Kulturminneverdier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lom stavkirke er er fra ca år 1170 og fremdeles i bruk som menighetskirke for bygda Lom. Dermed er den et eksempel på en fredet bygning som vil være relevant på flere verdifelt som aldersverdi og bruksverdi.
Oscarsborg festning under bombetoktet mot øya 9. april 1940. Både festningens historie før andre verdenskrig og de dramatiske hendelsene under innvasjonsdagen 9. april var avgjørende bak verneplanen for festningen som et sentralt nasjonalt kulturminne.

Kulturminneverdier (tidligere ble begrepet verneverdier brukt, men dette er gått bort fra[1]) er de verdier som legges til grunn når et kulturminne vurderes med henblikk på vern. Vurderingen av et kulturminnes bevaringsverdi bygger på et samlet inntrykk av kulturminnets kvalitet og fremtoning. De ulike verdiene fungerer både som utvelgelseskriterier for vern og som retningslinjer for hvordan kulturminner skal behandles slik at deres verdier beskyttes og forsterkes. Ulike kulturminneverdier kan være motstridende og vektingen av verdiene kan endre seg over tid. Utviklingstendensene i kulturminneforvaltningen har de siste 150 år har gått fra et fokus på arkitekturhistoriske enkeltmonumenter som stavkirkene og objekt knyttet til embetsmannskulturen (bonde- og bykulturen), til mer representativ dokumentasjon av vår felles, bygde historie. Verdier knyttet til immaterielt kulturvern og handlingsbåren kunnskap har også vært i fokus de senere årene.

Verdigrunnlag[rediger | rediger kilde]

Et verdigrunnlag kan være de kriterier for vern som er brukt i kulturminnevernet.

Viktig i denne sammenheng er Dag Myklebusts artikkel «Verditenkning en arbeidsmetode i bygningsvern» som tok for seg Alois Riegls (1858–1905) minnesmerkefilosofi som er et viktig bidrag til kulturminnevernet. Han mente at alle overleverte vitnesbyrd om menneskelige gjerninger har historisk verdi. Kunstviljen endrer seg i tid og rom. Et hovedpoeng er at den kunstneriske smaken forandrer seg og at målestokken for kunstverdien er i hvilken grad kunstverket samsvarer med betrakterens smak. Betegnelsen minnesmerke er subjektiv og tatt i bruk av oss. Minnesmerket har også en erindringsverdi. Dets historiske verdi ligger i at det representerer et trinn i utviklingen av den menneskelige skapervirksomhet. Historikerens oppgave blir å konservere minnesmerket i den tilstand det er overlevert og deretter sørge for vedlikehold. Minnesmerkepleien må leve i konfliktfylt sameksistens med hensynet til bruksverdien.

Konflikten er ikke stor, menneskenes bruk er en del av naturkreftenes levende spill. Minnesmerker som vi er vant til å se befolket ville virke forstemmende dersom de lå øde.

Verdisystem[rediger | rediger kilde]

Erindringsverdier Samtidsverdier
Aldersverdi Bruksverdi
Historisk verdi Kunstverdi a) Nyhetsverdi b) Den relative kunstverdi
Villet erindringsverdi

Aldersverdi er det mest moderne og sentrale begrep. Denne verdien finnes i det største antall minnesmerker, og kommer til uttrykk i deres umoderne utseende. Riegls tanker brukes på følgende måte i dagens kulturminnevern:

  1. At alle gjenstander har en mulighet til å bli minnesmerker.
  2. At minnesmerkene har flere verdier som kan oppfattes enkeltvis og at disse innbyrdes kan komme i konflikt.
  3. At minnesmerkene har psykologisk baserte, og derfor vanskelig målbare verdier for oss.

Kulturminnevernet må også ta hensyn til at det som tas vare på må ha en viss autentisitet.

Sitat Ett moment mangler selv ved den mest fullkomne reproduksjon: kunstverkets Her og Nå - dets unike eksistens, på det sted hvor det befinner seg. I denne unike eksistens, og intet annet, sammenfattes kunstverkets historie i den tid det har bestått. Dette gjelder både de forandringer som det i tidens løp har vært utsatt for med hensyn på fysisk struktur og de vekslende eierforhold som det kan ha vært berørt av Sitat
– Walter Benjamin 91:37

Chartre og konvensjoner[rediger | rediger kilde]

UNESCOs konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven (1978) vektlegger steder med «fremragende universell verdi» sett fra et historisk, estetisk, naturvitenskapelig, etnologisk eller antropologisk perspektiv. Verdensarvkonvensjonen understreker videre behovet for ivaretakelse av kulturminnets eller kulturmiljøets «integritet» (helhet og tilstand) og «autentisitet» (ekthet).

Nedfelt i Veneziacharteret fra 1964 er målsetningen med konservering og restaurering av kulturminner å «bevare både kunstverket og det historiske vitnesbyrdet». I Burracharteret (1979, revidert 1999) vektlegges det at kulturell betydning omfatter både estetiske, historiske, vitenskapelige, sosiale og åndelige verdier for tidligere, nåværende og fremtidige generasjoner. For å bevare slike verdier anbefales en "forsiktig tilnærming" og et minimum av inngrep.

Praksis[rediger | rediger kilde]

I Norge brukes begrepene lokal, regional og nasjonal kulturminneverdi. I stor grad speiler dette kommunal, fylkeskommunal og statlig forvaltningsnivå. Kulturminner av nasjonal verdi kan fredes etter kulturminneloven, mens kulturminner av regional eller lokal verdi kan reguleres til vern gjennom plan- og bygningsloven. For å vurdere eller identifisere kulturminner bruker Riksantikvaren følgende kriteriesett:

Dokumentasjonsverdier eller kunnskaps- og kildeverdi:

Dette er verdier som i stor grad er objektive og målbare.

Opplevelsesverdier:

Dette er verdier som i stor grad ikke er målbare og må vurderes etter faglig skjønn.

Forsterkende eller overgripende forutsetninger som fremmer kulturminneverdiene:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1] Ordforklaringsoversikt fra Riksantikvaren. Kulturminneverdi er listet alfabetisk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Benjamin, Walter (1991): Kunstverket i reproduksjonsalderen, Oslo
  • Bore, Ove Magnus (høsten 1985): «Evalueringsproblemet i kulturhistorisk vernearbeid», Hovedfag kunsthistorie, Universitet i Bergen
  • Bull, Lisen (1987): «Verneverdi og utvelgelseskriterier», hefte utgitt av Riksantikvaren
  • Myklebust, Dag (1981): «Verditenkning – en arbeidsmåte i bygningsvern», Fortidsminneforeningens årbok, s. 85–106
  • Myklebust, Dag (1984): «Domkjærka no` igjæn», Fortidsminneforeningens årbok

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]