Jebel Sinjar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart med fjellene markert med tysk transkripsjon
Satellittbilde
Antiklinale strukturer i Ninawa. Jebel Sinjar er den største og vestligste strukturen.

Jebel Sinjar (arabisk: جبل سنجار , også Sinjarfjellene eller Shengar/Shengal-fjellene; kurdisk: چیای شه‌نگال/شه‌نگار) er fjellrygg i guvernementet Ninawa i nordvestlige Irak, skjønt med aller vestligst tipp i Syria. De ligger nær byen Sinjar i distriktet av samme navn. Dette er de eneste fjellene på slettelandet mellom elvbene Khabur (i Syria) og Tigris.

Fjellene er for det meste befolket av yazidier[1] som ærer fjellene og anser at deres høyeste topp, som er på 1463 moh, er der Noas Ark kom til hvile etter Syndfloden.[2]

I august 2014 flyktet rundt 40.000 yazidier opp i fjellene etter at styrker fra militshæren Den islamske staten Irak og Levanten (ISIL) hadde angrepet byen Sinjar.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Singara og Trogoditi. persi. (recte Troglodytae persae): byen Singara (Sinjar) og «persiske huleboere», hvormed der ment folk som bor i hulene i Jebel Sinjar,[4] i Tabula Peutingeriana fra 1200-tallet
Karstlandskap på Jebel Sinjar. I forgrunnen tilgangen til en karsthule.
Det yazidiske tempel Çêl Mêra på fjelltoppen av samme navn på Jebel Sinjar

Med sine kløfter og naturlige grotter har høydedraget vært et sted som regionens befolkning ofte har trukket seg tilbake til. Ved Jebal Sinjars fot er antikkens Singara, hvis navn er etymologisk beslektet med Sinjar. Høydedraget har vært åsted for kriger mellom Romerriket og Parterriket. Singara var etter den romerske seier et militært feste for den romerske legion Legio I Parthica. Selve fjellene tilhørte den nye romerske provins Mesopotamia, som imidlertid var heller kortlivet. Senere ble høydedraget skueplass mellom Bysants og Sassanideriket. Det er kjent flere biskoper som stammet fra dette området, det være seg nestorianske eller jakobittiske. Videre bodde det også zoroastrier og jøder her.

Den islamske erobring av området førte til den kristne kulturs tilbakegang. Jebel Sinjar ble del av provinsen Diyar Rabia og arabiske stammer ankom regionen.

Området ble erobret i 970 av hamdanidene og blomstret senere under herredømmet av en sidegren av zengidene. Etter dem fulgte i første halvdel av 1200-tallet ayyubidene. Muntlig traderte fortellinger i yazidistammene i det østlige Jebel Sinjar knytter yeziderdommens inntrengen i fjellene i annen halvdel av 1200-tallet med Sharaf al-Din Muhammad. Ibn Battuta omtalte imidlertid på 1300-tallet at det var kurdiske stammer i det nordlige Jebel Sinjar, uten å entydig nevne yazidiene.[5] Noe senere hersket først Qara Qoyunlu-gruppen over regionen, og så Aq Qoyunlu-gruppen, som så ble beseiret i 1507/1508 av safavidene.

I 1534 fravristet osmanene makten fra safavidene. Under dem var Jebel Sanjak og omegn en sandsjak i provinsen Diyarbakır. I tidlig osmansk tid ankom flere yazidier i flere tilvandringsbølger for det meste fra Shekhanområdet til Jebel Sinjar. Slik kom de i tillegg til den tidligere overveiende kristne befolkningen der (som klarte å holde på sin identitet), og stedvis erstattet den.[5] På 1600-tallet bodde om lag 45.000 yazidiske og sufittiske kurdere («bapiri») i fjellene, ifølge den osmanske reisende Evliya Çelebi - fjellene ble da kalt Saçlı Dağı («de håretes fjell»), en henspilling på yazidienes hårprakt. Men i selve byen Sinjar bodde det ifølge ham arabere. Evliya beskrev utførlig hvordan i året 1640 osmanske styrker under Mustafa Pasha Firari raserte 300 yazidiske landsbyer, og drepte mellom 1000 og 2000 yazidiere som hadde søkt tilflukt i hulene.[6]

Austen Henry Layard: Skisse fra et yazidisk hus i Sinjar (1847)

Til 1830 var området del av sandsjaket Mardin. Deretter tilhørte det Mosul. I 1830-årene førte den kurdiske fyrst Mohammed Pasha Rewanduz av Soran et felttog mot yazidiene. Mange ble drept, og mange andre yazidi flyktet til Mosul.

Den britiske arkeolog Austen Henry Layard deltok i oktober 1846 på en osmansk eksepedisjon under Tajar Pasha til Jebel Sinjar, for å undersøke rapporter som var nådd en tidligere guvernør av Mosul. Ekspedisjonen endte med ødeleggelsen av en yezidisk landsby, og mange mennesker ble drept. Layard skrev om dette, og beskrev yazidienes levekår i fjellene. Han var den første europeer som skrev utførlig om yazidiene, og om deres «forsamlingsfest» (Cejna Cemaʿîye) som han fikk oppleve i Lalish. Layard forklarte at ikke bare var yazidiene på høydedraget i konstant fare for å bli utsatt for forfølgelser; de representerte også selv en risiko for gjennomreisende:

Derpå var det ikke unaturlig at yazidiene benyttet enhver sjanse som bød seg til å hevne seg på deres undertrykkere. De dannet bander og var i lang tid en landeplage. Ingen bekjenner av Allah som falt i deres hender ble skånet. Karavaner ble plyndret og handelsfolk myrdet uten medynk. De var imidlertid ikke besværlige for de kristne; for yazidiene betrakter dem som sine lidelsesfeller på det religiøse område.[7].

Den osmanske guvernør i Bagdad ville ikke jazidene bøye seg for.[7] I perioden 1850 til 1864 gjorde de opprør mot guvernøren. Noen kristne familier overtok i løpet av det osmanske herrevelde handelen med landbruksprodukter i småbyer ved fjellenes fot, som for eksempel i byene Sinjar, Jaddala, Bardahali og Sakiniyya: De solgte varer fra fjellene videre til store byer som Mosul og Bagdad og videre i hele det osmanske maktområde.

De jordreformer som de osmanske regjeringer planla også for Jebel Sanjar var uten suksess. De slo feil hovedsakelig fordi de svært selvstendige yazidiske sjeiker og mirer og deres familier forpurret reformene - de fryktet uthuling av de egne kasters privilegier og selve livsgrunnlaget dersom de måtte avgi land til vanlige stammefolk.[8][9]

Siden 1880-årene ble det tyskkyndige lesende publikum kjent med flere ting vedrørende hendelsene i Jebel Sinjar og om yazidienes levesett fra Karl Mays poblikasjoner, sammenfattet i hans Orientzyklus. May støttet seg på sin side til Austen Henry Layards skrifter, og overtok også dennes feiltakelser.[10]

Møte mellom yazidier og katolske kaldeere (1800-tallet)

Mot slutten av 1800-tallet tiltok de osmanske forfølgelser av yazidiene i Jebel Sinjar. Mange yazidier konverterte derfor enten til islam, eller i noen tilfeller til kristendommen - som på den tid ikke ble så heftig diskriminert.

Men da også de kristne i Det osmanske rike under den første verdenskrig særlig i 1915/16 ble utsatt for forfølgelse, flyktet mange kristne armenere, nestorianere (assyrere, katolske kaldeere) og jakobitteer opp i Jebel Sinjar. De ble tatt vel imot av noen av de yazidiske stammene, og utgjorde om lag fire prosent av befolkningen i høydedraget. Samtidig forverret forholdene seg mellom yazidier og muslimer dramatisk, og dermed også innad i stammene, for det var enten kristne eller muslimske minoritetsgrupper i deres midte.[5]

Etter første verdenskrig ble Jabel Sinjar som del av vilayetet Mosul okkupert av britene, og i 1924 tatt inn i det britiske mandat Mesopotamia. På denne tiden investerte hovedsakelig kristne og muslimske handelsfolk fra Mosul i jordbruket i Sinjarfjellene, slik som ansatsvis også hadde skjedd mot slitten av 1800-tallet. De etablerte virksomhet i byen Sinjar, finansierte kveg-, saue- og geiteflokker og inngikk kontrakter med yezidiske bønder og gjetere eller deres overhoder om levering av landbruksgoder som fiken, bomull, ull, melkeprodukter og kjøtt. Til gjengjeld kjøpte landsbyfolket og nomadene handelsfolkenes sukker, kaffe, klesvarer og alkoholholdige drikker. Dermed endret subsistensøkonomien seg gradvis over til markedsøkonomi. Varestrømmene fløt for det meste over Mosul; selv eksporten av varer til Syria tok denne vei.[11]

Under det britiske mandaten var det tendensert blant yezidenes ledere i Jabal Sinjar å unndra seg den religiøse dominans fra sheikhanen og lederstillingen til den fra sheikhanen stammende Mir-familien, og fra administrasjonen i Mosul. Fra deres hold ble det for eksempel foreslått at Jebel Sinjar-området skulle avdeles, og administreres av det franskstyrte Syria. Deres mål var desentralisering, noe som ville styrke stammestrukturen og stammenes indre selvstyre. Denne politiske turbulens klarte den irakiske administrasjon med ryggdekning fra den britiske Royal Air Force (som hadde ordensansvar for Jabal Sinjar) å overvinne. Likeså klarte den å tilbakevise de kemalistiske Tyrkias interesser for områder. De den nye stat Irak ble dannet, forble Jebel Sinjar innen dens grenser.[12]

LAV-25-hjulpanser fra USA-styrkene i Jabal Sinjar
Sentrallandsbyen Gobel (også Kūhbil, Gohbil, Guhbl), nord for Jebel Sinjar[13]

Etter Iraks uavhengighet i 1932 har Jebel Sinjar vært del av guvernementet Ninawa. Etter 1965, og særlig i 1970- og i 1980-årene, ble den kurdiske befolkning i mer enn 160 landsbyer i Sinjar-regionen på grunn av konflikter med den irakiske regjering deportert, og tvunget til å bosette seg i tolv sentral-, samle- eller modellbyer (mudshammaʿat). Deres opprinnelige landsbyer ble enten ødelagt eller overlatt til arabiske stammer.[14][15][16] Siden Irak-krigen i 2003 har det til stadighet vært sunni-ekstremistiske anslag mot yazidene i området. Et særlig stort angrep fant sted i august 2007 og kostet 336 mennesker livet. Rundt 1000 familier ble husløse.[17] Jebel Sinjar var også kampområde for de amerikanske stridskrefter som var stasjonert på og rundt fjellene.

I noen tid har det vært diskutert om Jebel Sinjar skulle inkorporeres i den autonome region Kurdistan.[14] I juni 2014 var kurdiske peshmerga sammen med kurdisk-syriske folkeforsvarsenheter fra PYD i kamp med styrker fra ISIL i landsbyene rundt Jebel Sinjar.[18] I august 2014 flyktet rundt 40.000 yazidier opp i fjellene etter at styrker fra militshæren Den islamske staten Irak og Levanten (ISIL) hadde angrepet byen Sinjar.[3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The Encyclopaedia of Islam. New Edition, Artikkelen Sinḏjār av C.P. Haase.
  • Nelida Fuccaro: The other Kurds, I.B.Tauris Publishers, London, New York, desember 1998, ISBN 978-1-86064-170-1.
  • Graham Brew: Tectonic Evolution Of Syria Interpreted From Integrated Geophysical And Geological Analysis. (dissertasjon, Cornell University).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fuccaro, Nelida (1999). The Other Kurds: Yazidis in Colonial Iraq. London: I.B.Tauris. s. 47–48. ISBN 978-1-86064-170-1. 
  2. ^ Parry, Oswald Hutton (1895). Six Months in a Syrian Monastery: Being the Record of a Visit to the Head Quarters of the Syrian Church in Mesopotamia: With Some Account of the Yazidis Or Devil Worshippers of Mosul and El Jilwah, Their Sacred Book. London: H. Cox. s. 381. OCLC 3968331. 
  3. ^ a b Martin Chulov (3. august 2014). «40,000 Iraqis stranded on mountain as Isis jihadists threaten death». The Guardian. Besøkt 6. august 2014. 
  4. ^ Konrad Mannert: Geographie der Griechen and Römer, Band 5, Nürnberg 1797, s. 310
  5. ^ a b c Nelida Fuccaro, s. 46ff
  6. ^ Robert Dankoff (Hrsg. und Übers.): The intimate life of an Ottoman statesman : Melek Ahmed Pasha, (1588 - 1662); as portrayed in Evliya Çelebi's Book of travels (Seyahat-name). New York 1991, S. 167–174
  7. ^ a b Austen Henry Layard: Auf der Suche nach Ninive. Achtes Kapitel: Bei den Jezidi oder Teufelsanbetern. PDF, 212 KB, lest 23. november 2009
  8. ^ Das Kastensystem der Jesiden, lest 14. desember 2009
  9. ^ Nelida Fuccaro, s. 38
  10. ^ Franz Kandolf: Kara Ben Nemsi auf den Spuren Layards, lest 16. desember 2009
  11. ^ Nelida Fuccaro, s. 70–77
  12. ^ Nelida Fuccaro, s. 110ff: Chapter IV, Tribes, Borders and Nation Building
  13. ^ Nøyaktig beliggenhet (GeoNames)
  14. ^ a b Irene Dulz, Siamend Hajo & Eva Savelsberg: Verfolgt und umworben: Die Yeziden im »neuen Irak« PDF, 215 KB, lest 23. november 2009
  15. ^ Khalil Jindi Rashow: The Yezidis today Arkivert 28. august 2008 hos Wayback Machine., lest 2. desember 2009
  16. ^ Namen der zerstörten Dörfer PDF, 78 KB, lest 2. desember 2009, Tekst fra: Mary Kreutzer; Thomas Schmidinger (utg.): Irak – Von der Republik der Angst zur bürgerlichen Demokratie? Freiburg 2004, s. 197–204
  17. ^ Bericht vom August 2009 zum Jahrestag des Anschlages Arkivert 25. juli 2014 hos Wayback Machine. lest 6. desember 2009
  18. ^ Kurdish Forces are Pushing Back Against ISIS, Gaining Ground Around Mosul, The Daily Beast, 13. juni 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]