Hopp til innhold

Karl den skallede

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kong Karl den skallede»)
Karl den skallede
Født13. juni 823[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Frankfurt[5]
Død6. okt. 877[1][2][6][3]Rediger på Wikidata (54 år)
Avrieux
BeskjeftigelseMonark, skribent Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleErmentrude d'Orléans (846–)[7][5][8]
Richilde av Provence (870–)[9][8]
FarLudvig den fromme[7][5]
MorJudith[7][5]
Søsken
8 oppføringer
Lothar I av Det tysk-romerske rike[10]
Ludvig den tyske[10]
Pepin I of Aquitaine[10]
Arnulf of Sens[10]
Gisela[10]
Rotrude[10]
Bertha[10]
Hildegard, princess of Francia[10]
Barn
13 oppføringer
Judith of Flanders[7][11]
Ludvig II av Frankrike[7][12]
Charles the Child[13]
Carloman[14]
Lothar the Lame[14]
Rothilde[15]
Ermentrude[14]
Hildegard[16]
Gisela[16]
Rotrude[17]
Drogo[18]
Pippin[18]
Charles[18]
NasjonalitetVestfrankerriket
GravlagtKlosterkirken Saint-Denis
Karl den skallede på Commons

Karl den skallede (født 13. juni 823, død 6. oktober 877) var konge av Vestfrankerriket i tidsrommet 843-877 og keiser av det tysk-romerske rike fra 875 til 877. Han var yngste sønn av Ludvig den fromme fra farens andre ekteskap med Judith av Bayern.

Etter en rekke med innbyrdeskriger mens faren fortsatt styrte det veldige riket han hadde arvet fra sin far, Karl den store, slo traktaten i Verdun i 843 til at riket ble delt mellom de tre gjenværende brødrene: halvbroren Ludvig den tyske fikk Østfrankerriket og den eldste halvbroren, Lothar, fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser. Karl, den yngste av dem, fikk også en tredjedel av det karolinske riket. Etter Lothars død i 869 forsøkte han å skaffe seg herredømme over hele Lotharingien, men måtte 870 overlate den østlige delen av Ludvig den tyske. I 875 ble Karl konge av Italia og ble i Roma kronet til tysk-romersk keiser.

Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike som også ble keiser. Frankrike fikk først tittelen tilbake i 1804, da førstekonsul Bonaparte lot seg krone til keiser Napoleon I av Frankrike. I de mellomliggende 900 år var det tyske konger som ble kåret til romerske keisere.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Strid med brødrene

[rediger | rediger kilde]
Karl den skallede, fra Codex Aureus av St. Emmeram. Bayerische Staatsbibliothek

Karl var et resultat av at farens første hustru, Ermengarde, døde i 818, og Ludvig den fromme ble rådet til å gifte seg på nytt. Den 41 år gamle kongen valgte da den 22 år gamle Judith av Bayern som fødte ham to barn. Hennes første barn var datteren Gisela som ble født i 820. Datteren ble til sist giftet bort til Eberhard av Friuli, en betydningsfull støttespiller for Lothar, og som ble mor til Berengar av Friuli, den siste tysk-romerske keiseren under den karolinske tiden.[19] Karl ble født den 13. juni 823 i Frankfurt,[20] da hans halvbrødre fra farens første ekteskap allerede var voksne og hadde allerede fått deres egne småkongedømmer underordnet Frankerriket. Karl hadde tre eldre halvbrødre: Lothar, Pepin av Aquitaine (som døde i 838), og Ludvig den tyske.

Karolinger–dynastiet
Pipinidene
Arnulfingerne
Karolingerne
Etter traktaten i Verdun (843)

Med den yngste sønnen som et faktum ønsket faren også gi Karl en andel av arven etter seg. Problemet var at i 817 hadde Ludvig den fromme utstedte han et Ordinatio Imperii, en keiserlig bestemmelse som la fram planene for en velordnet etterfølgelse,[21] hvor brødrene fikk en andel av styret, men uten kongelige titler. Brødrene betraktet enhver endring i avtalen fra 817 som et angrep på deres egen posisjon. Fra slutten av 820-tallet og fram til slutten av Ludvigs liv i 840 var han i jevnlig strid med en eller flere av sine sønner, og ved et tidspunkt ble han avsatt av et bisperåd.[22] Ludvig tildelte Karl et underkongerike, først Alamannia (et område mellom dagens Frankrike og Tyskland) og deretter et landområde mellom elven Maas og fjellkjeden Pyreneene, men det var ikke vellykket. De tallrike forsoningene med de opprørske brødrene Lothar og Pepin, foruten også broren Ludvig den tyske, konge av Bayern, gjorde Karls andel i Aquitaine og Italia kun midlertidig. Hans far ga imidlertid ikke opp og gjorde Karl til arving av alt land som en gang var Gallia. Ved en middag i Aachen i 837 krevde Ludvig den fromme at adelen skulle gi sin lojalitet til Karl som hans arving.[23] Broren Pepin døde i 838 og da mottok Karl Aquitaine,[23] noe som opprørte både adelen i Aquitaine og Pepins arvinger.[24]

Da Ludvig den fromme døde i 840 førte det til at brøt ut krig mellom de gjenværende brødrene. Karl allierte seg med sin bror Ludvig den tysk for å stå imot ambisjonene til den nye keiseren Lothar, og brødrene beseiret Lothar i slaget ved Fontenoy-en-Puisaye den 25. juni 841.[25] I det påfølgende året bekreftet de to brødrene sin allianse ved å feire eden i Strasbourg[26] Krigen mellom de tre brødrene varte fram til den ble avsluttet med traktaten i Verdun i 843 som delte riket ble delt mellom de tre gjenværende brødrene: Ludvig den tyske fikk Østfrankerriket og Lothar fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser. Karl fikk Vestfrankerriket. Dette riket, som han fram til denne tiden hadde styrt, tilsvarte omtrentlig med hva som i dag er Frankrike, så langt som elvene Maas, Saône og Rhône, og med tillegget av de spanske grenseområdet, Marca Hispanica, så langt som til elven Ebro. Østfrankerriket, det området som Ludvig den tyske fikk, tilsvarte omtrentlig hva som i dag er Tyskland. Lothar beholdt kongeriket Italia, de sentrale delene av Flandern via Rhinland og Burgund og tittelen som keiser.

Styre i vest

[rediger | rediger kilde]
Kongedømmene til Karl den skallede og de andre karolingerne i 876.

De første årene hvor Karl styrte, fram til Lothar døde i 855, var forholdsvis fredelige. I løpet av disse årene fortsatte de tre brødrene systemet med «broderlig styring» og møtes jevnlig, ved Koblenz (848), ved Meerssen (851), og ved Attigny (854). I 858 ble Ludvig den tyske invitert av misfornøyde adelige som ville utkonkurrere Karl, og denne misnøyen førte til at de samlet seg til å invadere Vestfrankerriket. Karl var på denne tiden så upopulær at han ikke klarte å samle en hær og måtte flykte til Burgund.[27] Han ble berget kun ved støtte fra biskopene som nektet å krone Ludvig den tysk som konge, og ved lojaliteten til welfene, slekten til hans mor Judith. I 860 forsøkte Karl å erobre kongedømmet til sin nevø Karl av Provence, den yngste sønnen av Lothar, men ble slått tilbake.[27] Da hans nevø Lothar II døde i 869, forsøkte Karl å overta Lothars besittelser ved å få seg selv innviet som konge av Lotharingia ved Metz, men han ble tvunget til åpne forhandlinger da hans bror Ludvig den tysk fant støtte blant Lothars tidligere vasaller. Lotharingia ble delt mellom Karl og Ludvig i den påfølgende avtalen i 870, traktaten i Meerssen.[28]

Fransk denier av Karl den skallede, preget i Paris. Til venstre er hans monogram Karolus, formet som et kors.
Fransk denier (type tempel og kors) av Karl den skallede, preget ved Reims i tiden 840-864 (før ediktet i Pistres).

Foruten disse familiestridigheter, måtte Karl også kjempe mot gjentatte opprør i Aquitaine og i Bretagne. Ledet av deres høvdinger Nomenoë og Erispoë beseiret bretonerne deres overkonge Karl i slaget ved Ballon i 845 og i slaget ved Jengland i 851. Med disse seirene klarte bretonerne å skaffe seg en faktisk uavhengighet. De herskere som fulgte i Bretagne ble kalt for konger, men ble senere omdefinerte til den nye middelalderske tittelen hertug. En annen trussel mot riket kom fra nord i form av rastløse norrøne nordboere som herjet landet som vikinger. I 845 hadde de beleiret Paris og herjet hovedstaden. Vikingene kom tilbake flere ganger og Karl ble tvunget til å kjøpe seg alburom ved å betale dem store summer for å forsvinne. Han førte flere ekspedisjoner mot dem uten større hell. Ediktet i Pistres av 864[29] fremmet flere virkemiddel mot vikingangrepene, som ikke bare herjet kysten av riket, men også angrep innlandet. Det ble bestemt at en stor styrke med kavalerister skulle bli opprettet og som kunne samles når det var nødvendig. Karl beordret at alle menn som hadde hester eller hadde råd til å holde hest skulle tjenestegjøre i hæren som kavalerister. Denne styrken ble forløperen til middelalderens riddere, en klasse aristokratiske pansrete krigere, og det franske kavaleri som ble berømt i de påfølgende seks århundrene. Kongens hensikt var å ha en mobil styrke som kunne angripe fienden før de kunne slippe unna med sitt bytte.[30] Samtidig ga Karl ordre om å befeste broene for å blokkere vikingangrep opp elvene. To av disse broene ved Paris berget byen i løpet av beleiringen i 885-886.[31] Karl forsøkte også å kontrollere byggingen av private festninger, men det feilet og selv mindre herre bygget egne festninger på lokale åser for å forsvare seg selv og deres leilendinger fra den konstante trusselen fra norrøne vikingangrep.

I tillegg til dets gunstige militære reformer, hadde ediktet også politiske og økonomiske konsekvenser. Kong Pepin II av Aquitaine, hans nevø, som Karl hadde kjempet imot i tiår, hadde blitt tatt til fange i 864 og ble formelt avsatt ved Pistres. Økonomisk, foruten forbud å drive handel med fienden, hadde Karl strammet kontrollen over myntpregingen og regulert straffen for forfalskning. Før ediktet var det minst ni steder i Frankrike som hadde rett til å prege mynter, men dette ble redusert til tre steder. Av de tre myntsortene som Karl preget hadde den ene monogrammet Karolus, som også ble benyttet av Karl den store (768-814) og Karl den enfoldige (897-922).[32] Pepin II hadde benyttet et lignende monogram på sine mynter, og etter at han ble avsatt, endret Karl designet med bokstaver med to linjer for at det lettere skulle kunne være mulig å se forskjell.[33] Kongen forventet å direkte fordeler fra myntpregingen. Ettersom han ville at folk betale ham med penger, og for å stimulere transaksjoner som gjorde det mulig for å gjøre det, var det i kongens interesse å gjenopprette tilliten til hans valuta. Karls mynter var i praksis en massiv og utstrakt form for skattelegging da myntpregingen ga kongen en betydelig andel.[34] Frankrikes eldste fortsatt eksisterende institusjon og muligens den eldste bedrift i verden er myntverkstedet Monnaie de Paris. Det ble offisielt grunnlagt i 864 med ediktet i Pistres. Verkstedet i Paris, direkte tilknyttet kronen, fikk berømmelse under eneveldet, tiden Ancien Régime, som landets fremste produksjon av myntpreging.[35]

Tysk-romersk keiser

[rediger | rediger kilde]
Framtoningen av Karl den skallede etter hans død og begravelse.

Etter at keiser Ludvig II, sønn av Karls halvbror Lothar, døde i 875, reiste Karl til Italia, støttet av pave Johannes VIII, for å motta den kongelige kronen i Pavia og den keiserlige krone og insignia i Roma den 29. desember. Ludvig den tyske og hans eldste sønn Karloman var også kandidater for å etterfølge avdøde Ludvig II, og rasende invaderte og herjet han besittelsene til Karl den skallede. Karl måtte i all hast reise tilbake til Vestfrankerriket. Ludvig den tyske planla ytterligere krigføring da han ble syk og døde den 28. august 876 i Frankfurt og etterlot seg tre sønner som uvanlig nok respekterte fordelingen av riket. Karl den skallede så muligheten for å legge Østfrankriket under seg, men ble avgjørende beseiret av den nye kongen Ludvig den yngre i slaget ved Andernach den 8. oktober 876,[36] og han klarte bare så vidt å unnslippe med livet i behold.[37]

I mellomtiden komme det sterke oppfordringer fra pave Johannes VIII, som var truet av sarasenere (muslimske pirater) om å komme til hans forsvar av Italia. Karl krysset igjen Alpene med en hær, men denne ekspedisjonen var preget av misnøye fra motløse adelige, og selv Karls regent i Lombardia, Boso, var uten entusiasme, og de nekte følge hans hær. På samme tid gikk Karloman av Bayern, bror av Ludvig den yngre, inn i nordlige Italia med en hær. Karl var allerede syk og i stor nød, brøt av hærtoktet og begynte på hjemreisen til Vestfrankerriket. Han døde underveis mens de dro gjennom passet i fjellet Mont Cenis ved Brides-les-Bains, den 6. oktober 877.[38]

I henhold til Annales Bertiniani (Annalene fra Saint Bertin-klosteret i Saint-Omer), som dekker perioden 830-882, ble Karl i all hast gravlagt ved klosteret i Nantua i Burgund ettersom bærerne ikke lenger klarte å holde stanken fra hans råtnende legeme. Han ble senere gravlagt på nytt i klosterkirken Saint-Denis i Paris hvor de franske kongene tradisjonelt ble lagt til hvile. Det er nedtegnet at det var en minneplate av messing der som ble revet ned og smeltet om under den franske revolusjonen.

Karl ble etterfulgt av sin eldste sønn Ludvig stammeren, som var fysisk svak, og døde av naturlige årsaker i april 879. Det hevdes at Karl den skallede huskes som en mann som arbeidet for utdannelse og litteratur, en venn av kirken, og var bevisst på at han kunne finne støtte hos biskopene mot vanskelige adelige. Han valgte sine rådgivere blant biskopene som i tilfellet med Wenilo, biskop av Sens, som var den som kronet ham i 848, og således endelig forente Aquitaine med Vestfrankerriket. I 858 ga Wenilo sin støtte til den østfrankiske invasjonen og ble fordømt som en forræder av kongen. De ble forsont året etter og han fikk tilbake sin posisjon som han beholdt fram til sin død i 865. I samtidens litterære legender som var knyttet til Frankrikes historie og særlig Karl den store i det store diktet Rolandskvadet ble forræderen Ganelon basert på Wenilo.[39] Navnet «Ganelon» ble synonymt med begrepet forræder, omtrent slik «quisling» ble det. Hinkmar, erkebiskop av Reims, var en stor støtte for Karl og var hans rådgiver, venn og propagandist. Han bidro vesentlig gjennom sin innflytelse til omgjøre Ludvig den tyskes forsøk om underlegge seg riket. Samme lojalitet viste han også Karls sønn og etterfølger.[40]

Skallethet

[rediger | rediger kilde]
Rytterstatuen av Karl den store (ca. 879) som er antatt å egentlig framstille hans sønnesønn Karl den skallede.

Det har vært spekulasjoner rundt Karls tilnavn «den skallede», på tysk der Kahle. Det er foreslått at det ble brukt ironisk og ikke som en beskrivelse, det vil si at han faktisk ikke var skallet, men tvertimot meget hårete.[41] En alternativ fortolkning er basert på Karls innledende mangel på et regnum. «Skallet» kunne i dette tilfelle være en ironisk referanse til at han var uten land og besittelser i en tidsalder da hans eldre brødre allerede hadde vært underkonger i en del år, sammenlign med Johan uten land.[42]

Samtidige beskrivelser av hans person, eksempelvis i hans Bibel av 845, hans segl av 847 (som konge) foruten også hans segl av 875 (som keiser) viser ham med hode fylt med hår, det samme gjør rytterstatuen fra rundt 870 som er antatt å avbilde ham, og ikke Karl den store.[43]

Manuskriptet Slekten til de frankiske konger fra Fontanelle, datert til muligens så tidlig som 869, er en tekst uten et spor av ironi. Den navngir ham som Karolus Calvus (Karl den skallede). Ved slutten av 900-tallet refererte Richier av Reims og Adhemar av Chabannes til ham i fullt alvor som Karl den skallede.[44]

Ekteskap og barn

[rediger | rediger kilde]

Karl giftet seg med Ermentrude, datter av grev Odo I av Orléans, i 842. Hun døde i 869. I 870, året etter, giftet Karl seg med Richilde av Provence, som nedstammet fra en adelsfamilie i Hertugdømmet Lothringen (fransk: Lorraine).

Med Ermentrude:

  • Judith (ca. 843–etter 866), gift først med kong Æthelwulf, konge av Wessex, deretter hans sønn Æthelbald, og for tredje gang med grev Balduin I av Flandern
  • Ludvig stammeren (846–879)
  • Karl barnet (847–866)
  • Lothar den lamme (848–866), munk i 861, ble abbed av Saint-Germain
  • Karloman (849–876)
  • Rotrude (852–912), nonne, abbedisse av Saint-Radegunde
  • Ermentrud (854–877), nonne, abbedisse av Hasnon
  • Hildegarde (født 856, død som spedbarn)
  • Gisela (857–874)
  • Godehilde (864–907)

Med Richilde:

  • Rothilde (871–929), gift først med Hugues (Hugo), greve av Bourges og deretter med Roger av Maine.[45]
  • Drogo (872–873)
  • Pippin (eller Pepin) (873–874)
  • En sønn, født og døde i 875
  • Karl (876–877)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Charles II, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-II-Holy-Roman-emperor, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 30544, oppført som Karlo I. Ćelavi[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Carles II, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0015045[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Charles the Bald [Charles II], Holy Roman Emperor, oppført som Holy Roman Emperor Charles the Bald [Charles II][Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d La Préhistoire des Capétiens, side(r) 301-307[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Karlo Ćelavi, Proleksis enciklopedija-ID 30215[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b The Peerage person ID p10263.htm#i102622, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 308[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e f g h La Préhistoire des Capétiens, side(r) 255-257[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 308-309[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 313-315[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 309-310[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c La Préhistoire des Capétiens, side(r) 310[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 312[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b La Préhistoire des Capétiens, side(r) 311[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 311-312[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ a b c La Préhistoire des Capétiens, side(r) 313[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ RI I n. 925d, Ludwig der Fromme, 833 iuni 30, Rotfelth : Regesta Imperii
  20. ^ Riche (1983), s. 150.
  21. ^ Goldberg, Eric Joseph (2006): Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817-876, Cornell University Press, s. 31
  22. ^ Holmes, George (1988): The Oxford Illustrated History of Medieval Europe, London: Guild Publishing, s. 104
  23. ^ a b Riche (1983), s. 157.
  24. ^ Riche (1983), s. 158.
  25. ^ Bradbury (2007), s. 14.
  26. ^ Riche, Pierre (1983): The Carolingians:The Family who forged Europe, overs. Michael Idomir Allen, University of Pennsylvania Press, s. 162.
  27. ^ a b «Charles the Bald», NNDB
  28. ^ Nelson (1992), s. 17-18.
  29. ^ Hill, Brian E. (April 2013): Charles the Bald's 'Edict of Pîtres' (864): a Translation and Commentary (PDF), University of Mennestoa (MA thesis)
  30. ^ Knighton, Andrew (31. juli 2016): «8 Brutal Conflicts Between Franks and Vikings», War History Online
  31. ^ Abbo Cernuus; N. Dass, red. (2007): Viking Attacks on Paris: The Bella Parisiacae Urbis of Abbo of Saint-Germain-des-Prés. Peeters Publishers. ISBN 978-9-0429-1916-7.
  32. ^ Guillaume, Sarah (2010): «Charlemagne, Charles the Bald and the Karolus monogram coinage. A multi-disciplinary study» i: The Numismatic Chronicle 170, s. 227-286
  33. ^ Coupland, Simon (2007): Carolingian Coinage and the Vikings: Studies on Power and Trade in the 9th Century, Ashgate Publishing, Ltd., s. IX
  34. ^ Nelson, Janet L. (2014): Charles The Bald, Routledge
  35. ^ «1,150 years of history» Arkivert 15. november 2017 hos Wayback Machine., Monnaie de Paris
  36. ^ Nelson, Janet L. (2014): Charles The Bald, Routledge, s. 864.
  37. ^ Halsall, Guy (2003): Warfare and Society in the Barbarian West, 450-900, Psychology Press, s. 189
  38. ^ Riche (1983), s. 204.
  39. ^ Nelson, Janet L. (1992): Charles the Bald, London: Longman, s. 188, note 121.
  40. ^ Cantor, Norman F. (1993): The Civilization of the Middle Ages, s. 186.
  41. ^ Nelson (1992), s. 13.
  42. ^ Lebe (2003)
  43. ^ Boshof, Egon (2001): «Karl der Kahle — novus Karolus magnus?» i: Erkens, Franz-Reiner: Karl der Große und das Erbe der Kulturen: Akten des 8. Symposiums des Mediävistenverbandes, Walter de Gruyter, s. 135.
  44. ^ Dutton (2008).
  45. ^ Riche (1983), s. 237.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bradbury, Jim (2007): The Capetians: Kings of France 987-1328. Hambledon Continuum.
  • Dutton, Paul E. (2008): Charlemagne's Mustache. Palgrave Macmillan.
  • Lebe, Reinhard (2003): War Karl der Kahle wirklich kahl? Historische Beinamen und was dahintersteckt. Dt. Taschenbuch-Verlag.
  • Nelson, Janet L. (1992): Charles the Bald, London: Longman. Nyutgivelse 2014, Routledge.
  • Riche, Pierre (1983): The Carolingians: The Family who forged Europe. University of Pennsylvania Press.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Konge av Vestfrankerrike
843–877 		Etterfølger
Forgjenger:
 Ludvig II  		Konge av Italia
(875–877)
 Etterfølger:
 Karlmann den tyske 
Keiser av det tysk-romerske rike
(875–877)
 Etterfølger:
 Karl III 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Karl_den_skallede&oldid=24479914»