Korsveiandakt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erkebiskop Michael Augustine bærer korset under en korsveiandakt på langfredag i Puducherry.
Korsveisopptog i Maracaibo i Venezuela.
Dramatisering av korsvandringen i Tocuyo de la Costa i Venezuela. Stasjon 14, Jesus blir gravlagt.

Korsveiandakt er en andaktsform som viser tilbake til Jesu lidelsesvei (Via Dolorosa) før korsfestelsen. Den er særlig knyttet til den katolske kirkes andaktsliv.

Korsveiandakten følger 14 «stasjoner» knyttet til hendelser fra de bibelske påskefortellinger og fra overleverte tradisjoner.

Korsveiandakten er til minne om Jesu vei med korset til korsfestelsen på Golgata. Korsvandringer blir særlig holdt i samband med påsken eller fastetiden, særlig på langfredag. De blir blant annet holdt på Via Dolorosa i Jerusalem, regnet som den vei til Golgata som Jesus ble ført. (Det antatte Golgata er nå så å si innbygd i Gravkirken i Jerusalem.)

Historie[rediger | rediger kilde]

Korsveisandakteb begynte med pilgrimsreiser til Jerusalem, der en kunne besøke de stedene nevnt i lidelseshistorien. Opprinnelig ble uttrykket «stasjoner» brukt om punkter på veien «Via Sacra» som fulgte veien korset ble båret. Senere tok fransiskanermunker, som tok over forvaltningen av de hellige steder i Jerusalem i 1342, bruken av stasjonar inn i kirkene. På 1400- og 1500-tallet bygde fransiskanerne utendørsaltere som gjenspeilet disse stedene i Jerusalem. De avbildet da mellom elleve og tretti stasjoner. Mange steder ble det sett opp korsveisstasjoner på passende veier, og det utviklet seg lokale tradisjoner.

Korsveier kunne gå opp til et fjell, for eksempel Sacro Monte di Domodossola (1657) og Sacro Monte di Belmonte (1712) i Italia, som tilhører verdenarvområdet Sacri Monti.

I 1686 godkjente pave Innocens XI bygging av stasjoner inne i fransiskanske kirker. I 1731 ble bygging av stasjoner godkjent også i andre kirker, så lenge fransiskanere forestod dette. Antallet stasjoner ble fastsatt til fjorten.

Korsveistasjonene kan brukes av troende alene, eller man kan følge en som leder andakten.

Stasjonene[rediger | rediger kilde]

Korsvisbilder fra Mariakirken i Sehnde.

I mange kirker er det avbildet fjorten korsveistasjoner som fremstiller etapper på Jesu vei til Golgata. Ved andakten flytter man seg mellom disse og ber bønnene som er knyttet til hver stasjon. Korsveisandakter er særlig vanlige i faste- og pasjonstiden. Stasjonene er ofte nummerert med romertall.

  • 1. stasjon: Jesus blir dømt til døden
  • 2. stasjon: Jesus mottar korset
  • 3. stasjon: Jesus faller første gang under korset
  • 4. stasjon: Jesus møter sin mor
  • 5. stasjon: Simon fra Kyrene hjelper Jesus å bære korset
  • 6. stasjon: Veronika rekker Jesus svetteduken
  • 7. stasjon: Jesus faller annen gang under korset
  • 8. stasjon: Jesus trøster Jerusalems kvinner
  • 9. stasjon: Jesus faller tredje gang under korset
  • 10. stasjon: Jesus blir avkledt
  • 11. stasjon: Jesus blir naglet til korset
  • 12. stasjon: Jesus dør på korset
  • 13. stasjon: Jesus blir tatt ned av korset og lagt i sin mors fang
  • 14. stasjon: Jesus blir gravlagt

Ikke alle de tradisjonelle stasjonene har belegg i Det nye testamente. Stasjon 3, 4, 6, 7 og 9 er ikke eksplisitt nevnte i lidelseshistorien (særlig tradisjonen om Veronika er bare kjent fra middelalderen av), og stasjon 13 er også mer omfattende enn det som står skrevet.

På langfredag i 1991 gav pave Johannes Paul II en alternativ samling stasjoner som alle hadde bibelsk grunnlag:

  • 1. Jesus i Getsemanehagen
  • 2. Jesus blir forrådt av Judas og arrestert
  • 3. Jesus blir fordømt av Det høye råd
  • 4. Jesus blir fornektet av Peter
  • 5. Jesus blir dømt av Pilatus
  • 6. Jesus blir pisket og gitt tornekrone
  • 7. Jesus tar opp aitt kors
  • 8. Jesus får hjelp av Simon til å bære korset
  • 9. Jesus møter kvinnene i Jerusalem
  • 10. Jesus blir korsfestet
  • 11. Jesus lover sitt rike til den angrende røveren
  • 12. Jesus ber jomfru Maria og Johannes ta vare på hverandre
  • 13. Jesus dør på korset
  • 14. Jesus blir gravlagt

Billedeksempler[rediger | rediger kilde]

Bildene er hentet fra forskjellige kirker og korsveier.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Korsvei. Eksempel på korsveiandakt fra katolsk.no
  • Korsveien ved katolsk.no., fra Broen nr. 2/2002. Av Gunnar Wicklund-Hansen.

Vitenskapelige fremstillinger:

  • F. Dambeck: Neue Kreuzwege seit 1945, in: Das Münster 7 (1954), 96-118.
  • Diane Dingeldein: Das Bensheimer Passionsspiel. Studien zu einem italienisch-deutschen Kulturtransfer. (Mainzer Beiträge zur Kulturanthropologie/Volkskunde Bd. 7). Waxmann, Münster/ New York/ München/ Berlin 2013. ISBN 978-3-8309-2919-2 (Google books)
  • Notker Eckmann: Kleine Geschichte des Kreuzweges: Die Motive und ihre künstlerisch Darstellung. Regensburg: Pustet 1968 (Welt des Glaubens in der Kunst; Bd. 6)
  • M. Hartig: Der Kreuzweg als Kircheneinrichtungsstück einst, jetzt und in Zukunft, in: Die christliche Kunst 32 (1935/36), 161-184
  • Karl Alois Kneller: Geschichte der Kreuzwegandacht von den Anfangen bis zur völligen Ausbildung. (Ergänzungshefte zu den Stimmen aus Maria Laach, 98) Freiburg: Herder 1908.
  • E. Kramer: Kreuzweg und Kalvarienberg, Straßburg 1957
  • Günter Saltin: Nimm uns mit. Der Kreuzweg. Geschichte, Bilder, Texte. Echrer, Würzburg 1988, ISBN 3-429-01192-2.
  • Heinz Schönewald: Der Kreuzweg zum Ahrweiler Calvarienberg. Bad Neuenahr-Ahrweiler 2003
  • Thomas Sternberg: „Und laß mich sehn dein Bilde“. Der Kreuzweg als liturgisches und künstlerisches Thema, in: Liturgisches Jahrbuch 53, 2003, S. 166–191
  • Marco Talarico: Der Kreuzweg Jesu in historischer Authentizität und katholischer Frömmigkeit. Lit, Münster 2003, ISBN 3-8258-6513-4 (= Ästhetik - Theologie - Liturgik; Band 25).
  • Amédée (Teetaert) da Zedelgem, Historischer Essay über die Hingabe an den Weg des Kreuzes, Amilcare Barbero und Pasquale Magro (Hrsg.), Ponzano Monferrato 2004, in italienischer Sprache.

Meditasjoner:

  • Romano Guardini: Der Kreuzweg unseres Herrn und Heilandes. Meditationen. Mainz 1939.
  • Joseph Ratzinger: Der Kreuzweg unseres Herrn. Meditationen, Freiburg i. Br.: Herder Verlag 2006 ISBN 3-451-28893-1
  • Conrad-Peter Joist, Wilhelm Hoffsümmer, Clemens Wilken: Hände sprechen vom Kreuzweg Jesu Christi. Trier 1996 ISBN 3-7902-0092-1.
  • Tisa von der Schulenburg: Der Kreuzweg. Zeichnungen von Tisa Schulenburg, Texte von Werner Grave, Recklinghausen
  • Josemaría Escrivá de Balaguer y Albás: Der Kreuzweg. Köln 1982 (Adamas-Verlag)
  • Johannes Pinsk: Mysterium crucis. Betrachtungen über die 14 Kreuzwegstationen. Patmos. 1952
  • Herbert Holzheimer: Kreuzweg - Stationen eines Lebens. Echter Verlag, Würzburg 2010.
  • Willi Oberheiden: Wenn einer seinen Weg gegangen ist. Meditationen zum Kreuzweg. Echter Verlag, Würzburg 2009.
  • Günter Kirchner: Tragfähig werden. Ein Kreuzweg. Echter Verlag, Würzburg 2003.
  • Friedhelm Hofmann: Das Leid der Welt weglieben. Betrachtungen zum Kreuzweg im Würzburger Bischofshaus. Echter Verlag, Würzburg 2009.
  • Joachim Meisner: Kreuzweg (Beten heute 18), 2. Auflage, Einsiedeln 2009.
  • Carlo M. Martini: Via Crucis. Meditationen zum Kreuzweg des Herrn, Leipzig 2012.
  • Dominik Schwaderlapp: Der Weg des Herrn von Pilatus nach Golgota, Köln 2011.
  • Georg Dietlein: Unter dem Geheimnis des Kreuzes. Betrachtungen zum Kreuzweg. München 2014 (Pneuma Verlag).

Kilder[rediger | rediger kilde]