Hopp til innhold

Knidos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Knidos
Havnen i Knidos
LandTyrkias flagg Tyrkia
ProvinsMuğla
StatusArkeologisk område
Grunnlagt1100 f.Kr. (Julian)
Nettsidewww.muze.gov.tr/knidos-en
Posisjonskart
Knidos ligger i Tyrkia
Knidos
Knidos
Knidos (Tyrkia)
Kart
Knidos
36°41′09″N 27°22′30″Ø

For den antikke gresk byen av samme navn på Kypros, se Knidos (Kypros).

Knidos (gresk: Κνίδος, Knidos; på dagens sted kalt Tekir i Tyrkia) var en antikk gresk by i det sørvestlige Anatolia, en del av det doriske hexapolis. Den lå plassert på enden av den lange halvøya Datça, tidligere kalt for Den doriske halvøy, som danner den sørlige siden av Kosgulfen, og på motsatt side av øya Triopion (Kapp Krio).

Byen var bygget delvis på fastlandet og delvis på øya Triopion. Om den var en øy eller et nes har sin årsak i at antikken var den knyttet til fastlandet ved veifylling og en bro. I dag er forbindelsen dannet av en smal, sandfylt landtange. Grunnet veifyllingen mellom øya og fastlandet ble det dannet to to havner. Den største lå i sør og ble ytterligere lukket av to godt bygde moloer som fortsatt eksisterer.[1][2]

Den fulle lengden av byen var ikke mer enn en og en halv kilometer, og hele området innenfor bymurene er fortsatt tett med arkeologiske ruiner. Murene, både på øya og på fastlandet, kan bli sporet langs hele omkretsen, og mange steder, spesielt rundt akropolis på den nordøstlige hjørnet av byen, er fortsatt i forbausende god stand.[2]

Vase av gull funnet j havet utenfor Knidos, datert til 25 f.Kr.-50 e.Kr., nå British Museum[3]
Solur på Knidos.
Graving av en mynt fra Knidos som viser Praxiteles' berømte Afrodite-statue.

Knidos var en hellenistisk by i senantikken. I henhold til Herodotos[4] var innbyggerne kolonister fra LakoniaPeloponnes, men tilstedeværelsen av demiourgos, en samfunnsklasse av arbeidere, antyder en grunnleggelse eller senere innflytelse av andre doriske grekere, muligens fra Argos. Diodorus Siculus[5] hevdet at Knidos ble grunnlagt av koloniser fra både Lakonia og Argos.[6] Sammen med Halikarnassos (dagens tyrkiske by Bodrum) og de rhodesiske byene Lindos, Kameiros og Ialyssos da den forbundet det doriske hexapolis, som holdt deres møter på Triopion, og det ble feiret leker til ære for Apollon, Poseidon og nymfene.[2] Her lå også tempelet til Afrodite med dens berømte statue Afrodite fra Knidos.[7]

Byen ble først styrt av et oligarkisk senat, sammensatt av seksti medlemmer og ledet av magistrat, men selv om det er vist ved inskripsjoner at gamle navn fortsatte til en meget sen periode, gjennomgikk konstitusjonen gjennom en folkelig omforming. Byens lokalisering var velegnet for å drive handel, og betydelig rikdom samlet seg i byen, noe som bidro til at den koloniserte øya Lipara nord for Sicilia og grunnla en by på øya Korkyra Melaina (dagens Korčula) i Adriaterhavet. Byen måtte underkaste seg den persiske konge Kyros den store, og fra slaget ved Eurymedon mellom det athenske sjøforbundet og Persia ble de underlagt Athen.[2] I løpet av den hellenistiske tiden hadde Knidos en medisinsk skole. Teorien at denne skolen eksisterte allerede ved begynnelsen av klassisk tid har intet reelt grunnlag.[8]

Da Romerriket ekspanderte inn i regionen underkastet Knidos seg raskt og ble belønnet for den hjelp som de ga romerne i kampen mot mot greske Antiokos III den store av Selevkideriket. De ga dem en form for selvråderett under romersk styre.[2]

Knidos frambrakte flere betydelige personligheter: Astronomen og matematikeren Eudoksos på 300-tallet f.Kr.[9] Ktesias, lege og historiker, skrev blant annet en persisk historie på 400-tallet f.Kr. Ingeniøren Sostratos er særlig for hans mest prestisjefylt arbeid med fyrtårnet på Faros ved Alexandria, bygget ca. 280 f.Kr.[1] Artemidoros Knidos på 100-tallet f.Kr. er i dag mest kjent for å være en mindre figur i William Shakespeares drama Julius Cæsar (1599).

Middelalderen

[rediger | rediger kilde]

I løpet av den bysantinske perioden må det fortsatt ha vært en betydelig befolkning ettersom ruinene viser et stort antall bygninger i bysantinsk stil, og kristne graver var vanlige i nabolaget.[2]

Biskop Ioannes av Knidos deltok i konsilet i Khalkedon i 451 og var en av de som signerte et brev som i 458 som biskopene i den romerske provinsen Karia, som Knidos tilhørte, sendte til den bysantinske keiser Leo I etter mordet på Proterius av Alexandria. Biskop Evander var ved andre konsil i Konstantinopel i 553 g biskop Stauratius ved andre konsil i Nikea i 787.[10][11]

Arkeologi

[rediger | rediger kilde]
Løven fra Knidos, utstilt i British Museum, London.

Den første vestlige kjennskapen til stedet var ved et besøk av Dilettante Society, et engelsk samfunn (herreklubb) av adelige og rike som var interessert i antikkens greske og romerske kunst, i 1812. I årene 18571858 gjorde Charles Thomas Newton utgravninger ved stedet.[2]

Agora, teateret, et odeum, et tempel for Dionysos, et tempel for musene, et tempel for Afrodite, og et stort antall mindre bygninger har blitt identifisert, og den generelle planen for byen er godt utgreid. Den mest berømte statue av Praxiteles, Afrodite fra Knidos, ble gjort på nettopp Knidos. Den har blitt ødelagt eller forsvunnet, men senere kopier eksisterer og hvor antagelig den beste gjengivelsen er den som står i Vatikanmuseene. I et av templene oppdaget Newton en storslått sittende statue av gudinnen Demeter som han sendte tilbake til British Museum, og omtrent fem kilometer lengre sørøst for byen kom han over ruinene av en gild grav og en kolossal figur av en løve, hogd ut av en eneste blokk med marmor, tre meter lang og nær to meter høy. Muligens har den blitt reist for å feire eller minnes en stor seier i et sjøslag, slaget ved Knidos hvor den athensk strategos Konon på slutten av Peloponneskrigen beseiret Sparta i år 394 f.Kr. Den er også i British Museum.

Panoramautsyn over Knidos.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Baynes, T.S., red. (1878): «Cnidus», Encyclopædia Britannica, 6, 9. utg., New York: Charles Scribner's Sons, s. 44
  2. ^ a b c d e f g Chisholm, Hugh, red. (1911): «Cnidus», Encyclopædia Britannica, 6, 11. utg., Cambridge University Press, s. 573–574
  3. ^ British Museum Collection
  4. ^ Herodotos: Historier, I.174
  5. ^ Diodorus Siculus: Bibliotheca Historica, 5.53
  6. ^ Duncker, Maximillian Wolfgang (1883): History of Greece: From the Earliest Times to the End of the Persian War, oversettelse ved S.F. Alleyne, London: Richard Bentley & Son
  7. ^ Grout, James: «Aphrodite of Cnidus», Encyclopædia Romana
  8. ^ Benedetto, Vincenzo Di (1980): «Cos e Cnido», i: Grmek, M.D., red.: Hippocratica - Actes du Colloque hippocratique de Paris 4-9 septembre 1978', Paris, 97-111, se også Thivel, Antoine (1981): Cnide et Cos ? : essai sur les doctrines médicales dans la collection hippocratique, Paris (passim), ISBN 22-51-62021-4; jf. omtale av Otta Wenskus hos JSTOR.
  9. ^ Fox, Robin Lane (2006): The Classical World, Penguin, s. 177
  10. ^ Lequien, Michel (1740): Oriens christianus in quatuor Patriarchatus digestus, bind I, Paris, coll. 917-918
  11. ^ Janin, Raymond (1956): «Cnide» (PDF), i: Dictionnaire d'Histoire et de Géographie ecclésiastiques, bind XIII, Paris, col. 179

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]