Katolske Maria-andakter
Maria-andakter, eller marianske andakter, er i kristen tradisjon andakter som rettes mot jomfru Maria, Jesu mor. De følges gjerne av forespørsel om forbønn fra jomfru Maria, og praktiseres innen flere kristne retninger, spesielt i Den katolske kirke, Den ortodokse kirke og enkelte høykirkelige retninger av protestantisme, som Den anglikanske kirke.
I Den katolske kirke finnes en rekke tradisjonelle Maria-andakter. Ofte er de dypest sett Kristus-andakter, men legger stor vekt på jomfru Marias opplevelse av viktige hendelser i bibelhistorien. Et godt eksempel på en slik andakt er rosenkransen, hvor en hovedsakelig betrakter hendelser i Jesu Kristi liv sett fra jomfru Marias perspektiv. Det finnes en rekke spesielle bønner knyttet til jomfru Maria, slik som Loreto-litaniet og Angelus-bønnen. Det finnes videre en rekke kirkefester som særlig knytter seg til kjente marianske andakter, slik som Marias syv smerter og Vår Frue av rosenkransen. Det finnes også marianske andakter som tar utgangspunkt i mariologiske dogmer, slik som jomfru Marias uplettede unnfangelse, jomfru Marias evige jomfruelighet og jomfru Maria som Guds mor.
Endelig finnes også en del marianske andakter som tar utgangspunkt i kjente åpenbaringer av jomfru Maria, deriblant de kjente åpenbaringene som har gitt henne titlene Vår Frue av Guadalupe, Vår Frue av Lourdes og Vår Frue av Fatima.
Jomfru Marias syv smerter[rediger | rediger kilde]
Jomfru Marias syv smerter, også kalt Vår Frue av smerten og den smertefulle mor, er en populær katolsk Maria-andakt. Listen over jomfru Marias smerter har variert fra fem til over 150, men de tradisjonelle syv er som følger:
- St. Simeons profeti. (Luk 2, 35)
- Flukten til Egypt. (Matt 2, 13)
- Jesus forsvinner under påsken i Jerusalem. (Luk 2, 43-45)
- Da Maria møtte Jesus langs Via Dolorosa.
- Jesus korsfestes på Golgata. (Joh 19, 25)
- Jesus tas ned fra korset og blir lagt i sin mors fang.
- Jesus begraves av Josef fra Arimatea. (Joh 19, 40-42)
Vanlig katolsk praksis tilsier å daglig be én Fader vår og syv Hill deg Maria for hver.
Andakten skriver seg tilbake til middelalderen, og nevnes blant annet i Anselm av Canterburys skrifter. Festen for jomfru Marias syv smerter ble feiret første gang i Köln i 1423, som bot for skadene som ble påført jomfru Maria-bilder av de ikonoklastiske husittene. På slutten av 1400-tallet ble festen også feiret i Brugge i Belgia, og spredte seg derfra til Frankrike. I 1482 ble festen tatt inn i missalet. Også i Norge må andakten ha stått sterkt, for frem til 1500-tallet var festen begrenset til bispedømmene i nordlige Tyskland, Skandinavia og Skottland.
Jomfru Marias syv sorger er også et populært motiv i kunsten, hvor jomfru Maria gjerne avbildes med et sorgtungt ansikt, gråtende og med syv sverd som gjennomborer hennes hjerte. Festen for jomfru Marias syv sorger feires 15. september, og i Norge tradisjonelt også på fredag etter Pasjonssøndag frem til kalenderrevisjonen i 1960. Det er dog fortsatt vanlig å synge sekvensen Stabat Mater Dolorosa i pasjonstiden, men denne er nå gjort valgfri.[1]
Jomfru Marias syv gleder[rediger | rediger kilde]
Som et svar til jomfru Marias syv sorger finnes også en andakt til Marias syv gleder, som altså tar utgangspunkt i syv gledelige hendelser i jomfru Marias liv. Den tradisjonelle listen er som følger:
- Bebudelsen. (Luk 1, 26-38)
- Marias gjesting hos Elisabeth. (Luk 1, 39-56)
- Jesu fødsel. (Luk 2, 1-21)
- De hellige tre kongers tilbedelse. (Matt 2, 1-12)
- Gjenfinningen av Jesus i templet. (Luk 2, 41-52)
- Jesu oppstandelse fra de døde. (Mark 16, 1-8)
- Marias opptakelse i himmelen.
Festen for jomfru Marias syv gleder er blitt feiret helt fra middelalderen av, men ble først gjort offisiell i 1905 av pave St. Pius X og lagt til 5. juli.[2] Andakten praktiseres blant annet gjennom å be den fransiskanske rosenkrans, en rosenkrans med syv dekader, hvor hver dekade bes for én av Marias syv gleder. Denne rosenkransbønnen oppstod i Italia på 1400-tallet. Den består av Ave-Maria-bønner og meditasjon over de syv gledene. Legenden forteller at en novise i fransiskanerordenen ved navn Jakob, som levde i Assisi, skal ha flettet en krone av roser og satt på en statue av jomfru Maria hver dag som barn. Da han sluttet seg til fransiskanerordenen skal han ha vært engstelig for at han ikke lenger kunne gjøre denne ofringen, og vurderte å tre ut av ordenen. Da viste jomfru Maria seg for ham, og viste ham en annen daglig ofring han kunne gi henne: nemlig å be den fransiskanske rosenkrans. Blant de kjente fransiskanere som siden arbeidet for denne andaktens utbredelse er særlig den hellige Bonaventura og St. Bernardin av Siena godt kjent.
Jomfru Marias rene hjerte[rediger | rediger kilde]
Jomfru Marias rene hjerte, også kalt jomfru Marias uplettede hjerte, symboliserer jomfru Marias kjærlighet til Gud, til hennes sønn Jesus Kristus og til hele menneskeheten. Det avbildes gjerne enten som gjennboret av syv sverd, til minne om Marias syv smerter, eller med en krans av hvite roser omkring, til minne om Marias syv gleder.
Andakten til Marias rene hjerte henger nært sammen med Jesu hjerte-andakten, men mens sistnevnte gjerne dreier seg rundt Jesu kjærlighet til menneskene, og menneskenes avvisning av denne, fokuserer andakten til Marias hjerte mer på Marias kjærlighet til Gud som inspirasjonskilde for de troende.[3] Andakten har gamle røtter, muligens tilbake til antikken, og tar utgangspunkt i Bibelens tekster, hvor Lukas-evangeliet nevner Marias hjerte flere ganger (Luk 2, 19; Luk 2, 35; Luk 2, 51). På 1000-tallet finnes vage antydninger til andakten i en preken av St. Bernhard av Clairvaux. Den blomstrer opp utover i middelalderen, og nevnes blant annet av Sta. Birgitta av Vadstena og St. Bernardin av Siena. Siden gikk den nedover igjen, før den fikk et sterkt oppsving på 1600-tallet. Spesielt St. Johannes Eude arbeidet hardt for å utbre andakten, og skrev messe og tidebønner til ære for jomfru Marias rene hjerte. 8. februar 1646 feiret han for første gang festen for jomfru Marias rene hjerte.
Festen ble likevel ikke godkjent for universell bruk, og først i 1805 ga pave Pius VII tillatelse til å feire festen for alle bispedømmer som ba om det.