Jascha Heifetz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jascha Heifetz
Heifetz LOC 38890u.jpg
Født 2. februar 1901
Vilnius
Død 16. oktober 1987 (86 år)
Los Angeles, Cedars-Sinai Medical Center
Ektefelle Florence Vidor (1926–1947)
Utdannet ved Konservatoriet i St. Petersburg
Yrke Musikkpedagog, fiolinist
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, USA
Utmerkelser Grammy Lifetime Achievement Award

Jascha Heifetz ((opprinnelig russisk Иосиф Рувимович Хейфец, Jossif Ruvimovitsj Heifetz; * født 20. januarjul./ 2. februar 1901greg. i Vilna i Tsarrussland, død 10. desember 1987 i Los Angeles i USA) var en verdensberømt fiolinist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Vidunderbarnet[rediger | rediger kilde]

Jascha Heifetz kom fra en jødisk familie. Hans far var konsertmester ved Vilnius' symfoniorkester, og Jascha begynte å spille ved tre års alder. Han var et vidunderbarn og gjorde sin konsertdebut allerede som syvåring i Kovno. Han spilte Felix Mendelssohns fiolinkonsert i e-moll.

I 1910 begynte han ved konservatoriet i St. Petersburg, der han studerte under Leopold von Auer. Da han var 12 spilte han i Tyskland og Skandinavia. Samme år møtte han i Berlin Fritz Kreisler for første gang. Det var denne gang Kreisler sa - etter å ha akkompangnert Heifetz da han spilte Mendelssohns fiolinkonsert - «Etter dette kan vi alle brekke våre buer mot våre knær». Heifetz turnerte allerede i tenårene over store deler av Europa.

Den 27. oktober 1917 spilte Heifetz for første gang i USA. Den kveldens konsert i Carnegie Hall ble legendarisk. Fiolinkollegaen Mischa Elman klagt «Puh, det er varmt her inne», hvorpå pianisten Leopold Godovskij, som satt ved siden av, uberørt svarre: «Ikke for pianister.» Heifetz ble der, og ble amerikansk statsborger i 1925. Da han fortalte for Harpo Marx (som var en stor beundrer) at han hadde tjent til sitt opphold som musiker fra syv års alder, svarte Harpo: «Og før det var du vel bare en barnerumpe!»

Innspillinger, kammermusikk og bestillingsverker[rediger | rediger kilde]

Jascha Heifetz gjorde sin første kommersielle innspilling den 7. november 1917. Gjennom hele sin karriere fortsatte han å gjøre grammofoninnspillingrr og alltid for RCA Victor. Han hadde en uklanderlig teknikk, og en rask vibrato. Fra tid til annen fikk hans nærmest perfekte teknikk og konservative sceneopptreden noen til å anklage ham for å være for mekanisk, til og med kald. Til tross for dette anså de fleste kritikere at han i sitt spill viste både følelse og respekt for komponistens ønskemål.

Heifetz likte kammermusik. Diverse kritikere har syntes at sammenlignet med det ypperlige nivå når det gjelder hans solistiske spill, var hans fremgang i kammerensembler noe begrenset, ettersom hans artistiske personlighet tenderte å overstråle medspillernes. Blant nevneverdige samarbeid er både hans inspillingar med triowr av Beethoven, Franz Schubert og Johannes Brahms, med cellisten Emmanuel Feuermann og pianisten Arthur Rubinstein, og det senere samarbeidet med Rubinstein og cellisten Gregor Piatigorsky, med hvem han spilte inn trioer av Maurice Ravel, Pjotr Tsjajkovskij og Felix Mendelssohn. Hans innspillinger med William Primrose av blant andre Wolfgang Amadeus Mozart, Sinfonia Concertante og Händel/Halvorsen Passacaglia er også verdt å nevne.

Heifetz bestilte et antall musikkverk, og av dem er kanskje fiolinkonserten av William Walton den mest betydmningsfulle. Han arrangerte selv et antall stykker, som Hora Staccato av Grigoraş Dinicu - en rumensk komponist, som Heifetz skal ha kalt den beste fiolinst han noensinne hadde hørt. Under pseudonymet Jim Hoyl skrev Heifetz også en schlager, «When you make love to me, don't make believe».

Omtalt turné til Israel[rediger | rediger kilde]

På sin fjerde turné til Israel, i 1953, fremførte Jascha Heifetz fiolinsonataen av Richard Strauss. På denne tid mente mange at Strauss var for «nazikomponist» å regne, og hans verk var, likesom Richard Wagners, uoffiaielt svartelistede i Israel. Til tross for det forhold at jødeutryddelsene hadde funnet sted mindre enn ti år tidligere og en oppfordring i siste minutt fra Israels undervisningsminister, anførte Heifetz trassig at «Musikken sår over alle slike faktorer. ... Jeg kommer ikke til å endre mitt program. Jeg har rett til selv å bestemme over mitt repertoar.» Etter Strauss-sonaten svarte publikum under denne turné alltid med dødsens stillhet.

Etter sin konsert i Jerusalem ble Heifetz angrepet utenfor sitt hotell av en mann som slo mot hans høyraearm med en jernstang. Da gjerningsmannen befynte å flykte, alarmerte Heifetz sine bevepnede ledsagere, «Skyt den der mannen, han forsøkte å myrde meg.» Angriperen kom seg unna og ble aldri funnet.

Denne episode ble tatt opp i pressen og Heifetz forklarte trassig at han ikke skulle slutta spille Strauss. Flere trusler fortsatte imidlertid å komme inn og han trakk tilbake Strauss fra nesta konsert uten videre forklaring. Hans siste konsert ble innstilt i og med at den høyre armen begynte å gjøre for vondt. Han forlot Israel og kom ikke tilbake før i 1970.

Arven etter Heifetz[rediger | rediger kilde]

Heifetz med Rudolf Koelman, 1979

Han eide både en Stradivarius og den 1740 «ex David» Guarneri del Gesù, hvorav han foretrakk den sistnevnte og beholdt den til sin død. I pakt med Heifetz' testamente oppbevares Guarneri-fiolinen i San Francisco Legion of Honor museum. Testamentet foreskriver at fiolinen kan tas frem og spilles «ved spesielle anledninger» av hertil verdige musikere.

I 1972 sluttet Jascha Heifetz å gi konserter og å spille inn. Hans musikalske dyktighet vedvarte imidlertid. Deretter underviste han, med sin venn Gregor Piatigorsky, ved University of Southern California.

Hans sønndønn Danny Heifetz har spilt trommer og slagverk med Mr. Bungle, Dieselhead og Link Wray.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]