Kjell Bull-Hansen
| Kjell Bull-Hansen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 31. mai 1923 Oslo | ||
| Død | 24. mars 1945 (21 år) Skuddsår | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
Kjell Bull-Hansen (1923–1945) var en norsk motstandsmann som ble drept under den tyske okkupasjonen av Norge.
Før krigen
[rediger | rediger kilde]Bull-Hansen ble født i Oslo og bodde i Vestre Aker,[1] nær Tåsen.[2] Før andre verdenskrig gikk han på teknisk kvelds- skole, og tok kurs i tegning, maling og mekanikk.[1]
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Under den tyske okkupasjonen av Norge engasjerte Bull-Hansen seg i Milorg. Han ble medlem av sabotasjegruppa Aks 13000 i Distrikt 13, og fungerte som en av flere gruppelederne.[3]
En av de mest kjente oppdragene som Bull-Hansen ledet var sabotasjen mot garasjen til Freia i november 1944. Målet var å sprenge verkstedet for reparasjon av flydeler med 40 kilo (88 lb) dynamitt og noe plastisk eksplosiv. Dynamitten ble delt i to pakker, og Bull-Hansen fraktet en pakke til Freia på sykkel. Han medbrakte også fyrstikker. Teamet—Kjell Bull-Hansen, Odd Isøy, Arnold Guttormsen, Per Nitteberg, Bjørn Pedersen og Tor Pedersen—samlet seg deretter hjemme hos Isøys familie, ikke langt fra Freia, om kvelden. Bull-Hansen og Isøy skulle ta seg inn i garasjen med en stige og via taket. De andre teammedlemmene vakte perimeteren. Etter at tennsnoren var tent, dukket det opp fire vakter fra Luftwaffe, hvorav en ble skutt og drept av Guttormsen eller Nitteberg. Selv om saboteurene ikke hadde tid til å evakuere sivilbefolkningen i området, var det ingen kollateral menneskelig skade. Garasjen ble fullstendig ødelagt.[4]
Mot slutten av 1944 deltok han i sabotasjeaksjonen mot det sivile vaktselskapet i Møllergata 16. Dette var spesielt farlig, da det lå i nærheten av Møllergata 19. Bull-Hansen og Isøy utførte sabotasjeaksjonen mens nestleder i Aks 13000, Per Røed, koordinerte. Bull-Hansen bar 15 kilo (33 lb) dynamitt til fots, og Isøy bar 10 kilo (22 lb); i tillegg bar hver av dem 20 liter bensin. De møtte ikke motstand da de plasserte eksplosivene, men da de noen minutter før eksplosjonen ringte politiet for å sikre at gatene og nærområdet var ryddet, måtte Per Røed bruke en telefon i en dekke-leilighet, noe som kompromitterte deres skjulested. De klarte imidlertid å rømme før styrkene ankom, og det var ingen dødsfall.[5] Etter dette deltok Bull-Hansen og Isøy på en treningsleir i Sverige mellom 29. januar og 23. mars 1945[6]. De reiste med båt fra Strömstad til Tønsberg og deretter med tog fra Tønsberg til Oslo, men tyske patruljer oppdaget en feil i Isøys reisedokumenter, som faktisk var en fullstendig forfalskning. De to ble kastet av toget på Drammen stasjon og satt i Statspolitiets varetekt. De rømte fra politiet ved Bragernes Torg, og ettersom vaktene stoppet for å trekke våpnene, fikk de et 200-meters forsprang. De løp nedover veien langs elven Drammenselva. Da de kom til veis ende, kunne de ha løpt tilbake til byen, men de klatret over et gjerde og kom inn på eiendommen til det kjente bryggeriet Aass. Isøy klarte å passere gjerdet, rase forbi et lager og skjule seg i elven. Bull-Hansen derimot, gled ved gjerdet, løp i stedet inn i byen og forsøkte å skjule seg ved de offentlige badene (nær Aass) men ble oppdaget. Han overga seg, men ble skutt i høyre ben og venstre lunge av en Hirdmann.[7] Han ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Ording, Arne (1949). Våre falne 1939-1945. 1. Oslo: Grøndahl. s. 377.
- ^ Øyen, Odd, red. (2007). Milorg D13 i kamp. Fra det hemmelige militære motstandsarbeidet i Oslo og omegn 1940–1945 (Norwegian) (2nd utg.). Oslo: Orion. s. 198. ISBN 978-82-458-0839-1.
- ^ Øyen, ed, 2007: p. 96
- ^ Øyen, ed, 2007: pp. 138–144
- ^ Øyen, ed, 2007: pp. 155–160
- ^ Øyen, ed, 2007: p. 194. Våre falne says 29 December 1944, not 29 January 1945.
- ^ Øyen, ed, 2007: pp. 194–198