Josip Žabkar
| Josip Žabkar | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. des. 1914[1] Ljubljana | ||
| Død | 19. mai 1984[1] (69 år) Roma[1] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1939–1984), teolog, katolsk prest, katolsk biskop (1969–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Østerrike-Ungarn Kongeriket Jugoslavia | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Josip Žabkar (født 24. desember 1914 i Ljubljana i Østerrike-Ungarn, død 19. mai 1984) var en slovensk-jugoslavisk katolsk titulærerkebiskop og pavelig diplomat, som var postert blant annet til de nordiske land.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Etter folkeskolen i Jesenice og den klassiske gymnasium i Ljubljana (1925–1933) studerte han ved universitetet i Innsbruck og fikk lisensgrad i filosofi, og fra 1938 ved Det pavelige gregorianske universitet i Roma.
Prest[rediger | rediger kilde]
Josip Žabkar ble presteviet den 23. september 1939 i Ljubljana. I to år var han prefekt for utdanning ved biskopens institutter i Šentvid nær Ljubljana. Fra 1941 studerte han igjen teologi og jus ved Gregoriana og tok i 1946 doktorgrad i kirkerett med avhandlingen Status et jus religiosorum secundum s. Gregorium Magnum. Fra 1943 studerte han også ved Det kirkelige diplomatiske akademi i Roma og i 1947 ble han uteksaminert der. Han gikk så inn i Den hellige stols diplomatiske tjeneste.
Fra 1947 arbeidet han ved statssekretariatet i Roma. I 1966 ble han permanent observatør for Den hellige stol ved UNESCO i Paris.
Titulærerkebiskop, utsending til de fem nordiske land[rediger | rediger kilde]
og ble den 17. mai 1969 utnevnt av pave Paul VI til titulærerkebiskop av Virunum og til apostolisk pro-nuntius til Finland, og samtidig til apostolisk delegat til «Skandinavia» (Danmark, Norge, Sverige og Island). Han ble bispeviet i Peterskirken av kardinalstatssekretær Jean-Marie Villot den 20. juni samme år; medkonsekratorer erkebiskop Sergio Pignedoli, og biskopen av Brugge, Emil Jozef De Smedt.
Den 8. oktober 1976 ble han dessuten utnevnt til apostolisk nuntius til Island, som da hadde opprettet diplomatiske forbindelser til Den hellige stol.
Den 27. oktober 1981 fratrådte han sine embeder som pavelig representant både som apostoliosdk nuntius til Finland og til Island, og som apostolisk delegat til de øvrige tre nordiske lands katolske kirker.
En apostolisk delegat eller nuntius har normalt en sentral rolle ved bispeutnevnelser; deres anbefalinger har vekt, skjønt ikke nødvendigvis avgjørende, verken formelt eller reelt. Under erkebiskop Žabkars tid i de nordiske land ble det foretatt fem disposisjoner om ledelsen i de syv bispedømmene/apostoliske vikariatene/prelaturene:
Gerhard Schwenzer SS.CC. ble i 1975 titulærbiskop og apostolisk vikar i Midt-Norge (litt senere endret til biskop-prelat av prelaturet Trondheim) - og i juni 1981 til koadjutorbiskop i Oslo (slik at han sent i 1983 automatisk overtok da biskop John Willem Gran O.C.S.O. ble innvilget sin tidlige fratredenssøknad); og den tysk-brasilianske Johannes Baptist Przyklenk M.S.F. ble i mars 1976 utnevnt til apostolisk vikar til Nord-Norge - noe som ikke vedvarte så lenge; og Hubertus Brandenburg ble i november 1977 utnevnt til biskop av Stockholm; og Gerhard Ludwig Goebel M.S.F. ble i mars 1979 utnevnt til biskop-prelat av prelaturet Tromsø.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693–1769) *1743
- Kardinal Giovanni Francesco Albani (1720–1803) *1760
- Kardinal Carlo Rezzonico den yngre (1724–1799) *1773
- Kardinal Antonio Dugnani (1748–1818) *1785
- Erkebiskop Jean-Charles de Coucy (1746–1824) *1790
- Kardinal Gustave-Maximilien-Juste de Croÿ-Solre (1773–1844) *1820
- Biskop Charles-Auguste-Marie-Joseph Forbin-Janson (1785–1844) *1824
- Kardinal François-Auguste-Ferdinand Donnet (1795–1882) *1835
- Biskop Charles-Emile Freppel (1827–1891) *1870
- Kardinal Louis-Henri-Joseph Luçon (1842–1930) *1888
- Kardinal Charles-Henri-Joseph Binet (1869–1936) *1920
- Kardinal Maurice Feltin (1883–1975) *1928
- Kardinal Jean-Marie Villot (1905–1979) *1954
- Erkebiskop Josip Žabkar (1914–1984 *1969[2]