Jean Chardin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jean Chardin

Jean Chardin (født 26. november 1643 i Paris, død 26. januar 1713 Turnham Green i Middlesex) var en fransk juveler, handels- og oppdagelsesreisende, og engelsk ambassadør.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans foreldre var hugenotter (protestanter): Jean Chardin, juveler på Place Dauphine i Paris og medeier i Det franske ostindiske kompani, og hans hustru Jenny Ghiselin.

Reiser, karriere[rediger | rediger kilde]

Jean Chardin, Anthony De Winter. Ponti euxini cum regionibus versus sptentrionem et orientem adjacentibus nova tabula. 1672

Etter å ha lært seg juvelerfaget og innhentet grundige kunnskaper ble han som 21-åring sendt av sin far i 1664 til Østen for å kjøpe diamanter. Han dro sammen med M. Raisin, en kjøpmann fra Lyon, via Konstantinopel, Svartehavet (og KaffaKrim) og Kolchis og Armenia til Persia.[1]

I Isfahan ble han tatt godt i mot av shah Abbas II, som viste ham stor gunst.[trenger referanse] Han gav ham i oppdrag å lage et smykkestykke. Etter at sjah Abbas II døde i 1666, ble Chardin øyenvitne til kroningen av hans sønn shah Safi II, som senere utnevnte ham til hoffjuveler og edelsteinsforhandler. Under sitt opphold i Persia kunne Chardin to ganger reise til ruinene av Persepolis, og foretok også en reise til Surat i India.

I 1670 kom han tilbake til Frankrike, men en stor samling av stor geografisk og oldtidsinteresse.[trenger referanse] Han offentliggjorde i 1671 en beretning om kroningsfestlighetene han hadde opplevet i Persia. I Paris så han seg imidlertid stadig mer presset av forfølgelser, ettersom han var hugenott.[trenger referanse] Dette foranlediget ham til å legge ut på en ny Asia-reise.

Utsyn over Tiflis, av Jean Chardin, 1671

Han reiste under store viderverdigheter gjennom Kaukasus tilbake til Persia.[trenger referanse] Underveis ble han ranet av mingrelianere for alt han hadde, med unntak av to små knytter som inneholdt verdier verdt 6000 pund. Han ankom Isfahan i 1673. Der ble han i fire år. Han var med på hoffet i all dets virke, og foretok mange reiser rundt om i riket. Slik kom han seg på kryss og tvers fra Kaspihavet til Persiagulfen og til elven Indus. Han fikk også besøkt en rekke indiske byer. Han la seg opp en betydelig formue.

Han var i Østen til 1677, da han via Kapp det gode håp, igjen med store samlinger, returnerte til sitt hjemland. Dette måtte han imidlertid igjen forlate på grunn av forfølgelsene mot protestantene. Han dro til London med sin hustru Esther de Lardinière Peigne, datter av en rådsherre i Rouen. I 1683 ble han sendt av kong Karl II av England til Nederlandene som engelsk minister og representant for Det britiske ostindiske kompani.[trenger referanse]

Han nedskrev Journal du voyage du chevalier Chardin en Perse et aux Indes orientales par la mer Noire et par la Colchide, som utkom i London og Amsterdam 1686-1711, med illustrasjoner etter tegninger av en særskilt medført tegner, Guillaume-Joseph Grelot. Dette ofte gjenopptrykte verk gav sin forfatter berømmelse og var lenge et standardverk for kunnskapen om Persia og andre orientalske velder.[trenger referanse]

Chardin ble på forslag av Christopher Wren i 1682 valgt til medlem (Fellow) i Royal Society, men han ble ekskludert fra selskapet igjen den 22. juli 1685, fordi han ikke hadde betalt sitt bidrag.[trenger referanse]

Han døde 26. januar 1713 i Turnham Green i Middlesex, nær London. Han ble begravet ved Chiswick Church i Middlesex. Et gravmonument til Chardin finnes i Westminster Abbey, med inskripsjonen Sir John Chardin — nomen sibi fecit eundo («Han gjorde seg et navn ved å reise»).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

The Travels of sir John Chardin through Mingrelia and Georgia into Persia. from Christopher Smart, Oliver Goldsmith, Samuel Johnson. The world displayed, or, A collection of voyages and travels
  • Dirk Van der Cruysse: Chardin le Persan, Fayard, Paris, 1998.
  • Danielle Digne: Le Joaillier d'Ispahan, Le Passage, Paris, 2011.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]