Epistolæ obscurorum virorum
Epistolæ Obscurorum Virorum («Mørkemannsbrevene») var en samling oppdiktede satiriske brev på latin som utkom i 1515 og fremover i noen år, trykket av Heinrich Gran i Hagenau i Tyskland. Brevsamlingen var et forsvar for den tyske humanisten Johann Reuchlin og hånte samtidige skolastikeres og munkers synspunkter ved bruk av fingerte brev, angivelig skrevet av fanatiske teologer som diskuterer om ikke alle jødiske bøker oppfattet som ikke-kristne burde brennes på bål.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Bakgrunnen var at Reuchlin i 1510 kom i strid med den jødiske konvertitten Johannes Pfefferkorn grunnet sistnevntes fanatiske jødehat. Reuchlin hadde gitt seg i kast med å studere hebraisk, som humanist overbevist om at alle filosofier og religioner, ikke bare kristendommen, rommer moral og åndelige sannheter. Pfefferkorn, som nylig var omvendt fra jødedommen og inntrådt i dominikanerordenen, gikk til angrep på Reuchlins bruk av jødiske tradisjoner til belysning av kristen teologi. Tyske universiteter støttet for det meste Pfefferkorns synspunkt, mens humanistene støttet Reuchlin.[1]
Pfefferkorn hadde i 1509 hadde fått i oppdrag av keiser Maximilian I å brenne alle eksemplarer han fant av Talmud.
Til forsvar for sitt syn utga Reuchlin Epistolae clarorum virorum (= «Opplyste menns brev»), sin korrespondanse med andre som delte hans syn, noe som utløste den satiriske brevsamlingen Epistolae obscurorum virorum (= «Formørkede menns brev», «Mørkemannsbrevene»), ført i pennen av anonyme skribenter under foregivelse av å være skrevet av ulike trangsynte skolastikere til støtte for dominikanerne. Selv om debatten dreide seg om den eventuelle verdien av hebraisk-studier i kristen-teologisk sammenheng, markerte den tydelig skillet mellom humanistenes og skolastikernes livssyn. Derfor mistolket mange den begynnende reformasjonen som en forbigående fortsettelse av denne uenigheten mellom humanister og skolastiske teologer om hensikten med hebraisk-studier i kristen-teologisk sammenheng.[2]
Reuchlin hadde fått støttende brev fra humanister som Ulrich von Hutten, Crotus Rubeanus, Konrad Mutianus og Helius Eobanus Hessus. Det latinske adjektivet obscurus (mørk, skjult, obskur) er motstykket til clarus (lys, berømt, åpenbar) i tittelen til Reuchlins brevsamling.
Struktur og formodede opphavsmenn[rediger | rediger kilde]
De fleste av brevene i Epistolæ obscurorum virorum er adressert til Hardwin von Grätz i Deventer og inneholder spottende anklager mot ham, som at han skulle ha vært intim med Johannes Pfefferkorns hustru (brev XII), og at von Grätz hadde trukket ned sine bukser offentlig (brev XL). Boken er hovedsakelig forfattet av de tyske humanistene Crotus Rubeanus og Ulrich von Hutten; den sistnevnte bidro fremfor alt til bokens andre del. Epistolæ obscurorum virorum ble imidlertid utgitt anonymt. Boken anses å ha påskyndet den protestantiske reformasjonen.
Forbud og ekskommunisering[rediger | rediger kilde]
Epistolæ obscurorum virorum ble forbudt på mange hold, og i anledning av Martin Luthers reformasjon ekskommuniserte pave Leo X i år 1520 bokens forfattere og distributører, og anførte at spørsmålet om brenning av alle jødiske bøker, i særdeleshet Talmud, aldri hadde vært noen utbredt holdning blant de kristne. Trykking av Talmud begynte igjen, oppmuntret av pave Leo X.[3][4]
Betydning[rediger | rediger kilde]
Epistolæ obscurorum virorum har gitt opphav til uttrykket obskurantisme. Mens «obskur» i boktittelen siktet til dominikanernes ønske om å brenne «ukristelige» bøker, minnet ordet opplysningstidens filosofer om den motstand de selv møtte for sin selvoppfattede fremskrittsvennlighet og liberale kunnskapsspredning.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Jean L. Woy: Western civilization 1300-1815 (s. 413), forlaget Houghton Mifflin, ISBN 0-618-10213-2
- ^ Jean L. Woy: Western civilization 1300-1815 (s. 413)
- ^ The anguish of the Jews: twenty-three centuries of antisemitism (eng). New York: Paulist Press. 1985. s. 152. ISBN 0-8091-2702-4.
- ^ Richard Gottheil och Isaac Broydé, LEO X. (GIOVANNI DE MEDICI), JewishEncyclopedia.com
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Crotus Rubeanus» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1168–1169. (zu Johannes Jäger mit Hinweisen zu den Hintergründen der Dunkelmännerbriefe)
- Reinhard Paul Becker: A War of Fools: The Letters of Obscure Men. A Study of the Satire and the Satirized (New York University Ottendorfer Series N.F., hrsg. v. Volkmar Sander, Bd. 12). Peter Lang: Bern 1981 (190 S.).
- Willehad Paul Eckert: Hoch- und Spätmittelalter – Katholischer Humanismus. In: Karl Heinrich Rengstorf / Siegfried von Kortzfleisch (Hrsg.): Kirche und Synagoge. Handbuch zur Geschichte von Christen und Juden. Darstellung und Quellen (2 Bde.). Klett: Stuttgart 1968 (= Nachdruck dtv: München 1988), Bd. I, 210–306, dort 278–283 (Anm.: S. 303–305).
- Karl-Heinz Gerschmann: Antiqui–Novi–Moderni in den Epistolae Obscurorum Virorum. In: Archiv für Begriffsgeschichte 11, 1967, 23–36, online.
- Karl-Heinz Gerschmann: Wenn Dunkelmänner Briefe schreiben. In: Neophilologus 81, 1997, S. 89–103.
- Joachim Gruber: Texte einer Zeitenwende: Die Epistolae obscurorum virorum. In: Anregung 41 (1995), S. 154–168.
- R. Hahn: Huttens Anteil an den Epistolae obscurorum virorum. In: Pirckheimer-Jahrbuch 4 (1988), S. 79–111.
- Günter Hess: Deutsch-lateinische Narrenzunft. Studien zum Verhältnis von Volkssprache und Latinität in der satirischen Literatur des 16. Jahrhunderts (Münchner Texte und Untersuchungen zur Literatur des Mittelalters, 41). C. H. Beck: München 1971.
- Erich Meuthen: Die Epistolae obscurorum virorum. In: Walter Brandmüller u. a. (Hrsg.): Ecclesia militans. Festschrift für Remigius Bäumer. Schöningh: Paderborn 1988, Bd. 2, S. 53–80.
- Josef Swoboda: Nachricht von einer Zeitenwende In: 'Magazin' Nr. 1 (2004), 4–26; online (PDF; 260 kB).
- Franz Josef Worstbrock: Art. Dunkelmännerbriefe. In: Lexikon für Theologie und Kirche, 3. Aufl. (LThK³), Bd. 3 (1995), Sp. 402.