Japangrevling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Japangrevling
Nomenklatur
Meles anakuma
Temminck, 1844
Populærnavn
Japangrevling
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovdyr
FamilieMårdyrfamilien
UnderfamilieGrevlinger
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Japan (endemisk)
Utbredelse av japangrevling

Japangrevling (Meles anakuma) er en rovdyrart i mårdyrfamilien. Den er endemisk i Japan, der den finnes på øyene Honshu, Kyushu, Shikoku,[2] og Shōdoshima.[3] Den deler slekten Meles med sine nære slektninger, den europeiske (M. meles) og den asiatiske (M. leucurus) grevlingen. I Japan har den navnet anaguma (穴熊) som betyr "hullbjørn", eller mujina (むじな, 狢).

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Sammenligning av europeisk grevling (øverst), asiatisk grevling (i midten) og japangrevling (nederst)

Japangrevlinger er generelt mindre (gjennomsnittlig lengde 79 centimeter hos hanndyr, 72 centimeter hos hunndyr) og er mindre kjønnsdimorfe (unntatt i størrelsen på hjørnetennene) enn deres europeiske slektninger.[3][4] Halelengden er mellom 14 og 20 centimeter. Arten er nær lik eller litt større enn den asiatiske grevlingen. Voksne dyr veier vanligvis fra 3,8 til 11 kilo.[5][6] Gjennomsnittsvekten til hunndyr ble i en studie fra Tokyo-området funnet å være 6,6 kilo mens den for hanndyr var 7,76 kilo.[7] I Yamaguchi-prefekturet var gjennomsnittlig vekt for hunn- og hanndyr på våren 4,4 kilo og 5,7 kilo.[8] Framføttene er utstyrt med kraftige graveklør. Klørne på bakføttene er mindre. Overpelsen har langt gråbrunt hår. I ansiktet har den karakteristiske svart-hvite striper som ikke er like tydelige som hos den europeiske grevlingen. Den mørke fargen er konsentrert rundt øynene. Hodeskallen er mindre enn hos den europeiske grevlingen.[3]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Det at grevlingene ikke finnes på Hokkaido, og tilstedeværelsen av den beslektede M. leucurus i Korea, tyder på at forfedrene til japangrevlingen kom til Japan fra sørvest via Korea.[3] Genetiske studier har vist at det er betydelige forskjeller mellom japanske og asiatiske grevlinger, som tidligere ble ansett som samme art, og at de japanske grevlingene er mer homogene.[3]

Atferd[rediger | rediger kilde]

I likhet med andre medlemmer av Meles, er japanske grevlinger nattaktive og går i dvale i de kaldeste månedene av året.[3] Fra og med en alder av 2 år parrer hunnene seg og føder kull på to eller tre unger om våren (mars–april). Japanske grevlinger oppholder seg mer alene enn europeiske grevlinger, og de samles ikke i sosiale klaner. I løpet av parringssesongen overlapper rekkevidden til en grevlinghann med 2 til 3 hunner.[3] Grevlinger med overlappende rekkevidde kan kommunisere via duftmerking.[3]

Habitater[rediger | rediger kilde]

Japangrevlingene finnes i en rekke skogshabitater.[3]

Folklore[rediger | rediger kilde]

I japansk mytologi er grevlinger formskiftere som heter mujina. I Nihonshoki var mujina kjent for å synge og forvandle seg om til andre mennesker.

Kosthold[rediger | rediger kilde]

I likhet med andre grevlinger, er den japanske grevlingen altetende. Kostholdet inkluderer meitemark, biller, bær og kakifrukt.[3] Japangrevlingens kosthold varierer avhengig av hva som er tilgjengelig i sesongen. Basert på analyser av avføring, har studier vist at meitemarkinntaket er det høyeste i de varmere årstidene, kombinert med bær, kakifrukt og små insekter under sommermånedene. Når meitemark er mindre lett å finne i de kjøligere månedene, spiser japangrevlingen mest ville bær, mens den spiser mest kakifrukt under høstsesongen. [9]

Trusler[rediger | rediger kilde]

Selv om den fortsatt er et vanlig dyr, har rekkevidden til M. anakuma krympet i nyere tid.[3] Arealet dekket anslagsvis 29 prosent av landet i 2003, og hadde blitt redusert med 7 prosent i løpet av de forrige 25 åra.[3] Økt arealutvikling og landbruk, samt konkurranse fra den introduserte vaskebjørnen er hovedtruslene. Jakt er lovlig, men har gått kraftig tilbake siden 1970-tallet.[3]

I 2017 oppstod det bekymring rundt en økning i jakt på grevling på Kyushu. Tilsynelatende oppmuntret av skuddpremier fra lokale myndigheter og med økt popularitet av grevlingkjøtt i japanske restauranter, fryktes det at grevlingen overutnyttes på øya.[10][11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kaneko, Y.; Masuda, R.; Abramov, A.V. (2016). «Meles akanuma». IUCN Red List of Threatened Species. 
  2. ^ Wozencraft, W.C. (2005). "Order Carnivora". In Wilson, D. E.; Reeder, D. M. (eds.). Mammal Species of the World: A Taxonomic and Geographic Reference (3rd ed.). Johns Hopkins University Press. s. 611. ISBN 978-0-8018-8221-0.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m Kaneko, Y.; Masuda, R.; Abramov, A.V. (2016). "Meles anakuma". IUCN Red List of Threatened Species. 2016: e.T136242A45221049. Hentet 19. november 2021.
  4. ^ Kaneko, Y., Maruyama, N. and Kanzaki, N. 1996.
  5. ^ Tanaka, H. (2006).
  6. ^ Yoshimura, K., Shindo, J., & Kageyama, I. (2009).
  7. ^ Kaneko, Y., & Maruyama, N. (2005).
  8. ^ Tanaka, H. 2002.
  9. ^ Kaneko, Y.; Maruyama, N.; Macdonald, D. W. (September 2006). «Food habits and habitat selection of suburban badgers (Meles meles) in Japan». Journal of Zoology. 270 (1): 78–89. doi:10.1111/j.1469-7998.2006.00063.x. 
  10. ^ Hornyak, T. (9. juni 2017). «Ecologists warn of Japanese badger cull 'crisis'». Nature. doi:10.1038/nature.2017.22131. 
  11. ^ Kaneko, Y.i (13. april 2017). «Japan: Unjustified killing of badgers in Kyushu». Nature. doi:10.1038/544161a. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Japangrevling&oldid=24318913»