Beleiringen av Paris

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Beleiringen av Paris

Paris beleires av vikinger, illustrasjon fra 1800-tallet.
merknad: vollene her avbildet eksisterte ikke i 845
Dato845, beleiringen startet 28. eller 29. mars
StedParis, Vestfrankerriket
ResultatVikingene okkuperte Paris, 7000 livres (pund) sølv og gull i løsepenger
Stridende parter
VestfrankerneDanske vikinger
Kommandanter og ledere
Karl den skalledeReginherus (muligens Ragnar Lodbrok)
Styrker
Ukjent120 skip, minst 5000 menn
Det var også en beleiring av Paris under den fransk-tyske krig, se Den fransk-tyske krig#Beleiring av Paris.

Beleiringen av Paris i 845, med den påfølgende plyndringen og et løsepengekrav, var høydepunktet og kulminasjonen i vikingenes invasjon av Vestfrankerriket. Vikingene ble ledet av den danske høvdingen Reginherus, eller Ragnar, som ifølge tradisjon har blitt identifisert som den mytiske Ragnar Lodbrok. Ragnars flåte på 120 vikingskip, bemannet med flere tusen vikinger, seilte inn i elven Seine i mars 845, og fortsatte motstrøms opp elven. Den vestfrankiske kongen Karl den skallede samlet som mottrekk en mindre hær, men da vikingene hadde beseiret den ene divisjonen, som utgjorde halve hæren, trakk de gjenværende styrkene seg tilbake. Vikingene nådde Paris i slutten av måneden, rundt påsketider. Etter å ha beleiret og plyndret byen, trakk vikingene seg tilbake etter å ha mottatt 7000 franske livre, eller pund (2570 kg) av sølv og gull fra Karl den skallede.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Frankerriket ble angrepet første gang av vikinger i 799, seks år etter at vikingtiden startet med plyndringen av klosteret på Lindisfarne, og Karl den store var tvunget til å opprette et kystforsvar langs nordkysten i 810. Kystforsvaret slo tilbake et vikingangrep ved munningen i 820, som var etter Karl den stores død, men kystforsvaret greide ikke å stoppe de påfølgende angrepene fra danske vikinger i Friesland og Dorestad i 834.[1] Det var ingen forbindelse mellom angrepene i 820 og 834, som også var begrenset i omfang, og de organiserte plyndringstoktene med vekselvise angrep langs begge sider av Den engelske kanal, tok ikke til før midten av 830-tallet.[2] Vikingtoktene var ofte en del av maktspillet innen den skandinaviske adelen,[3] og som hos andre folk som delte grense med frankerne, var danskene godt informert om den politiske situasjonen i Frankerriket; på 830-tallet og tidlig på 840-tallet dro vikingene fordeler av de frankiske borgerkrigene.[4] Vikingene foretok mer omfattende plyndringstokt til Antwerpen og Île de Noirmoutier i 836, til Rouen i 841, samt til Quentovic og Nantes i 842.[1]

Invasjon og beleiring[rediger | rediger kilde]

En flåte bestående av 120 danske vikingskip,[1][5] samt et mannskap på 5000 menn,[6] seilte opp munningen av Seine i mars 845,[7] under kommando av den danske høvdingen[8] Reginherus, eller Ragnar.[1] Denne Ragnar har ofte blitt forsøkt identifisert som den legendariske Ragnar Lodbrok, men historisiteten til sistnevnte er fortsatt omstridt blant historikere.[6][7] I eller omkring 841 hadde Ragnar blitt tildelt landområder i frisiske Turholt av Karl den skallede, men Ragnar hadde etter hvert mistet landområdene, såvel som kongens gunst.[9] Vikingene under Ragnars kommando plyndret Rouen på veien da de seilte opp Seine i 845.[8] Som et forberedende mottrekk mot invasjon, fast bestemt på ikke å la den kongelige klosterkirken Saint-Denis, som lå like ved Paris, bli ødelagt,[8] samlet Karl den skallede en hær som han delte i to avdelinger, en for hver side av elven.[7] Ragnar angrep og beseiret en av divisjonene til den underlegne frankiske hæren. Han tok 111 av deres soldater til fange, og henrettet dem ved henging på en øy i Seine.[7] Dette ble gjort til ære for guden Odin,[1] men også i hensikt å avskrekke de resterende frankiske troppene.[7]

Vikingene nådde omsider Paris enten 1. påskedag, søndag 28. mars,[7] eller den påfølgende dagen.[8] De gikk inn i byen og plyndret den.[7][8] Frankerne kunne ikke stille med noe effektivt forsvar mot invasjonsstyrkene,[7] og vikingene trakk seg tilbake kun etter å ha fått utbetalt 7000 livres (franske pund) med sølv og gull av Karl den skallede,[9] tilsvarende om lag 2570 kg.[A] Tatt i betraktning Ragnars tidligere tap av land, kan den betydelige summen også ha blitt betraktet som en form for kompensasjon for Ragnars tap, og invasjonen som en hevnhandling.[9] Dette var den første av totalt tretten utbetalinger av såkalt Danegeld utbetalt til vikinger av frankere.[1][B] Samtidig som det forelå enighet om tilbaketrekning fra Paris, plyndret Ragnar flere steder langs kysten under tilbaketrekningen, blant disse St. Bertin-klosteret.[8]

Selv om Karl den skallede ble kritisert for å ha utbetalt en stor sum løsepenger til vikingene, hadde han andre og mer prekære saker som måtte håndteres på samme tid, inkludert stridigheter mellom han og brødrene, regionale opptøyer og misfornøyde adelsmenn, såvel som press fra utlandet. Da han kan ha manglet tro på egne evner til å samle og lede tropper som kunne ha beseiret Ragnars store styrke militært, kan en utbetaling av løsepenger ha kjøpt Karl den skallede tid, og muligens fri fra ytterligere vikingangrep, i det minste for en tid.[12]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Samme år som beleiringen i Paris, plyndret vikinger Hamburg etter ordre fra Hårik I av Danmark.[3][7] Hamburg, ble etter et initiativ av Ludvig den fromme i 831 ble utpekt som erkebispedømme av pave Gregorius IV, og var tiltenkt overoppsyn med saksiske områder, samt støtte innføringen av kristendom til Skandinavia.[3] Som en reaksjon på plyndringen av Hamburg, sendte den østfrankiske kong Ludvig den tyske en diplomatdelegasjon, ledet av grev Kobbo (en av hans to grever ved hoffet) til Håriks hoff, med krav om at den danske kongen overgav seg til frankisk overherredømme, samt betale erstatning for skadene etter invasjonen. Hårik gikk etterhvert med på kravene, og etterspør en fredsavtale med Ludvig den fromme, hvor han samtidig lover å tilbakebetale byttet etter plyndringene. Hårik ønsket mest sannsynlig å sikre grensene mot sakserne, for å kunne fokusere på de pågående urolighetene i Danmark, samt en konflikt med sveakongen Olof.

Til tross for at mange av vikingene som hadde vært med i plyndringene av Paris, hadde omkommet som en følge av pesten i Paris under plyndringene, overlevde Ragnar, og han vendte tilbake til Hårik. Ifølge en beretning med opprinnelse fra grev Cobbos ambassade, hadde Ragnar, som hadde angrepet Saint-Germain-des-Prés-klosteret i utkanten av middelalderens Paris og som Cobbo senere besøkte, tilskrevet St. Germanus av Paris for pesten.[13] Da Ragnar viste fram gullet og sølvet han hadde fått tak i, og skrøt av hvor lett han hadde beleiret Paris,[9] skal han ha brutt sammen gråtende da han fortalte om hans eneste motstand på veien skal ha vært en forlengst død helgen.[13] Da Ragnar og flere av hans menn døde kort tid etter, skal kongen ha blitt så redd at han beordret henrettelsen av alle overlevende, samt løslatelsen av alle sine kristne fanger.[13] Denne hendelsen var del i kong Håriks vennlige mottakelse av erkebiskop Ansgar, også kjent som «Nordens apostel».[13]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Ifølge den samtidskilde, Annales Bertiniani, var summen løsepenger 7000 franske livres.[10] En «livre d'estelin» eller «livre de Charlemagne», standard masseenhet i Frankrike fra ca 800 til ca 1350, tilsvarer 367,1 g.[11] Omregnet tilsvarer 7000 livres 2570 kg (7000 livres * 0,3671 kg/livres = 2569,7 kg).
  2. ^ Man kjenner ikke til om uttrykket Danegeld var i bruk i tidrommet da beleiringen fant sted.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Kohn (2006), s. 588
  2. ^ Jones (2001), s. 210
  3. ^ a b c Goldberg (2006), s. 134
  4. ^ Goldberg (2006), ss. 133-134
  5. ^ Sawyer (2001), s. 39
  6. ^ a b Sprague (2007), s. 225
  7. ^ a b c d e f g h i Jones (2001), s. 212
  8. ^ a b c d e f Duckett (1988), s. 181
  9. ^ a b c d Sawyer (2001), s. 40
  10. ^ Ogg (1908), s. 166
  11. ^ Zupco (1990), s. 346
  12. ^ a b Jones (2001), s. 213
  13. ^ a b c d Hoops og Beck (2002), s. 90

Litteratur[rediger | rediger kilde]