Katolske Jesus-andakter

I den katolske tradisjon finnes en rekke ulike Kristus-sentrerte andakter, som er ment å innby til refleksjon over et spesifikt aspekt ved Jesus. De er vanligvis ikke en del av Kirkens offisielle liturgi, men snarere et utslag av folkelig fromhet som har vokst frem over lang tid. Mange av disse andaktene er godkjent av Den hellige stol, og ses på som næring for den kristnes personlige spirituelle liv, men ikke som nødvendige for frelse.

Det finnes egne kirkefester tar utgangspunkt i en del av disse fromhetstradisjonene, slik som Kristi Legemsfest og Kristi Kongefest. Det finnes dessuten litanier, novener og andre bønner som hører til de ulike fromhetene, som gjerne bes av troende som vier seg spesielt til den enkelte andakt. Som oftest innebærer disse andaktene også spesielle løfter til den som fordyper seg i dem.

Mange av disse andaktene har, som en del andre tradisjonelle katolske praksiser, blitt mindre vanlige etter 2. Vatikankonsil.

Jesu hellige hjerte

Jesu hellige hjerte. Maleri av Pompeo Batoni, 1767.

Hjertet representerer i kristen tradisjon symbolet på et menneskes innerste vesen, som styrer hans tanker, følelser og moral. Andakten til Jesu hjerte fokuserer i særlig grad på Jesu hjerte som stedet Guds kjærlighet til menneskene strømmer ut fra, og refereres til som stedet "der guddommens fylde bor". Det legges også vekt på at Jesu hjerte ble såret for menneskenes skyld, både fysisk og åndelig.

Kirkefedrene reflekterte over at apostelen Johannes lente seg mot Jesu bryst under nattverden. Kirkefaderen Augustin skriver at Johannes «drakk guddommelige hemmeligheter fra de innerste dyp av Vår Herres hjerte». Men selv om denne fromheten kan spore sine røtter tilbake til oldkirken, er det først i høymiddelalderen at man finner skriftlige kilder som nevner en virkelig andakt viet til Jesu hjerte, til å begynne med nærmest som en utvidelse av andakten til Jesu fem sårmerker; ett av de fem er såret fra lansen som gjennomboret Kristi side, og dermed også Hans hjerte. St. Bernhard av Clairvaux og St. Anselm av Canterbury var blant de tidligste pådriverne for utbredelse av Jesu hjerte-andakten.

På 1200-tallet begynte flere kristne mystikere, deriblant St. Gjertrud og Lutgardis av Tongeren, å rapportere om visjoner av Jesu hellige hjerte. Lutgardis skal blant annet ha byttet hjerte med Jesus på mystisk vis, slik at hans hjerte banket i hennes bryst. På 1500-tallet ble Jesu hjerte-fromheten utbredt i flere religiøse ordener, og på 1600-tallet begynte den også å spre seg blant lekfolk. Den hellige Margareta Maria Alacoque regnes som den som i størst grad har bidratt til å utbre denne andaktsformen, blant annet ved å dele ut bilder av Jesu hjerte, spre hefter om andakten, og kanskje viktigst: at hun, etter påbud fra Jesus i en visjon, fikk innført festen for Jesu hjerte. Festen var først forbeholdt hennes orden, men i 1865 bestemte pave Pius IX at den skulle være universell, altså skulle feires i alle katolske kirker verden over.

Blant legfolk praktiseres andakten gjerne ved å henge opp et portrett av Jesu Hjerte i hjemmet, og således vie familien og hjemmet til Jesu Hjerte. Det hører dessuten til andakten å be to daglige vigselsbønner, én om morgenen og én om aftenen, og å motta kommunion på første fredag i måneden, ni måneder på rad. Disse praksisene knytter seg til de 12 løfter Jesus skal ha gitt Margareta Maria Alacoque, som blant annet inkluderer at den som mottar kommunionen på de ni fredagene aldri skal dø uten å få motta sakramentene.

Den guddommelige miskunn

Den guddommelige miskunn, maleri fra 1934 av Eugeniusz Kazimirowski, malt på forespørsel fra den hellige Faustyna.

På 1930-tallet begynte den polske nonnen Faustyna Kowalska å motta syner og drømmer om Jesus Kristus, som oppfordret henne til å fordype seg i bønn til Hans guddommelige miskunn. Hun mottok også flere beskjeder, blant annet om å få laget et bilde av det hun så, og å sette av tid til i det minste et kort øyeblikks bønn og stillhet klokken tre, som ifølge Evangeliene skal være det tidspunkt Jesus døde på. Jesus selv understreker, ifølge søster Faustinas dagbok, at det var på dette tidspunkt Nåden ble gitt til menneskene, da vann og blod strømmet ut fra Hans hjerte. Dette gjengis også symbolsk i bildet, hvor en blå og en rød lysstråle stråler ut fra Jesu hjerte.

Andakten gir seg særlig utslag i nettopp de mange bildene av Den guddommelige miskunn, som er reproduksjoner av bildet søster Faustina fikk laget, og i Den guddommelige miskunns rosenkrans. Bønnen følger omtrent samme formel som en vanlig rosenkrans, men med andre bønner; på de små perlene er for eksempel Ave Maria er byttet ut med bønnen "for Hans smertefulle lidelses skyld, miskunn Deg over oss og over hele verden". Denne andaktsformen står spesielt sterkt i Polen, men på grunn av de mange polakker som har innvandret til Norge har den begynt å få et visst fotfeste også her. Pave Johannes Paul II, som selv var polsk, var dessuten en sterk tilhenger av andakten. Han bidro blant annet til dens anerkjennelse og utbredelse ved å kanonisere søster Faustina til helgen, og ved å innføre festen for Den guddommelige miskunn, som feires første søndag etter påske.

Blant løftene som knyttes til andakten for Den guddommelige miskunn, er at den som i sin dødstime ber Den guddommelige miskunns rosenkrans, eller ber den i en døendes nærvær, vil motta stor nåde.

Sakramentsandakter

En konsekrert hostie bæres i en rikt utsmykket monstrans under en prosesjon på Kristi legemsfest.

Transsubstansiasjon er en svært viktig del av Den katolske kirkes lære, og går i korthet ut på at brød og vin bokstavelig talt forvandles til Jesu legeme og blod under konsekrasjonen i messen. Dette medfører nødvendigvis en meget stor ærbødighet ovenfor det konsekrerte nattverdsbrødet, som de troende ser på som Jesu guddommelige legeme, og med tiden utviklet denne ærbødigheten seg til sakramentsandakter. Sakramentsandakten består i hovedsak av eukaristisk tilbedelse, gjerne i form av en såkalt hellig time. Den hellige time går ut på å "våke med Kristus" ved å tilbringe en times tid i bønn sammen med Ham, inspirert av Jesu ord i Matteusevangeliet hvor han sier til de sovende apostlene: "Så var dere altså ikke i stand til å våke en time med meg!" (Matt 26, 40).

Sakramentsandaktene utviklet seg ganske likt som mange av de andre katolske Kristus-andaktene; en finner små hentydninger til dem alt i antikken, men det er først i middelalderen at de virkelig blomstrer opp. Det sies å være St. Frans av Assisi som bragte den eukaristiske tilbedelsen til Italia. Den hellige Frans hadde en dyp fromhet for nattverden, og så på den eukaristiske tilbedelse som jevngodt med å se Kristus i egen person. Blant legfolk begynte praksisen med eukaristisk tilbedelse i Avignon i 1226, og et overveldende antall troende kom for å tilbe Kristus i sakramentet. Allerede 18 år tidligere hadde nonnen Juliana av Liège begynt å motta syner av Kristus, som bad henne arbeide for å få innført en fest til ære for Hans guddommelige legeme. En hadde riktignok Skjærtorsdag, men denne dagen stod i sorgens tegn, og det var mye annet på denne dagen som stjal oppmerksomhet fra innstiftelsen av nattverden. Derfor innførte pave Urban IV omsider Høytiden for Kristi legeme, på folkemunne kalt Kristi legemsfest, for den latinske gren av kirken.

Kristi Legemsfest feires til minne om innstiftelsen av nattverden, og regnes som en høytid. Den feires gjerne med prosesjoner i gatene, hvor Kristi Legeme i brødets skikkelse bæres rundt i en monstrans.

Korsveisandakter

«Veronika rekker Jesus svetteduken», sjette stasjon langs korsveien.

Korsveien består av 14 såkalte stasjoner som, i form av bilder eller skulpturer, gjengir hendelser fra da Jesus bar sitt kors på vei mot Golgata. De 14 stasjonene befinner seg inne i en kirke eller spredt utover i landskapet, og har sitt utspring i den opprinnelige korsveien, Via Dolorosa, i Jerusalem. Her hadde pilegrimene i lang tid fulgt i Jesu fotspor og «vandret korsveien». Fransiskanerne ved kustodiet for Det hellige land begynte i middelalderen å tilrettelegge for slike pilegrimsfromheter ved å opprette syv "stasjoner" langs Via Dolorosa, basert på de syv hendelsene som nevnes i Bibelen. Pilegrimene, den gang som nå, gikk og bar på tunge trekors mens de bad, mediterte og sang langs veien.

Mange hadde dog ikke råd til å foreta den dyre og strevsomme reisen til Det hellige land. Omkring år 1700 begynte derfor noen å opprette korsveier i de lokale kirkene, slik at også de som ikke hadde mulighet til å dra til Jerusalem skulle få oppleve denne andaktsformen. I 1731 fastsatte pave Klemens XII korsveiens liturgiske form, og bestemte at antall stasjoner, som hadde variert gjennom årene, skulle være 14.

Korsveisandakten handler i stor grad om å meditere over Jesu lidelseshistorie, akkompagnert av bønn og bibellesning for hver stasjon. På fredager i fastetiden foregår den gjerne i store grupper som ledes av en prest.

Jesu høyhellige navn

IHS-monogram i kirken Il Gesù i Roma, som er viet til Jesu hellige navn.

En spesiell ærbødighet for Jesu hellige navn har eksistert i Kirken fra de tidligste tider, noe en kan se spor av i Bibelen. Blant annet skriver apostelen Paulus: «Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden» (Fil 2, 9-10).

Som med Jesu hjerte-andakten ble også andakten til Jesu hellige navn mer rendyrket i middelalderen, og også for denne andaktens utbredelse var det Bernhard av Clairvaux og Anselm av Canterbury som var blant de ivrigste pådriverne. Utover 1200-tallet begynte andakten å gi seg utslag i at en bøyde hodet hver gang navnet Jesus ble nevnt, og i 1274 ble det på det
2. konsil i Lyon bestemt at dette skulle være obligatorisk. Siden bidro blant annet St. Bernardin av Siena sterkt til utbredelsen av andakten, bl.a. ved at han alltid holdt opp en tavle med et IHS-monogram på slutten av sine prekener da han reiste omkring som vandrepredikant.

I middelalderen begynte noen å feire messer til ære for Jesu hellige navn, men først i 1721 fastsatte pave Innocens XIII en fast dato for festen og gjorde den universell. Festen ble av pave Pius X fastsatt til 2. januar, eller en søndag mellom 2. og 5. januar. I 1969, under kalenderrevisjonen i forbindelse med 2. Vatikankonsil, bortfalt festen. Også 1. januar, tidligere kalt «Herrens omskjæringsfest» har tradisjonelt vært forbundet med Jesu navn, da han ble gitt sitt navn i forbindelse med omskjærelsen på den åttende dag, slik jødisk skikk tilsa.

Jesu fem sårmerker

Den korsfestede Kristus gjennombores av lansen. Freske av Fra Angelico.

Til Jesu fem sårmerker regner en to sår i håndflatene eller håndleddene, to sår på føttene og et sår i siden. Disse stammer alle fra korsfestelsen, de fire første fra naglene, og såret i siden fra lansen som ble stukket i Jesu side for å forsikre seg om at Han var død.

I middelalderen, særlig i forbindelse med korstogene og valfarter til Det hellige land ble det populært å meditere over Jesu lidelse. Dette synliggjøres i Jerusalemskorset, som var korsfarernes merke fremfor noe. Det består av fem kors, som hver representerer et av de fem sårmerker. St. Bernhard av Clairvaux og St. Frans av Assisi var store tilhengere av andakten til de hellige fem sår, og bidro sterkt til å gjøre den populær. Også andre middelalderhelgener holdt meget av fromheten til de hellige sår, blant annet St. Thomas à Kempis, Den hellige Klara, Sta. Birgitta og St. Gjertrud. De to sistnevnte skal ha fått åpenbaringer om at Kristus ble påført nesten 5500 sår under korsfestelsen, i hovedsak fra tornekronen og hudflettingen. Det ble derfor vanlig i Tyskland på 1300-tallet å be 15 Fadervår hver dag (tilsammen 5475 på ett år) som en "oppreisning" for disse sårene, en skikk som ble fremmet av Sta. Birgitta.

I 1761 fremmet St. Alphonso Maria de Liguori, grunnleggeren av redemptoristordenen en fromhetsøvelse kalt "Den korsfestede Jesu fem sårs rosenkrans". I 1821 utviklet også pasjonistene en slik rosenkransbønn til de hellige fem sår, som bestod av 5 x 5 Ære være til minne om Kristi sår, og 1 x 5 Ave Maria til minne om jomfru Marias sorg i forbindelse med hennes Sønns lidelse. Den franske nonnen Marie Martha Chambon skal ha fått overlevert en rosenkransbønn til De fem sårmerker i en åpenbaring. Den ble godkjent for universell bruk i Kirken i 1924.

Jesu hellige ansikt

«Jesu hellige ansikt», slik det i henhold til legenden kom til syne på St. Veronikas klede – kobberstikk fra 1600-tallet.

Andakten til Jesu hellige ansikt ser ut til å ha begynt i middelalderen. Legenden forteller at den hellige Veronika skal ha rakt Jesus en svetteduk da han bar på korset langs Via Dolorosa. Han skal så ha tørket seg i ansiktet med den, og ha etterlatt et nøyaktig avtrykk av sitt eget ansikt på kluten. Navnet Veronika ble særlig tolket symbolsk i denne sammenheng, da det kan omformes til vera ikon (av 'ekte' og 'bilde' fra hhv. latin og gresk). Bilder av Kristi ansikt ble med tiden rett og slett kalt veronicas.

Legenden er svært gammel, og nevnes blant annet i det apokryfe skriftet Pilatus' gjerninger, som ble nedskrevet på 400-tallet. Der identifiseres St. Veronika som kvinnen som Jesus helbredet for blødninger i Matteusevangeliet kap. 9, vers 20–22. Utover i middelalderen økte hengivenheten til Jesu hellige ansikt, og i 1216 innførte pave Innocens III en egen messe for Det hellige ansikt. Pilegrimer valfartet i stort antall til Roma for å se svetteduken med avtrykket av Jesu ansikt utstilt. Det finnes idag flere kirker som påstår seg å være i besittelse av svetteduken; en av de mindre kjente, men desto mer interessante "kandidatene" befinner seg i en liten by ved navn Manoppello i Italia. Der finnes et svært gammelt klede laget av byssus, også kalt sjøsilke, med et portrett av Jesus.

På 1800-tallet fikk andakten et sterkt oppsving, blant annet ved at legenden om Veronika og svetteduken ble innført som stasjon nummer seks på Korsveien. 1843 rapporterte den franske karmelittnonnen Marie av St. Peter om å ha mottatt åpenbaringer av Jesus og jomfru Maria, hvor hun ble oppfordret til å spre andakten til Det hellige åsyn for å bøte på de mange lidelser Jesus var blitt påført av menneskeheten. Andakten ble godkjent av pave Leo XIII i 1885, og ble blant annet praktisert av St. Therese av Lisieux. I 1936 fikk den italienske nonnen Maria Pierina de Micheli laget en medaljong med bilde av Jesu ansikt, basert på et fotografi av likkledet i Torino. Pave Pius XII godkjente bruken av medaljongen i 1958, og bestemte samtidig at tirsdag før askeonsdag skulle være Festen for Jesu hellige ansikt.

Jesu dyrebare blod

Relikvien med Jesu dyrebare blod, som befinner seg i Det hellige blods basilika i Brugge.

Andakten til Jesu dyrebare blod har vært spesielt populær i middelalderens Flandern, da kirken i Brugge skal ha kommet i besittelse av en relikvie med Jesu blod. Den ble bragt til Belgia av Thierry av Alsace, som deltok i det annet korstog og fikk relikvien av sin svoger, kong Baldouin III av Jerusalem som belønning for sin innsats i krigen. Det finnes imidlertid ingen kilder som nevner blodsrelikvien i Brugge før år 1250, og det spekuleres i om relikvien derfor heller kom til Belgia fra beleiringen av Konstantinopel under det fjerde korstog.

Det finnes ingen beskrivelse i Bibelen av at Jesu blod ble tatt vare på etter korsfestelsen, men et av de apokryfe evangelier inneholder en beretning om at Josef fra Arimatea skal ha tatt vare på et klede med Jesu blod på etter at han vasket Jesu legeme før begravelsen.

På Kristi himmelfartsdag holdes det en prosesjon til ære for Det dyrebare blod i Brugge, hvor blodsrelikvien bæres i et storslagent opptog rundt i byen.

Andakter til Jesusbarnet

Jesusbarnet i Praha, her uten krone og kledning.

Det finnes en rekke Jesusbarn-fromheter. De knyttes gjerne til påstått mirakuløse statuer av Jesusbarnet, og blant de mest kjente er Jesusbarnet i Praha og Santo Niño på Filippinene.

Jesusbarnet i Praha er en vokskledd trestatue som forestiller Jesus som barn. Statuens opphav er ukjent, men det dreier seg muligens om en statue fra Asturias i Spania, som ble skåret omkring 1340. Legenden forteller at en munk fra et øde kloster et sted mellom Córdoba og Sevilla hadde visjoner av en liten gutt som oppfordret ham til å be. Etter en lang tid i bønn skal munken så ha skåret en trefigur av gutten han hadde sett, som altså skal ha vært Jesus som barn. Statuen skal så ha tilhørt den hellige Teresa av Avila, som ga den til en spansk sosietetspike, María Manriquez de Lara y Mendoza. Hun giftet seg med en tsjekkisk adelsmann, og bragte da statuen med seg til Tsjekkia. Hennes datter, den senere prinsesse Polyxena (1566-1642), donerte statuen til de uskodde karmelittene, som plasserte den i novisenes kapell i kirken Vår Frue av Seieren i Praha. Slik kunne Jesusbarnet være novisenes læremester. Teresa av Avilas klosternavn var Teresa av Jesus. Hun hadde en dyp hengivenhet til Jesus, sin Konge,og spredte devosjonen ut over hele Spania. Hun understreket at vi i Gud som ble menneske møter alle aspekter ved det å være menneske. Andakten til Jesusbarnet av Praha vokste i årene som kom, frem til tredveårskrigen satte en stopper for det hele, da kong Gustav Adolfs svenske hærstyrker plyndret karmelittklosteret og kastet statuen i en søppelhaug bak alteret. Her ble den liggende i syv år med brukne armer, til en karmelittprest ved navn pater Kyrill (Cyril av Guds Mor ) fant den og plasserte den i kirken igjen. En dag, mens han ba foran statuen, skal han ha hørt en stemme som talte til ham: "Vær nådig mot meg, så vil jeg være nådig mot deg. Gi meg hendene mine, så skal jeg gi deg fred. Jo mer du ærer meg, jo mer vil jeg velsigne deg".

Det ble med tiden vanlig å krone statuen og kle den i kostbare kongeklær. Statuen har mottatt en såkalt kanonisk kroning, altså en pavelig godkjent kroning, to ganger; siste gang i 2009 under pave Benedikt XVIs besøk til Tsjekkia, hvor han donerte en perlebesatt gullkrone, som også står på statuens hode idag.

I Karmelittklosteret Totus Tuus (Helt din) i Tromsø (verdens nordligste karmellittkloster) har de hvert år på festen for Den hellige familie en spesiell andakt til Jesusbarnet som de kaller «Jakten på Jesusbarnet». Priorinnen gjemmer da en medaljong, eller en hel statue, med Jesusbarnet, som Søstrene må lete etter. Når noen har funnet den, høres et gledesrop gjennom klosterets korridorer: "Jeg har funnet Ham!"

Jesu skuldersår

Andakten til Jesu skuldersår består i hovedsak av en bestemt bønn, samt tre daglige Fadervår, Ave Maria og Ære være, og tilskrives Bernhard av Clairvaux. Han skal ha spurt Jesus hvilken som var den verste av hans ukjente lidelser, og hvilket sår som var det mest smertefulle blant de han fikk på Golgata. Jesus skal da ha svart: «Da jeg bar Mitt kors på Lidelsens vei, hadde jeg et fryktelig sår på skulderen som var mer smertefullt enn alle de andre, og som ikke er blitt fortalt om til menneskene. Om du ærer dette såret med hengivenhet, vil jeg gi deg hva enn du ber om».

Det rapporteres også om at Padre Pio, som hadde stigmata i årevis, skal ha hatt et slikt skuldersår.

Sr. Hedvig Sophie av Kristus Kongen og Marias uplettede unnfangelse

Andakt til Sr. Hedvig Sophie av Kristus Kongen og Marias uplettede unnfangelse ved Karmelittklosteret i Tromsø: «Jeg har funnet ham!»

Se også

• Katolske Maria-andakter