Karloman, sønn av Karl Martell

Karloman, sønn av Karl Martell
Født		ca. 710 Vienne
Død		17. aug. 754 Vienne
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Maior domus (Austrasia, 741–747)
Far		Karl Martell
Mor		Rotrude av Trier
Søsken		8 oppføringer Bernard Grifo Pipin den yngre Remigius av Rouen Jérôme Hiltrud Auda av Frankrike Landrada
Barn		Drogo Chrothrudis (hypotetisk)
Nasjonalitet		Frankerriket
Gravlagt		Monte Cassino
Karloman, sønn av Karl Martell på Commons

Karolinger–dynastiet

Pipinidene Pipin av Landen (død 640) Grimoald (død 662) Kildebert den adopterte (død 662)

Arnulfingerne Arnulf av Metz (død 640) Klodulf av Metz (død 696) Ansegisel (død før 679) Pipin av Herstal (død 714) Grimoald II (død 714) Drogo av Champagne (død 708) Teodoald (død 714)

Karolingerne Karl Martell (død 741) Karloman (død 754) Pipin den yngre (død 768) Karloman (død 771) Karl den store (død 814) Ludvig den fromme (død 840)

Etter traktaten i Verdun (843) Lothar I (Midtre Frankia) Karl den skallede (Vestfrankerriket) Ludvig den tyske (Østfrankerriket)

Karloman (født ca. 710, død 17. august 754) var sønn av Karl Martell og hans kone Chrotrud. Da Karl døde i 741, etterfulgte han og hans bror Pipin den yngre sin fars embeter, Pipin i Neustria og Karloman i Austrasia. Han var medlem av familien som senere ble kalt karolingerne og det kan hevdes at han var viktig i konsolideringen av deres makt på bekostning av de herskende merovingerkongene til frankerne. Han trakk seg tilbake fra det offentlige liv i 747 for å gå i kloster.

Veien til makten

Etter at hans far døde, ble makten innledningsvis delt slik at den inkluderte Grifo, Karls uekte sønn. Dette var etter Karls ønske, og selv om Grifo krevde en del av rike fra sine brødre, nektet de ham dette. I løpet av 742 hadde Karloman og Pipin fjernet Grifo og tvunget ham i kloster, og begge vendte sin oppmerksomhet mot sitt eget innflytelsesområde som rikshovmestre, Pipin i vest og Karloman i øst.

De to rikshovmestrene hadde ennå ikke bevist noen ting på slagmarken i forsvar for riket slik hans far hadde, og innsatte derfor etter at Grifo var i forvaring, den merovingiske Childerik III som konge (743), selv om Martell hadde latt tronen stå tom etter Teoderik IV som døde i 737. Karloman innså at før de hadde etablert seg som beskyttere av riket og troen, slik deres far hadde, trengte de marionettkongen som Karl hadde kvittet seg med. I motsetning til de fleste middelalderske tilfeller av maktdeling, virket det som Karloman og Pipin i det minste var villig til å arbeide sammen uten å sette opp komplott mot hverandre, og noen kilder antyder at brødrene likte hverandre. Sikkert er det at de iverksatte militære operasjoner som en enhet. Karloman sluttet seg til Pipin mot Hunold av Aquitaine sin oppkomst i 742 og igjen i 745. Pipin hjalp Karloman mot sakserne 742–743 og mot Odilo av Bayern i 742 og igjen i 744, da fred ble etablert mellom de to brødrene og deres svigerbror, for Odilo hadde giftet seg med deres søster Hiltrude.

Styrking av dynastiet

I sitt eget rike, styrket Karloman sin autoritet delvis via hans støtte fra den anglosaksiske misjonæren Winfrid (senere sankt Boniface), «tyskernes apostel», som han gav ansvaret med å restrukturere kirken i Austrasia. Dette var delvis en fortsettelse av politikken som hans bestefar, Pipin av Herstal, satte i gang og som fortsatte i mindre grad under Karl Martell.

Karloman var viktig i sammenjallingen til Concilium Germanicum i 742, den første betydelige kirkesynoden som ble holdt i de østlige delene av det frankiske kongedømmet. Ledet av ham sammen med Boniface, bestemte synoden at prestene ikke skulle få bære våpen eller gi ly til kvinner i deres hus og at det var en av deres hovedoppgaver å utrydde hedensk tro. Mens han far med jevnlige mellomrom hadde konfiskert kirkens eiendommer for å belønne sine tilhengere og betale for den stående hæren som gav dem seier ved Poitiers, var karolingerne rike nok i 742 til å betale sine militære formål og samtidig støtte kirken. For Karloman som var en dypt religiøs mann, var det en plikt av kjærlighet, for Pipin var det en praktisk plikt. Begge så nødvendigheten av å styrke båndene mellom deres familie og kirken. Derfor forsøkte Karloman å øke kirkens formue. Han donerte for eksempel området til en av Bonifaces viktigste grunnlegginger, klosteret i Fulda.

Politisk hensynsløshet

Til tross for hans fromhet, kunne Karloman være hensynsløs mot reelle eller oppfattede motstandere. I 746 sammenkalte han en forsamling av tusenvis av alemanniske magnatene i Cannstatt og fikk dem så arrestert og henrettet for landsforræderi i bloddomstolen i Cannstatt. Dette utryddet nesten hele lederskapet til alemannistammen og gjorde slutt på uavhengigheten til hertugen av Alemannia som deretter ble styrt av grever utnevnt av deres frankiske overherrer.

Disse handlingene styrket Karlomans posisjon, og familiens totalt sett, særlig med tanke på deres rivalisering med andre barbarfamilier som de bayerske agilolfingerne.

Tilbaketrekning fra det offentlige liv

15. august 747 frasa Karloman seg posisjonen som major domus og trakk seg tilbake til klosterliv, etter å ha fått klippet en tonsur i Roma av pave Sakarias. Han grunnla Monte Soracte og reiste så til Monte Cassino. Alle kilder fra perioden indikerer at han virkelig trodde at hans bror kunne lede kongedømmet alene, og at hans kall var kirken. Han følte at han hadde gjort sin plikt for familien i seks år i nådeløs eliminering av dens fiender og styrking av dynastiet. Etter å ha fullført det han følte var hans verdslige plikt, og siden han mente at «en hånd på sverdet holder det bedre enn to,» trakk han seg tilbake til et kloster og tilbrakte resten av sitt liv i meditasjon og bønn. Rundt tiden da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til Bayern, hvor hertug Odilo gav støtte og hjelp, men da Odilo døde ett år senere og Grifo forsøkte å ta tittelen greve av Bayern, gikk Pipin som nå hadde blitt major domus alene og dux et princeps Fracorum, til invasjon av Bayern og innsatte Odilos sønn som bare var et spedbarn, Tassilo III, som hertug under frankisk overherredømme. Grifo fortsatte sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean-de-Maurienne i 753.

Karloman dukket bare en gang til opp i historien, syv år etter at han trakk seg tilbake, på kvelden da han døde. I 754 hadde pave Stefan II bønnfalt Pipin, nå konge, til å komme til hans unnsetning mot langobardenes konge, Aistulf. Karloman besøkte sin bror for å bønnfalle om å ikke føre krigen til Italia, i den tro at frankisk intervensjon der var mot familiens langtidsinteresser, men Pipin ville ikke høre og Karloman trakk seg tilbake til Vienne, hvor han døde 17. august. Han ble gravlagt i Monte Cassino.

Eksterne lenker

• (no) «Karloman, sønn av Karl Martell» i Store norske leksikon