 3. februar 1954 ble Duval utnevnt av pave Pius XII til erkebiskop av Alger i Algerie etter Auguste-Fernand Leynaud (1865-1953), som hadde vært erkebiskop i 36 år fra 1917 til 1953. Det var noen måneder før Algeriekrigen brøt ut. Duval var en tilhenger av uavhengighet for Algerie og oppmuntret til fred mellom muslimer, kristne og jøder.[5][6] Tidlig i 1962 fordømte han den urbane krigføringen som skjedde under Algerie-krigen som en «krenkelse mot Gud».[7] Han grep spesielt inn for å få benådet de terrorister som var blitt dømt til døden for et angrep som drepte ni mennesker på en turistbuss.[8] De såkalte pieds-noirs (algeriere av fransk avstamming) i hans bispedømme ble rasende, og deretter kalte de ham konsekvent «Mohamed Ben Duval».[4] Den 14. august 1960 ble to franske soldater som var havnet i fangenskap av FLN i Tunisia skutt av oppørørerne.Den 18. august 1960 nektet Mgr Duval å tillate en requiemmesse for de to i sin katedral.[9].

Erkebiskop Duval deltok på Andre Vatikankonsil 1962 til 1965. Assistert av kardinalene Julius Döpfner og Raúl Silva Henríquez gav Duval ett av konsilets sluttbudskap den 8. desember 1965.[10] Han var også president for Den nordafrikanske bispekonferansen fra 1963 til 1988.

Han var motstander av Action Française, som støttet etableringen av katolisismen som statsreligion, ettersom han mente at tro og politikk fortsatt ikke skulle blandes. Duval gikk på seminaret sammen med tradisjonalisten og erkebiskopen Marcel Lefebvre, og i august 1976 ba Duval ham inntrengende om å underkaste seg fullstendig pavens autoritet. Det endte med at Lefebvre ble ekskommunisert i 1988.[4]

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Pave Paul VI (1963-78) kreerte Duval til kardinalprest i konsistoriet den 22. februar 1965, og han mottok den røde biretten og titularkirken Santa Balbina den 25. februar. I 1966 fikk han algerisk statsborgerskap uten å ha søkt om det, som en æresbevisning fra myndighetene.

Han deltok i de to konklavene i august og oktober 1978 som valgte pavene Johannes Paul I og Johannes Paul II.

Etter knivmordet på hans hjelpebiskop Gaston Marie Jacquier på gaten i Alger i 1976, ga kardinal Duval sine prester i erkebispedømmet Alger ordre om ikke å bære religiøs drakt offentlig eller å stille ut kors alt for iøynefallende.[11] I årene som fulgte sluttet erkebispedømmets kirker å ringe med sine kirkeklokker for å unngå å provosere frem islamittisk ekstremistisk vold.[4]

På grunn av hans humanitære og anti-imperialistisk arbeid ble kardinal Duval valgt av revolusjonsrådet som en av fire geistlige som fikk besøke gislene som ble holdt i den amerikanske ambassaden i Teheran på juledag 1979.[12]

Den 19. april 1988 gikk han av som erkebiskop av Alger, 84 år gammel og etter 34 års tjeneste.

Død[rediger | rediger kilde]

Kardinal Léon-Étienne Duval døde 30. mai 1996 i sin leilighet tilknyttet katedralen i Alger, 92 år gammel, etter 49 år som biskop og 69 år som prest. Han hadde vært innlagt på sykehus i tre uker etter å ha brukket lårhalsen. Han døde samme dag som levningene av de de syv myrdede trappistmunkene fra Tibhirine ble funnet. Han hadde vært en god venn og støttespiller for munkene.

Hans begravelsesmesse i den katolske katedralen, basilikaen Notre-Dame d’Afrique i Alger, søndag den 2. juni 1996 delte han med sine syv sønner og brødre fra Tibhirine. Pave Johannes Paul II (1978-2005) sendte kardinal Francis Arinze ) for å representere ham og presidere ved begravelsen. De to overlevende munkene fra Vår Frue av Atlas, p. Jean-Pierre og p. Amédée, sto ved alteret sammen med ham, sammen med erkebiskop Henri Antoine Marie Teissier av Alger (1988-2008) og trappistenes generalabbed (1990-2008), Bernardo-Luis-José Oliveira, og ordenens generalprokurator. I koret var også kardinal Jean-Marie Lustiger (1926-2007), erkebiskop av Paris (1981-2005) og tre andre franske biskoper. Tilstede var også fem ministre i den algeriske regjeringen.[4]

Kardinal Duval ble gravlagt i basilikaen Notre-Dame d’Afrique.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11901465s
  2. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Leon-Etienne Kardinal Duval, 00000011012
  3. ^ duval
  4. ^ a b c d e f Per Einar Odden: Léon-Etienne Duval, katolsk.no, lest 19. august 2019.
  5. ^ a b Commonweal. A Tale of Two Prelates: An Ecumenist and a Schismatic 31. januar 1997
  6. ^ United States Institute of Peace. The St. Egidio Platform for a Peaceful Solution of the Algerian Crisis Arkivert 18. juni 2007 hos Wayback Machine. Archived 2007-06-18 at the Wayback Machine.
  7. ^ TIME Magazine. "Offense Against God" 9. februar 1962
  8. ^ Marcel-Maurice| Bigeard: Ma vie pour la France, Monaco, Rocher 2010, s. 227, ISBN 978-2-2680-6435-2.
  9. ^ Raymond Muelle: 7 ans de guerre en France 1954 - 1962 quand le FLN frappait en métropole, Granchet, 2001, s 183, ISBN 2733907190
  10. ^ Christus Rex. To Women Arkivert 3. april 2007 hos Wayback Machine.
  11. ^ Kiser, John (28. februar 2003). The Monks of Tibhirine: Faith, Love, and Terror in Algeria (engelsk). Macmillan. s. 47. ISBN 9780312302948. 
  12. ^ TIME Magazine. "We Wept Together" 7. januar 1980

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marie-Christine Ray, med forord av Mgr. Teissier: Le cardinal Duval : un homme d'espérance en Algérie, Paris, Editions du Cerf, Histoire à vif, 1998, ISBN 978-2-2040-5905-3.
  • Léon-Etienne Duval og Denis, med bidrag fra André Nozière: Au nom de la vérité : Algérie : 1954-1962, Paris. red Albin Michel, Éditions Albin Michel, Espaces libres, 2001 ISBN 978-2-2261-2587-3 (Déclarations et lettres de Mgr Duval recueillies par le père Denis Gonzalez et l'historien André Nozière).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]