Jan Feliks Cieplak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jan Feliks Cieplak
Født17. aug. 1857[1]Rediger på Wikidata
Dąbrowa Górnicza[2]
Død17. feb. 1926[1]Rediger på Wikidata (68 år)
Passaic
BeskjeftigelseKatolsk prest (1881–), katolsk biskop (1908–) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedI Liceum Ogólnokształcące im. Stefana Żeromskiego w Kielcach
Wyższe Seminarium Duchowne w Kielcach
Det keiserlige romersk-katolske teologiske akademi
NasjonalitetKongress-Polen
Andre polske republikk
GravlagtVilnius katedral
UtmerkelserStorkors av Ordenen Polonia Restituta (1925)
Jan Feliks Cieplak på Commons
Biskop Jan Cieplak
Gravmæle fra 1929 i katedralen i Vilnius (ødelagt etter 1945).

Jan Feliks Cieplak (russisk: Ян Гиацинтович Цепляк; født 17. august 1857 i Dąbrowa Górnicza i Kongress-Polen i den polske del av keiserdømmet Russland, død 17. februar 1926 samme sted i det da selvstendige Polen) var en polskfødt katolsk erkebiskop av Mogilev med sete i Petrograd- Han er i den katolske kirke blitt kåret til «Guds tjener» for sin utholdenhet som offer for forfølgelsen av kristne i Sovjetunionen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født inn i en familie av gruvearbeidere ved Kielce i den polske del av Tsarrussland.

Prest[rediger | rediger kilde]

I 1882 avsluttet han studiene ved Det keiserlige romersk-katolske teologiske akademi i St. Petersburg og ble ordinert til prest den 15. august 1881.

I 1901 tok han doktorgraden i teologi med avhandlingen De momento, quo transsubstantiatio in Augustissimo Missae Sacrificio peragitur.[trenger referanse]

Hjelpebiskop[rediger | rediger kilde]

I 1908 ble han utnevnt til titulærbiskop av Evaria og hjelpebiskop i erkebispedømmet Mogilev, og bispeviet av erkebiskop Apolinary Wnukowski av Mogilev og medkonsekratorene biskop Antoni Julian Nowowiejski av Płock og titulærbiskop Stefan Antoni Denisewicz.

Han forble på denne post til hans overordnede, erkebiskop Eduard von der Ropp, ble deportert etter Oktoberrevolusjonen.[trenger referanse]

Under keiser Nikolaj II av Russlands regjeringstid var biskop Cieplak under overvåkning av Okhrana, som mistenkte ham for polsk nasjonalisme. Den 29. mars 1919 ble han utnevnt til titulærerkebiskop av Achrida.[3]

Fra desember 1919 var han Mogilevs/St. Petersburgs apostoliske administrator, og var på den tid den høyest rangerende og viktigste katolske geistlige i Sovjetunionen. Erkebiskop Cieplak ble arrestert to ganger av Tsjekaen men ble løslatt etter massive protester fra katolikker i Petrograd. Han var samtidig sentral i å den helloge Andreas Bobolas relikvier permantent overført fra Sovjetunionen til Roma. Erkebiskopen var overbevist om at dette var nødvendig for å skåne levningene fra desekrasjon.[trenger referanse]

Etter et Lenin fikk slag i 1922, bestemte Petrograds partisjef Grigorij Zinovjev seg for å knuse den organiserte katolisisme i sitt distrikt. I 1923 ble han arrestert sammen med en rekke andre katolske geistlige. Etter en rettssak der Nikolaj Vasiljevitsj Krylenko representerte den offentlige påtalemyndighet, ble han dømt til dødsstraff.

Rettssaken[rediger | rediger kilde]

Det var våren 1923 at biskop Cieplak, hans generalvikar msgr Konstantin Budkevitsj ( Budkiewicz), den gresk-katolske eksark msgr Leonid Feodorov, fjorten bispedømmeprester (blant annet Antoni Malecki) og en lekkatolikk, ble arrestert og overført til Moskva for en rettssak, som skulle være offentlig for å gjøre inntrykk på opinionen. Journalister fra utenlandsk presse var særskilt inviterte.[4]

Anklagen var mot den katolske kirken som «alltid har utnyttet arbeiderne»[5] og dødsstraff ble begjært for biskop Cieplak, uten frykt for hans jesuittiske duplisitet eller for noen pave i i Vatikanet, som det het i anklagen. Aktor Nikolaj Krylenko utbrøt deretter i et langt rasende utfall at han «spytter på alle religioner» og at biskopen måtte dø i henhold til sovjetisk lov.[6]

Jan Cieplak og Konstantin Budkevitsj ble dømt til døden og de andre ble deportert til en arbeidsleir. Demonstrasjoner fant sted i USA og Europa for å forsøke å redde de fordømte, og diplomatiske utsendinger ble utsendt. Diplomater akkreditert til Moskva fra Polen, Italia, Storbritannia og Tsjekkoslovakia appellerte til menneskeheten og Polen tilbød å utveksle fanger, etter den nylig avsluttede krigen mellom de to landene.

Til slutt ble biskop Cieplaks dom den 29. mars 1923 omgjort til ti års fengsel (i Gulag) og en pressekampanje ledet av blant annet Pravda ble utløst mot de kirkelige som de fremholdt undertrykte folket. Pave Pius XI bad offentlig på påskedag for biskop Budkevitsj, hvis dom ikke var blitt omgjort. Telegrammer ble utvekslet mellom landenes diplomater. De sovjetiske myndigheter mente at det ikke kunne forekomme noen innblanding fra fremmede makter og at folkets rettferdighet var suveren. I den sovjetiske presse konkurrerte man med hverandre i grovheten av fornærmelsene de rettet mot katolisismen. Som svar fra en appell fra rabbinerne i New York City om å skåne Budkevitsj's liv skrev Pravda i en rasende leder mot «jødiske bankierer som hersket over verden» og truet med at sovjeterne nok skulle ta livet også av de jødiske motstandere av Revolusjonen..[7]

Journalistene fikk så vite den 4. april at biskop Budkevitsj allerede var blitt skutt natt til påske, påskelørdag 31. mars klokken halv elleve om kvelden, på en trapp i Lubjanka.

Løslatt, utvist[rediger | rediger kilde]

Den 9. april 1924 ble biskop Cieplak løslatt og straks utvist til Polen. Han returnerte til Polen, dro til Roma for å møte pave Pius XI, og slo seg deretter på invitasjon fra amerikanske katolske biskoper ned i USA, først i Chicago og så i Passaic i New Jersey, for å virke blant polske flyktninger.[trenger referanse]

Utnevnt til erkebiskop av Wilno[rediger | rediger kilde]

I 1925 fikk han nyheten at han var blitt utnevnt til metropolitanbiskop av Wilno (Vilnius) i Polen. Men han døde før han hadde rukket å komme frem for å ta embedet i besittelse. Han ble begravd i katedralen i Wilno, i nærvær av den polske president Stanisław Wojciechowski.[trenger referanse]

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Joseph Ledit, S.J.: Archbishop John Baptist Cieplak, Palm Publishers, Montréal, 1963.
  • Kaptein Francis McCullagh: The Bolshevik Persecution of Christianity, E.P. Dutton and Company, Boston, 1924.
  • Christopher Lawrence Zugger: The Forgotten: Catholics in the Soviet Empire from Lenin through Stalin, University of Syracuse Press, 2001.
  • Книга памяти. Мартиролог Католической церкви в СССР. М., 2000.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 16158085b[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Sejm-Wielki.pl profil-ID psb.3216.1[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Provisio ecclesiarum, Acta Apostolicae Sedis, Volume 11 (1919), p. 178
  4. ^ Blant dem Francis McCullagh fra New York Herald.
  5. ^ McCullagh, op. cit., s.224
  6. ^ McCullagh, op. cit., s.224
  7. ^ Fader Christopher Lawrence Zugger: The Forgotten: Catholics in the Soviet Empire from Lenin through Stalin, Syracuse University Press, 2001. s 187-188
  8. ^ catholic-hierarchy.org cieplak, lest 16. november 2022

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jan_Feliks_Cieplak&oldid=23204488»