Den internasjonale kvinnedagen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kvinnedagen)
Hopp til navigering Hopp til søk
Plakat for kvinnedagsmarsjen i London (1975).
Markering av den internasjonale kvinnedagen med demonstrasjonstog i Dhaka i Bangladesh.
Markering av kvinnedagen 100 år i Oslo 2011.
Menn på kvinnedagen i Oslo 2011 som demonstrerer for merking av reklame som benytter retusjerte modeller, for å forebygge slankepress og spiseforstyrrelser.

Den internasjonale kvinnedagen markeres hvert år den 8. mars.

En nasjonal kvinnedag ble først arrangert av Socialist Party of America i USA 28. februar 1909. Dette inspirerte året etter tyske delegater til å foreslå en kvinnedag på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, men uten å fastslå noen dato. Etter den russiske revolusjon ble 8. mars innført som nasjonal kvinnedag i Sovjetunionen, og dagen ble markert på denne datoen der og i andre land i den sovjetiske innflytelsessfæren. Dagen var derfor assosiert med kommunistiske land og bevegelser frem til den gradvis ble omfavnet av den nye kvinnebevegelsen i vestlige land i 1960- og 1970-årene.

Etter FNs internasjonale kvinneår i 1975 ble dagen i 1977 gjort til FN-dag,[1] og en av flere av organisasjonens årlige merkedager.[1] Dagen ble dermed en mer upolitisk dag enn tidligere. I noen land gjenspeiler dagen fortsatt sine venstreradikale røtter, mens den i vesten i senere tiår har blitt en mer upolitisk og sosiokulturell feiring av kvinner.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ideen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og mannlige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første markeringen ble avholdt 28. februar 1909.[trenger referanse]

I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i Jagtvei 69 (senere kjent som Ungdomshuset) i København.[trenger referanse] Den tyske marxisten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag. Dato var ikke spesifisert, men de første årene var markeringen i slutten av februar.[trenger referanse] Dagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinnelig stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.[trenger referanse]

I 1914 var den på den 8. mars, muligens fordi det passet best ettersom det var søndag. Det er blitt hevdet at datoen knyttet an til en protestaksjon den 8. mars 1857 av kvinner i tekstilindustrien i New York, men forskere har tilbakevist dette som en myte.[2][3][4]

I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for «brød og fred» i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februarrevolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet gregoriansk kalender. Februarrevolusjonen begynte 23. februar 1917, og dette tilsvarer 8. mars i gregoriansk kalender.

Bolsjeviken Aleksandra Kollontaj gjorde etter oktoberrevolusjonen sitt beste for å få Lenin til å markere denne dagen, som ved kalendersammentreffet kunne knytte an til begge de nevnte begivenheter, og i 1922 besluttet så Lenin at dagen skulle være en kommunistisk merkedag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen.[trenger referanse] Den ble imidlertid ikke offentlig arbeidsfri dag i Sovjetunionen før i 1965.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Se også: 8. mars i Oslo

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen markert første gang i 1915. Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet avholdt et folkemøte for fred denne dagen.[5] Det ble ikke en regelmessig markering før etter annen verdenskrig.[6] Da ble dagen markert av Norges Demokratiske Kvinneforbund (stiftet 1948) og etterfølgeren Norsk Kvinneforbund, begge med tilknytning til Norges Kommunistiske Parti (NKP). Markeringene den gangen var små og hadde en klar tilknytning til NKP. NKP-tilknytningen og den kalde krigen gjorde at den etablerte kvinnebevegelsen tok sterk avstand fra arrangementet.

Den nye kvinnebevegelsen som oppstod i 1970-årene begynte å markere dagen fra 1972, og dagen fikk en annen profil enn tidligere, samtidig som NKPerne ble marginalisert i markeringen. Da tok en gruppe fra Kvinnefronten i Oslo initiativ til en felles markering med flere andre kvinneorganisasjoner. Siden ble dagen en viktig markeringsdag – landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. Dagen hadde sin storhetstid i 1970-årene, og spesielt i 1978 da over 20 000 kvinner og menn gikk i tog over hele landet. I Oslo gikk det to konkurrerende tog, som følge av at de andre kvinneorganisasjonene etterhvert ikke ønsket å samarbeide med Kvinnefronten på grunn av organisasjonens tilknytning til Arbeidernes kommunistparti.[6]

I 1980-, 1990- og 2000-årene sank oppslutningen. Men i 2014 ble det rekordstor oppslutning på bakgrunn av abortloven.[7][8] Hovedparolen var «Forsvar abortloven – nei til reservasjonsretten». Bakgrunnen for oppslutningen var i hovedsak motstanden mot regjeringens planer om å innføre reservasjonsrett for leger i abortspørsmål.[7][8][9] På selve Youngstorget var det samlet 10 000 mennesker og i nærliggende gater rundt 5 000.[8] Også i Trondheim, Bergen og flere andre byer deltok rekordmange.[8] I Bergen samlet 4 000 mennesker seg på Torgallmenningen, nesten dobbelt så mange som rekorden fra 1970-årene,[7] og i Trondheim samlet 3 500 seg, noe som ble beskrevet som det meste siden 1970-årene.[10]

Det avholdes flere arrangementer og markeringer i forbindelse med 8. mars i ulike deler av landet. 8. marskomitéen i flere norske byer holder tradisjonen med demonstrasjonstog i hevd og markerer årlig dagen.

Inkludering av transpersoner[rediger | rediger kilde]

Fra 2020 har markeringene i noen byer vært preget av konflikt i den radikale kvinnebevegelsen om inkludering av transkvinner og ikke-binære, som har ført til anklager om transfobi. Dette gjelder særlig i Oslo, der transekskluderende radikalfeministiske organisasjoner som Women’s Declaration International (WDI) og Kvinneaktivistene har markert seg med flere transfiendtlige paroler og utspill. I 2021 var WDIs paroler f.eks. «nei til vranglære i grunnskolen, jenter og kvinner har ikke penis» og «kun kvinner er kvinner», som ble kritisert for å være hatefulle.[11] WDI/Kvinneaktivistene gikk i 2022 med parolen «transkvinner er menn» i toget. I 2022 fikk Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten kritikk for å ha lagt frem et forslag som innebar at ikke-binære ble fratatt stemmeretten på parolemøtene.[12][13] Som følge av dette har det fra 2022 igjen vært to 8. marstog i Oslo.[14][15] Kvinneaktivistene, som beskriver seg som «en radikalfeministisk aktivistorganisasjon for kvinner» og som i § 1 i vedtektene sine uttaler at «med kvinner mener vi kvinner»,[16] har foreslått å fjerne stemmeretten for transkvinner.[17] Samtidig innstilte Kvinnefrontens representant på at Kvinneaktivistene skulle få plass i arbeidsutvalget.[17]

Flere organisasjoner har fordømt transfobiske paroler i forbindelse med 8. mars, og som reaksjon på WDIs paroleforslag uttalte leder i Rød Ungdom Alberte Bekkhus at TERFer «allierer seg med høyreekstreme grupperinger» og har «ingenting i kvinnebevegelsen å gjøre», og at «man kan ikke kalle seg feminist dersom man er transekskluderende».[18] Etter masseskytingen i Oslo 2022 uttalte AUF-leder Astrid Hoem at venstresiden «har et særlig ansvar når vi ser hatet blusse opp i de som føler en tilhørighet til oss. Transpersoner opplever hat fra alle hold. Høyreekstreme, konservative religiøse, men også stemmer på venstresida, som høylytt kommer med ytterliggående utsagn mot transpersoner».[19] Leder for Ekstremismekommisjonen Cathrine Thorleifsson pekte på økt hets mot skeive i Norge[20] og sa at «vi har sett en tilspisset diskusjon om for eksempel transpersoner i ulike subkulturer på nettet. Det er en økt moralsk panikk [...] Og vi vet at før volden, kommer avhumaniseringen».[21]

I andre byer som Bergen og Tromsø har alle feminister stemmerett uansett kjønn, og det har ikke vært den samme konflikten om inkludering av transpersoner.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «History of International Women's Day» (engelsk). UN Women Watch. Arkivert fra originalen 12. februar 2015. Besøkt 11. desember 2020. 
  2. ^ Temma Kaplan (1985). «On the Socialist Origins of International Women's Day» (PDF). Feminist Studies (engelsk) (11 utg.): 163–171. Arkivert (PDF) fra originalen 15. juni 2007. )
  3. ^ Liliane Kandel; Françoise Picq (1982). «Le Mythe des origines à propos de la journée internationale des femmes». La Revue d'en face (fransk) (12 utg.): 67–80. Arkivert fra originalen 27. september 2013. Besøkt 11. desember 2020. 
  4. ^ Angela Howard Zophy (1991). Handbook of American Women's History (engelsk). Garland. s. 187. 
  5. ^ Lena-Christin Kalle; Eva Stabell (8. mars 2014). «Festdag for verdens kvinner». NRK Urix. Besøkt 11. desember 2020. 
  6. ^ a b «8. mars». Kvinnehistorie.no (norsk). Besøkt 27. september 2021. 
  7. ^ a b c «Oslo massemønstret til forsvar for kvinnerettigheter». ABC Nyheter. NTB. 8. mars 2014. Besøkt 11. desember 2020. 
  8. ^ a b c d Anne Marte Blindheim (8. mars 2014). «Rekord-oppslutning landet rundt». Dagbladet. Besøkt 11. desember 2020. 
  9. ^ Lars Molteberg Glomnes (8. mars 2014). «Tilpasset 8. mars-ruten etter rekord-oppmøte». Aftenposten. Besøkt 11. desember 2020. 
  10. ^ Ann Iren Bævre (8. mars 2014). «– Kvinner må ha råderett over egen kropp». Adresseavisen. Besøkt 11. desember 2020. 
  11. ^ «Slår tilbake mot anklagene om å være hatefull mot transkvinner». Klassekampen. 12. februar 2021. 
  12. ^ «– Opprør før kvinnedagen: Berre kvinner får stemme». NRK. Besøkt 5. oktober 2022. 
  13. ^ «– Er det virkelig hit vi har kommet i Oslos kvinnebevegelse?». Vårt Oslo. Besøkt 5. oktober 2022. 
  14. ^ «Strid i kvinnebevegelsen – to 8. mars-tog i Oslo: En splittelse i kvinnebevegelsen i Oslo resulterer i to 8. mars-tog i Oslo». Vårt Oslo. Besøkt 10. juli 2022. 
  15. ^ «Strid i kvinnebevegelsen – to 8. mars-tog i Oslo». Nettavisen. Besøkt 10. juli 2022. 
  16. ^ «Kvinneaktivistene Oslo». Arkivert fra originalen 8. september 2022. Besøkt 1. oktober 2022. 
  17. ^ a b «Innkalling til møte i 8.marskomitéen». 8. marskomitéen i Oslo. Arkivert fra originalen 13. november 2022. Besøkt 13. november 2022. 
  18. ^ Alberte Bekkhus. «Transfobi hindrer kvinnekampen». VG. Besøkt 12. mars 2021. 
  19. ^ «AUF-lederen ber om oppgjør med transhat». Dagsavisen. 4. august 2022. Besøkt 4. september 2022. 
  20. ^ «Ekspert roper varsku: – Dessverre har det blitt mer vanlig at hets mot skeive blir bejublet». Nettavisen. 27. juni 2022. «Cathrine Thorleifsson forsker på høyreekstremisme, ekstrem islamisme, hatkriminalitet og politisk vold. Hun sier den hatske retorikken rettet mot LHBTQ-miljøer og Pride-bevegelsen har blitt intensivert de siste årene, både på lukkede ekstremistiske nettforum og på åpne sosiale medier.» 
  21. ^ «Cathrine Thorleifsson: – Hatet er midt iblant oss». Aftenposten. Besøkt 21. november 2022. 
  22. ^ «Internasjonal dag for kvinner i rurale områder». FN-sambandet. Besøkt 10. desember 2020. 
  23. ^ «Internasjonal dag for avskaffelse av vold mot kvinner». FN-sambandet. Besøkt 10. desember 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_internasjonale_kvinnedagen&oldid=23383710»