Hopp til innhold

Marcel Lefebvre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marcel Lefebvre
Født29. nov. 1905[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Tourcoing
Død25. mars 1991[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (85 år)
Martigny
BeskjeftigelseTeolog, katolsk prest (1929–), diakon (1929–), katolsk biskop (1947–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Titulærbiskop (1947–1948)
  • apostolisk vikar (1947–1955)
  • Roman Catholic Archbishop of Dakar (1955–1962)
  • Roman Catholic Bishop of Tulle (1962–1962)
  • Superior General of the Society of Saint Pius X (1970–1982)
  • titulær erkebiskop (1962–1970)
  • titulær erkebiskop (1948–1955)
  • apostolisk administrator (1948–1955)
  • skismatisk biskop Rediger på Wikidata
Akademisk gradTeologisk doktorgrad
Utdannet vedInstitution libre du Sacré-Cœur
Séminaire français de Rome
FarRené Lefebvre
SøskenBernadette Lefebvre
Christiane Lefebvre
NasjonalitetFrankrike
GravlagtSéminaire international Saint-Pie X
Medlem av
Våpenskjold
Marcel Lefebvres våpenskjold
Marcel Lefebvre på Commons

Marcel-François Lefebvre (født 29. november 1905 i Tourcoing i Frankrike, død 25. mars 1991 i Martigny i Sveits) var en fransk katolsk erkebiskop og grunnlegger og leder for St. Pius X-broderskapet, som består av katolikker som holder fast ved den katolske kirkes tradisjoner fra før Annet Vatikankonsil, spesielt den tridentinske messe.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Marcel Lefebvre ble født i Tourcoing den 29. november 1905. Foreldrene hans var industrimannen René Lefebvre og Gabrielle Lefebvre, født Watine. René Lefebvre drev et stort spinneri. Under Første verdenskrig arbeidet han i den anglo-belgiske ambassadetjenesten. Under Andre verdenskrig arbeidet han for etterretningstjenesten og ble tatt til fange av tyskerne i 1941 under den tyske okkupasjon av Frankrike, delvis på grunn av at han tok imot flyktninger. Marcel Lefebvres mor, Gabrielle, var kjent for sitt intensive engasjement i flere katolske organisasjoner. Paret hadde åtte barn sammen, hvorav de fem eldste gikk inn i katolske religiøse ordener.[5]

I oktober 1915 begynte Lefebvre på gymnasiet Institution libre du Sacré-Cœur i Tourcoing nær Roubaix i Lille bispedømme. Faren hans døde 4. mars 1944 i Sonnenburg konsentrasjonsleir i Neumark-regionen, hvor han satt fengslet for sine aktiviteter i motstandsbevegelsen mot nasjonalsosialismen, for å ha støttet de allierte gjennom spionasje og for å ha hjulpet jødiske fanger med å rømme. En av Marcel Lefebvres brødre, René, ble prest hos Den hellige ånds fedre, i likhet med Marcel. Tre søstre, Jeanne, Bernadette, og Christiane (ubeskodde karmelittsøstre), ble nonner i hver sine søsterkongregasjoner.[5] Christiane Lefebvre etablerte senere flere tradisjonalistiske karmelittklostre i Belgia.

Marcel Lefebvre vendte seg også mot teologistudiet. Fra oktober 1923 var han student ved Pontificium Seminarium Gallicum in Urbe («Gallicum») i Roma,[6] som ble drevet av spiritanerpresten Henri Le Floch (1862–1950) med antimodernistiske, antiliberale, antikommunistiske og antidemokratiske overbevisninger. Lefebvre studerte ved Det pavelige gregorianske universitet i Roma, blant annet under jesuittkardinalen Louis Billot S.J., og tok doktorgraden i filosofi der i 1925 og i teologi i 1929.

Marcel Lefebvres teologiske studier var blitt avbrutt av hans franske militærtjeneste. Etter grunnutdanning i Mourmelon-le-Grand ble han tildelt som underoffiser i det 509. panserregiment i Valenciennes i desember 1926. Han gjenopptok deretter studiene ved Det pavelige franske seminar i Roma i november 1927.[7] Under Lefebvres militærtjeneste ble pater Henri Le Floch involvert i kontroversen rundt Action Française, grunnlagt av den høyreorienterte franske forfatteren Charles Maurras. Etter at pave Pius XI i 1926 fordømte Action Françaises tankegods, ble Le Floch tvunget til å trekke seg som rektor ved Det pavelige franske seminar i Roma i juli 1927, en avgjørelse Lefebvre sørget dypt over.[8]

Prest

[rediger | rediger kilde]

Marcel Lefebvre ble diakonviet den 25. mai 1929 i Laterankirken i Roma av kardinal Basilio Pompilj, og presteviet nesten 24 år gammel av biskop Achille Liénart av Lille den 21. september 1929 som sekularprest for bispedømmet Lille, som han stammet fra. Deretter ble han kapellan i Lomme, en forstad til Lille.

Han avla i 1931 ordensløfter i helligåndskongregasjonen (spiritanerne), i likhet med broren René, for å bli misjonær i Afrika. Fra 1932 til 1945 var han misjonær i Gabon og professor i dogmatikk og eksegese ved seminaret i Libreville; fra 1934 – i en alder av 28 år – tjenestegjorde han også som kirkerektor. I 1938 døde Marcel Lefebvres mor, Gabrielle. Samme år ble han sendt til misjonsfeltene i Donguila, Lambaréné og N'djole, hvor han ble værende til 1945. I Lambaréné møtte han Albert Schweitzer.[9]

Marcel Lefrebvre bispeviet i Tourcoing, 1947

I oktober 1945 ble Marcel Lefebvre leder for spiritanernes filosofi-skolastikat for studenter under prestedannelse i Mortain i Normandie. Her var hans undervisningen sterkt påvirket av Thomas Aquinas' skolastiske teologi.[8]

Titulærbiskop, apostolisk vikar av Dakar

[rediger | rediger kilde]

I 1947 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar av Dakar i Senegal. Han ble bispeviet i Notre Dame-kirken i Tourcoing av kardinal Achille Liénart, biskop av Lille; medkonsekratorer var biskop Alfred-Jean-Félix Ancel, Ist. del Prado, og biskop Jean-Baptiste Victor Fauret, C.S.Sp.

Den 16. november 1947 begynte Lefebvre sin tjeneste i Dakar, den gang hovedstaden i Fransk Vest-Afrika, en by med en overveiende muslimsk befolkning. Hans forgjenger i det apostoliske vikariat Dakar, Auguste François Louis Grimault, var blitt politisk uholdbar på grunn av samarbeid med Vichy-regimet.

Allerede i 1948 ble Lefebvre utnevnt til apostolisk delegat for de fransktalende koloni områdene i Afrika og titulærerkebiskop av Arcadiopolis in Europa. Deretter virket han i forskjellige kapasiteter som titulærerkebiskop og apostolisk delegat for Fransk Afrika, grunnla 62 bispedømmer før etableringen av erkebispedømmet Dakar, ledet fire bispekonferanser og støttet og oppfylte pavens ønske om å dyrke frem et innfødt afrikansk presteskap etter århundrer med utelukkende eurosentrisk misjonsarbeid.

Erkebiskop av Dakar

[rediger | rediger kilde]

Den 14. september 1955 ble vikariatet elevert til erkebispedømme av pave Pius XII, med msgr. Lefebvre som første erkebiskop. I løpet av sin embetsperiode fremmet han spesielt presteutdanning, etablerte en rekke misjoner og kirker, samt utdanningsinstitusjoner og sykehus. For å kristne den afrikanske befolkningen organiserte han utplasseringen av flere europeiske misjonsordener til Senegal.

Lefebvre motarbeidet avkoloniseringen av Afrika, og så på den som en bevegelse initiert av den ekspanderende kommunisme. I lys av sin standhaftige antikommunisme, og mot bakgrunnen av den kalde krigen, støttet Lefebvre fullt ut pave Pius XIIs dekret av 1. juli 1949 om de katolske troendes holdning til kommunistpartiet. I dette dekretet plasserte paven medlemskap i eller støtte til kommunistiske partier og organisasjoner, samt publisering, distribusjon og lesing av kommunistiske skrifter, - slikt kunne straffes med ekskommunikasjon. I 1959 uttalte ekebiskop Lefebvre seg offentlig mot kommunistisk ideologi, verdiene i den franske revolusjon. Denne holdning ble møtt med skepsis innenfor deler av det franske katolske presteskap, som ved å innta en noe forsonende tilnærming ikke ønsket å fullstendig miste landets venstreorienterte arbeiderklasse for katolisismen.[8]

I 1958 løste pave Johannes XXIII Lefebvre fra oppgaven som apostolisk delegat.[10] Lefebvre forble imidlertid erkebiskop av Dakar.

I sitt svar fra februar 1960 på spørsmål fra den forberedende kommisjon (latin: Commissio antepraeparatoria) om hvilke temaer som skulle tas opp i det kommende andre Vatikankonsil, skrev erkebiskop Lefebvre blant annet at kirkelige domstoler burde opprettes på nuntiaturnivå for å løse presserende ekteskapssaker raskt, i stedet for å måtte la sakene føre i Roma og vente svært lenge på en avgjørelse.[11]

I juni 1960 ble Lefebvre, i sin egenskap av president for den vestafrikanske bispekonferanse, utnevnt av paven til den sentrale forberedende kommisjon for Det andre Vatikankonsil.

Etter at Senegal erklærte sin uavhengighet i juni 1960, gikk landets første president, Léopold Sédar Senghor, inn for at at landet skulle innføre sin egen form for sosialisme, som han som katolikk mente var forenlig med kirkens lære. Lefebvre, fortsatt erkebiskop av Dakar, kritiserte Senghors synspunkter i et hyrdebrev i mars 1961 og deretter i en personlig audiens med Senghor, og trakk seg inspirasjon fra pave Pius XIs fordømmelse av sosialismen i hans encyklika Quadragesimo anno fra 1931. Nå i konflikt med regjeringen så Lefebvre på mens Den hellige stol erstattet europeiske misjonsbiskoper med afrikanere og prøvde å forsinke sin egen avsettelse ved å be om utnevnelse av en koadjutor, noe som ikke møtte noen respons.[12] Han meddelte pave Johannes XXIII at «afrikanerne ikke er modne ennå» og ikke ønsket å være ansvarlig. Pave Johannes sa at han tok ansvaret og ville sørge for at Lefebvre ble tatt hånd om på riktig måte.[13]

I 1962 overtalte paven den 56 år gamle Lefebvre til å trekke seg helt fra sine plikter i Afrika til fordel for sin lokale student, Hyacinthe Thiandoum.

Biskop av Tulle

[rediger | rediger kilde]

Etter dette tjenestegjorde Lefebvre, med den personlige tittel erkebiskop, i syv måneder fra 23. januar til 11. august 1962, som biskop av Tulle i Frankrike, hvor han for første gang ble konfrontert med de troendes synkende kirkelige og religiøse praksis som følge av sekulariseringen. Lefebvres fjerning fra makten i Afrika og hans overføring til det relativt ubetydelige bispedømmet Tulle kunne tolkes som en form for kirkelig disiplin fra pave Johannes XXIII som hadde som mål å oppmuntre til en mer forsonende holdning.

Generalsuperior av Helligåndkongregasjonen

[rediger | rediger kilde]

Dette var et embede han hadde bare i et halvt år, fordi han kort etter også ble valgt til generalsuperior av Helligåndkongregasjonen (Spiritanerne).

Andre Vatikankonsil og etterdønninger

[rediger | rediger kilde]

Under Det annet vatikankonsil (1962–1965) tilhørte erkebiskop Lefebvre den mest konservative fløy som stilte seg kritisk til en rekke av konsilets beslutninger.

I 1963, i skuffelse over det han anså som konsilets katastrofale kurs, grunnla Lefebvre, sammen med kardinalene Alfredo Ottaviani og Francis Spellman, samt Luigi Maria Carli, Giuseppe Siri, Arcadio María Larraona, Rufino Jiao Santos, Michael Browne, Ernesto Ruffini, Geraldo de Proença Sigaud, José Maurício da Rocha og Antonio de Castro Mayer, sammenslutningen «Coetus Internationalis Patrum» (Rådet for internasjonale konsilsfedre). Omtrent 250 konservative konsilfedre sluttet seg til foreningen, og Lefebvre ble dens president.[14]

På konsilet skrev erkebiskop Lefebvre en rekke dissenterende innlegg, men støttet konsilets konstitusjon om den hellige liturgi (Sacrosanctum Concilium) og var enig i nesten alle de andre dokumentene. «Coetus Internationalis Patrum» under Lefebvre lyktes i å endre noen av konsiltekstene, ettersom pave Paul VI søkte samtykke fra så mange som mulig av de forsamlede biskopene i den universelle kirken og dermed ble tvunget til å inngå kompromisser med de konservative.

Etter konsilets avslutning motarbeidet Lefebvre i økende grad utviklingen innen den katolske kirke. Lefebvre tilskrev direkte den langvarige sekulariseringsprosessen i den katolske kirke i Vest-Europa og Nord-Amerika – med nedgang i kirkepraksis, økende antall mennesker som forlater kirken, nedleggelse av klostre og seminarer, nedgang i presteordinasjoner og laicisering av katolske prester – til reformene under Det andre Vatikankonsil.

Etter at Helligåndsfedrenes generalforsamling vedtok vidtrekkende reformer i tråd med konsilets prinsipper («aggiornamento») i 1968, og etter debatter i kongregasjonen om innføring av presteekteskap og avsakralisering av prestedømmet, trakk Lefebvre seg fra sin stilling i protest, til tross for at han var valgt til generalsuperior for en tolvårsperiode. Da erkebiskopen av Paris, François Marty, viste forståelse for venstrebevegelsen og dens mål etter protestene og opptøyene i Frankrike i mai 1968, posisjonerte Lefebvre seg tydelig mot kommunismen i sine prekener.

Etter proklamasjonen av pave Paul VI i 1969, nektet Lefebvre å vedta den nye katolske messeorden, «Novus Ordo Missae (NOM)», som var blitt utviklet under ledelse av Annibale Bugnini, og fortsatte å feire den tridentinske rite slik den er skrevet i de liturgiske bøker fra 1962. Den 10. juli 1969 sendte han til pave Paul VI en anmodning om en fundamental revisjon av NOM.[15] I samarbeid med flere teologer ble det deretter utarbeidet en omfattende kritikk av Novus Ordo Missae, som til slutt ble presentert for kardinal Alfredo Ottaviani under tittelen «Kort kritisk granskning av NOM». Ottaviani støttet denne kritikken, og sammen med kardinal Antonio Bacci undertegnet han begjæringen. Lefebvres håp om å få flere underskrivere av memorandumet ble imidlertid ikke oppfylt. Begjæringen ble kjent som Ottaviani-intervensjonen, men ble avvist av Kongregasjonen for troslæren under kardinal Franjo Šeper. Virkningene var derfor begrenset til at pave Paul VI nok en gang understreket viktigheten av tradisjonen med den tidligere messeordenen.

St. Pius X-broderskapet

[rediger | rediger kilde]

Grunnleggelsen og ledelsen av St. Pius X-broderskapet var det siste store kapittel i erkebiskop Marcel Lefebvres liv.

Kort tid etter at han trakk seg som generalsuperior, ba tradisjonalistiske seminarister fra det franske seminar i Roma ham om hjelp til å finne et konservativt seminar der de kunne følge tro og lære fra før Det andre vatikankonsil. Han henviste dem først til Universitetet i Fribourg (Sveits). Frem til 1972 forble Lefebvre konsultor for Kongregasjonen for troslæren, og bodde i Roma.[16]

Etter at Lefebvre i 1970 ble bedt om å personlig undervise disse franske seminaristene, henvendte han seg til biskopen av Lausanne, Genève og Fribourg, François Charrière, som foreslo å grunnlegge St. Pius X-broderskapet (latin: «Fraternitas Sacerdotalis Sancti Pii X», forkortet «SSPX») som en pia unio, og godkjente dets midlertidige status som et offisielt etablert religiøst institutt eller fellesskap av apostolisk liv den 1. november 1970, kort tid før han i en alder av 77 år trakk seg seg fra ledelsen av sitt bispedømme. Den 13. oktober 1972 ble «Det internasjonale seminaret St. Pius X» grunnlagt,[16] ettersom en teologisk konservativ ånd fortsatt rådet ved det lokale universitetet i Fribourg.[8] Biskop François Charrière hadde opprinnelig gitt SSPX juridisk status for bare i seks år på et eksperimentelt grunnlag. Den amerikanske teologisk konservative kardinalen John Joseph Wright, prefekt for Kongregasjonen for presteskapet, sendte et brev der han gratulerte erkebiskop Lefebvre med grunnleggelsen av broderskapet.

Suspensjon, St. Pius-broderskapet kanonisk opphevet

[rediger | rediger kilde]

I 1971 erklærte Lefebvre til sine seminarister at han avviste den nye Editio Typica av det romerske messebok som ble promulgert av pave Paul VI. Han hevdet at de kirkelige endringene siden konsilet var et resultat av en konspirasjon av liberale og anti-kristne krefter. Hans holdning økte spenningene mellom ham og diverse europeiske biskoper. Kardinalstatssekretær Jean-Marie Villot nedsatte en kommisjon og ga den i oppgave å undersøke saken. Deretter, i 1974, publiserte Lefebvre en «prinsipperklæring» der han skrev at SSPX avviste, og alltid hadde avvist, å følge et «Roma med nymodernistiske og nyprotestantiske tendenser». Enhver trofast katolikk som brydde seg om sin frelse, måtte avvise den nye messeorden.[17]

Den 13. februar og den 3. mars 1975 måtte Lefebvre svare for sin posisjon overfor kardinalkommisjonen i Roma. Kardinal Arturo Tabera ga deretter den sveitsiske biskop Pierre Mamie, Charrières etterfølger, fullmakt, ved brev, til å oppløse St. Pius X-broderskapet. Deretter, den 6. mai 1975, trakk Mamie tilbake dets anerkjennelse som en offisiell katolsk organisasjon.[18] Fra Romas perspektiv manglet SSPX nå det kanoniske grunnlag for å drive et seminar. Lefebvre anså oppløsningen som ugyldig på grunn av biskop Mamies myndighetsoverskridelser og andre prosedyrefeil.

Biskop Marcel Lefebvre i 1981

Erkebiskop Lefebvre ignorerte derfor både instruksjonene fra bispedømmets biskop og Romas instruksjoner og stengte ikke seminaret i Ecône, som var blitt åpnet i 1970. Etter å ha ordinert seminarister til prester den 29. juni 1976, uten de nødvendige brev fra de respektive relevante biskoper om dimissorialbrev for ordinasjon, ble han suspendert av pave Paul VI. Dette fratok ham alle tillalelser til hans prestelige og bispelige embete, og han fikk ikke lenger tillatelse fra kirken til å forrette sakramentene.

Den 15. september 1976 tok paven imot ham til en samtale i Castel Gandolfo, men dette møtet kunne ikke lenger endre pavens dom over Lefebvre. Pave Paul VI anklaget spesielt Lefebvre for personlig tvetydighet, for å bekjenne «lydighet» mot pavedømmet, samtidig som han bestemte at den nåværende embetsinnehaver måtte rette seg etter forskriftene i en «tradisjon» som Lefebvre subjektivt bedømte. Lefebvre understreket på sin side at han ikke selv formet denne tradisjon, men bare refererte til dokumentene fra det pavelige magisterium fra 1800-tallet. I et personlig formaningsbrev datert den 11. oktober 1976,[19][20] fordømte Paul VI som dogmatisk feil Lefebvres konsept om kirke og tradisjon.[21]

Lefebvre i Córdoba i Argentina, i 1981
Erkebiskop Lefebvre gir kommunion i Veldhoven i Nederland, sammen med Franz Schmidberger.

Deretter holdt Lefebvre offentlige forelesninger i en rekke land og grunnla seminarer, priorater, retretthus og skoler for å støtte sine mål. En gruppe søstre som var dedikert til å fremme St- Pius X-broderkapet ble ledet i denne tiden av hans kjødelige søster, søster Marie-Gabrielle. Hans andre søster, søster Christiane, organiserte også grunnleggelsen av et tradisjonelt karmelittkloster i Belgia.[8] Den 23. september 1979 feiret Lefebvre sitt gulljubileum som prest i Paris foran omtrent 20.000 troende. Han prekte hovedsakelig om messens betydning for kristen kultur.[22]

Ulovlige bispevielser og ekskommunikasjon

[rediger | rediger kilde]

Den 5. mai 1988, etter diskusjoner mellom Lefebvre-broderskapet og den katolske kirke, ble det utarbeidet en avtaleprotokoll. Erkebiskop Joseph Ratzinger, prefekt for Troskongregasjonen, spilte en nøkkelrolle i prosessen.[8] Etter at den snart 83 år gamle Lefebvre bispeviet Bernard Tissier de Mallerais, Richard Williamson, Alfonso de Galarreta og Bernard Fellay den 30. juni 1988, i strid med pavelige instruksjoner, bistått av sin venn den brasilianske biskop Antônio de Castro Mayer, fordømte pave Johannes Paul II bispevielsene som skismatisk handling den 2. juli i det apostoliske brev Ecclesia Dei Adflicta. Ifølge Lefebvre var ordinasjonene blitt nødvendige fordi hans helse forverret seg og slutten på livet nærmet seg. Uten vigsling av biskoper kunne ingen prester ha blitt ordinert etter Lefebvres død på grunn av mangelen på apostolisk suksesjon, og fellesskapet ville gradvis forsvinne.[8][23] Imidlertid resulterte de ulovlige bispevielsene ipso facto i ekskommunikasjon av både Lefebvre og Castro Mayer, samt prestene de hadde bispeviet.

Etter ordinasjonene brøt omtrent 15 av selskapets 212 prester med Lefebvre, og sverget fornyet lydighet mot Roma. De troende ble oppfordret av Roma til å slutte å følge selskapets prester. Romas fordømmelse av bispevielsene påvirket imidlertid ikke deres sakramentale gyldighet, siden dette, ifølge katolsk sakramentalteologi og kanonisk lov, gir et uutslettelig preg som ugjenkallelig endrer den ontologiske status. Dette gjaldt her, idet apostolisk suksesjon og vigselsritualet var gyldige. Imidlertid var vielsene ikke legitime i henhold til katolsk kirkelov og dens autoritative anvendelse i dette spesielle tilfellet. Biskopene tilhørte derfor ikke den romersk-katolske kirkes episkopat.

I motsetning til dette insisterte Lefebvre og Pius X-selskapet på at ordinasjonene var berettiget av en nødstilstand. Tvisten ble ikke løst ved at pave Benedikt XVI opphevet ekskommunikasjonen av de fire ordinerte biskopene i 2009 (Lefebvre og medkonsekratoren var allerede døde på dette tidspunkt), fordi Benedikt XVI ikke opphevet ekskommunikasjonen med tilbakevirkende kraft eller engang støttet argumentet om en nødstilstand, men snarere presenterte fritakelsen fra den kirkelige straffen som en nådens handling.[24]

Død

[rediger | rediger kilde]

Den 25. mars 1991 døde Lefebvre i en alder av 85 år på sykehuset i Martigny i Sveits. Han ble gravlagt i en murgrav i Ecône (kanton Valais) den 2. april 1991. Den 24. september 2020 ble Lefebvres levninger overført til krypten i Ecône-seminaret og plassert i en sarkofag..[25] Biskop Tissier de Mallerais feiret pontifikal rekviemmesse.[26] Generalsuperior for Sankt Pius X-broderskapet, Franz Schmidberger, holdt prekenen.

Lefebvre døde ekskommunisert og uforsonet med den romersk-katolske kirke. Innenfor kirken førte hans død i utgangspunktet til en betydelig svekkelse av den tradisjonalistiske bevegelse, som i de påfølgende årene splittet seg i konkurrerende eller til og med gjensidig antagonistiske pro-romerske og skismatiske grupper.[27]

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Publikasjoner (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
  • 1976: J'accuse le Concile. Saint-Gabriel, Martigny.
  • 1976: La Messe de Luther. Saint-Gabriel, Martigny.
  • 1977: Non : mais oui à l'Église catholique et romaine. Stock, Paris.
  • 1979: Un évêque parle. DMM.
  • 1985: Lettre ouverte aux catholiques perplexes. Albin Michel, Paris.
  • 1987: Ils l'ont découronné : du libéralisme à l'apostasie, la tragédie conciliaire. Fideliter, Broût-Vernet
  • 1989: Lettres pastorales et écrits : [1948-1968]. Fideliter, Broût-Vernet

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Marcel-Francois-Lefebvre, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014780, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Roglo, Rogio person-ID p=marcel;n=lefebvre[Hentet fra Wikidata]
  4. 1 2 GeneaStar, GeneaStar person-ID lefebvrem[Hentet fra Wikidata]
  5. 1 2 https://zaitzkofen.fsspx.org/de/media/video/marcel-lefebvre-der-junge-marcel-41477 Arkivert 24. januar 2021 hos Wayback Machine., lest 27. juni 2019.
  6. ↑ SSPX:|wayback=20190627163801 Priest and missionary Arkivert 27. juni 2019 hos Wayback Machine.
  7. ↑ https://fsspx.org/de/der-weg-zum-priestertum Arkivert 26. september 2023 hos Wayback Machine., lest 27. juni 2019.
  8. 1 2 3 4 5 6 7 gloria.tv: Film „Das Leben von S.E Marcel Lefebvre“, lest 27. juni 2019.
  9. ↑ https://fsspx.org/de/der-weg-zum-priestertum Arkivert 26. september 2023 hos Wayback Machine., besøkt 27. juni 2019.
  10. ↑ SSPX: wayback=20190627174509 Arkivert 27. juni 2019 hos Wayback Machine. Biskop
  11. ↑ Acta et Documenta Concilio Oecumenico Vaticano II apparando (ADAP), serie I: Antepraeparatoria, bind 2: Consilia et vota Episcoporum ac Praelatorum, del V: Afrika. Typis Polyglottis Vaticanis, Vatikanstaten 1960, s. 49.
  12. ↑ Cleary, William (2018). «Mgr. Marcel Lefebvre" in "Chapter 2: The Spiritan Congregation, Change, and Vatican II». Spiritan Life and Mission Since Vatican II. Wipf & Stock. ISBN 9781532634703.
  13. ↑ Capovilla, Loris F. (2013). Juan XXIII: En el recuerdo de su secretario Loris F. Capovilla (på spansk). Palabra. s. 78. ISBN 9788498409888. Besøkt 21. september 2021.
  14. ↑ Philippe Roy-Lysencourt: Les membres du « Coetus Internationalis Patrum » au concile Vatican II, Inventaire des interventions et souscriptions des adhérents et sympathisants, liste des signataires d’occasion et des théologiens. Leuven 2014.
  15. ↑ Bernard Tissier de Mallerais: «Marcel Lefebvre. En biografi», 2. utg., Sarto-Verlag, Stuttgart 2009, s.422.
  16. 1 2 SSPX: |wayback=20190627174554 Arkivert 27. juni 2019 hos Wayback Machine. text= Die Gründung der Priesterbruderschaft St. Pius X.
  17. ↑ Grundsatzerklärung von Erzbischof Lefebvre Arkivert 1. desember 2022 hos Wayback Machine., Priesterbruderschaft St. Pius X., 21. november 1974, lest 27. april 2017.
  18. ↑ Jean-Marie Mayeur, Norbert Brox u. a. (Hrsg.): Die Geschichte des Christentums. Band 13: Krisen und Erneuerung (1958–2000), s.116.
  19. ↑ Mahnbrief
  20. ↑ Epistula Marcello Lefebvre, Archiepiscopo-Episcopo Olim Tutelensi, lat. Wortlaut des Mahnbriefes Cum te.
  21. ↑ Insegnamenti di Paolo VI. Bd. XIV (1976), s. 810–823.
  22. ↑ Schmidberger: Erinnerungen. Vom Bauernbub zum Generaloberen, Sarto-Verlag 2021, s.70.
  23. ↑ Codex des Kanonischen Rechtes, Titel III: Amtsanmassung und Amtspflicht-Verletzung (Cann. 1378–1389), Libreria Editrice Vaticana, her CIC 1378
  24. ↑ Giovanni Battista Re (21. januar 2009). «AUFHEBUNG DER EXKOMMUNIKATION VON VIER BISCHÖFEN DER BRUDERSCHAFT "ST. PIUS X."». Bischofskongregation. Besøkt 16. august 2024.
  25. ↑ «Gründer der Piusbrüder hat neue Grabstätte in der Schweiz». domradio.de. 25. september 2020. Besøkt 2. oktober 2020.
  26. ↑ Franz Schmidberger: Erinnerungen. Vom Bauernbub zum Generaloberen. Sarto-Verlag 2021, s. 149.
  27. ↑ Franz Xaver Bischof: Widerstand und Verweigerung – Die Priesterbruderschaft St. Pius X. Chronologie eines Schismas. I: MThZ 60 (2009),s. 234–246 (online).
  28. ↑ www.catholic-hierarchy.org lefebvre, lest 27. november 2021
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marcel_Lefebvre&oldid=25834147»