Eduard von der Ropp
| Eduard von der Ropp | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. des. 1851[1] Līksna | ||
| Død | 25. juli 1939[1] (87 år) Poznań[2] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1886–), politiker, diakon (1886–), katolsk biskop (1902–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Statsuniversitetet i St. Petersburg (–1875) Presteseminaret i Kaunas (–1886) | ||
| Far | Emmerich Julius von der Ropp | ||
| Mor | Isabella von Plater-Syberg | ||
| Parti | Lithuanian and Belarussian Constitutional Catholic Party | ||
| Nasjonalitet | Polen | ||
| Gravlagt | Białystok Cathedral | ||
| Utmerkelser | Storkors av Ordenen Polonia Restituta | ||
| Signatur | |||
 | |||
Eduard Michael Johann Maria Baron von der Ropp (russisk:Эдуард Юльевич Ропп; født 2. desember [jul.]/ 14. desember 1851 [greg.] i Līksna i guvernementet Vitebsk i Tsarrussland; død 25. juli 1939 i Poznan i Polen) var Comes Romanus og katolsk erkebiskop av Mogilev.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Eduard von der Ropp var den tredje av fire sønner av Emmerich Julius freiherr von der Ropp og Izabela Józefa Plater-Zyberk, datter av viseguvernøren av Vilno. Han far var direkte nedadstigende etterkommer av Theoricus de Raupena, storebror til bislop Albert som grunnla byen Riga i 1201. Morens familie hadde eiendommer bøde i Lixna (Līksna) i Latgale (da i guvernementet Vitebsk) og Bewern (Bebrene) i Sēlija (da i guvernementet Kurland). Det var den katolske moren Isabella – av en opprinnelig baltisk tysk adelsfamilie som senere ble polonisert – som førte til at Eduard ble døpt katolsk.
Prest[rediger | rediger kilde]
Etter først å ha virket som advokat i det russiske landbruksministerium i Sankt Petersburg, studerte han teologi og ble ordinert til prest i 1886. I 1893 ble han utnevnt til prost og dekan for Courland med sete i Libau. Han var byggherren av St. Joseph-kirken der.
Biskop[rediger | rediger kilde]
Den 9. juni 1902 ble han utnevnt av pave Leo XIII til biskop av Tiraspol, med base i Saratov ved elven Volga, og ble bispeviet i Saratov 16. november samme år av erkebiskop Bolesław Hieronim Kłopotowski av Mohilev; medkonsekrerene var biskop Karol Antoni Niedziałkowski, biskop av Lutsk, Zhytomyr og Kamyanets-Podilskyi (Łuck, Zytomierz, and Kamienec), og biskop Jerzy Józef Elizeusz Szembek av Płock.
Den 9. november 1903 ble han utnevnt av pave Pius X til biskop av Vilno. Tro mot sitt selvbilde om ikke å være bare en «biskop i sakristiet», ble han selv valgt inn i den første riksdumaen i 1906.[3] I 1907 ble han forvist til Tbilisi i Kaukasus av den russiske regjering.[4]
Etter å ha blitt utnevnt til erkebiskop av Mogilev (med base i Petrograd/Sankt Petersburg) i 1917 og dermed var blitt katolsk metropolitt av hele Russland, begav han seg til Sankt Petersburg for begynne sitt virke. Han kom imidlertid tidlig i konflikt med den nye sovjetiske regjering. i 1919 ble han arrestert og overført til Moskva. Han fikk en dødsdom for antisovjetisk agitasjon i 1919,[5] men ble idtedet deportert til Polen i 1920 etter Den hellige stols petisjoner for ham.[4]
Her grunnla han det katolske universitet i Lublin, et institutt for opplæring av misjonærer for Russland, og var vedvarende interessert i den katolske kirkens skjebne i Sovjetrussland.
På begynnelsen av 1920-tallet tok von der Ropp til orde for en forening av den russisk-ortodokse kirke med Den hellige stol. Imidlertid gjorde hans latinske mentalitet og hans polskinspirerte vurdering av det russiske folk som «tilbakestående», denne bestrebelsen upopulær selv blant gresk-katolske russisk-katolske og ukrainsk-katolske prester.[6]
I 1939 døde han i Poznan i Polen og ble gravlagt i krypten til erkekatedralen der av den polske erkebiskopen. I 1983 ble levningene overført til Białystok i det østlige Polen, et sted med mange landflyktige katolske kristne fra Sovjetunionen. Sarkofagen hans fungerer som alter i prokatedralen der.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Biskop Claudio Rangoni (1559-1621) *1593
- Erkebiskop Wawrzyniec Gembicki (1559-1624) *1601
- Erkebiskop Jan Wężyk (1575-1638) *1620
- Biskop Piotr Gembicki (1585-1657) *1637
- Biskop Jan Gembicki (1602-1675) *1653
- Biskop Bonawentura Dobrogost Madaliński (1623-1691) *1672
- Biskop Jan Małachowski (1623-1699) *1677
- Erkebiskop Stanisław Szembek (1651-1721) *1690
- Biskop Felicjan Konstanty Szaniawski (1668-1732) *1707
- Biskop Andrzej Stanisław Załuski (1695-1758) *1724
- Erkebiskop Adam Ignacy Komorowski (1699-1759) *1749
- Erkebiskop Władysław Aleksander Łubieński (1703-1767) *1758
- Biskop Andrzej Mikołaj Stanisław Kostka Młodziejewski (1717-1780) *1767
- Biskop Kasper Kazimierz Kolumna Cieciszowski (1745-1831) *1775
- Biskop Franciszek Borgiasz Mackiewicz (1756-1842) *1817
- Biskop Michał Piwnicki (1771-1855) *1827
- Erkebiskop Ignacy Ludwik Pawłowski (1776-1842) *1829
- Erkebiskop Kazimierz Roch Dmochowski (1780-1851) *1841
- Erkebiskop Wacław Żyliński (1803-1863) *1848
- Biskop Aleksander Kazimierz Bereśniewicz (1823-1907) *1859
- Biskop Szymon Marcin Kozłowski (1829-1899) *1883
- Biskop Mieczyslaw Leonard Pallulon (1834-1908) *1883
- Erkebiskop Bolesław Hieronim Kłopotowski (1848-1903) *1897
- Erkebiskop Eduard von der Ropp (1851-1939) *1902[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Internetowy Polski Słownik Biograficzny, Internetowy Polski Słownik Biograficzny ID edward-ropp-arcybiskup-wiesz, oppført som Edward Ropp[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sejm-Wielki.pl profil-ID psb.26500.1[Hentet fra Wikidata]
- ^ Christopher Lawrence Zugger (2001), The Forgotten: Catholics of the Soviet Empire from Lenin through Stalin, s. 97, ISBN 0-8156-0679-6
- ^ a b Jānis Broks (2002), Katolicisms Latvijā 800 Gados: 1186-1986, Vēsturisks Atskats, p. 250, ISBN 9984-619-40-0
- ^ Svilāns and Budže (2008), s. 230
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. desember 2009. Besøkt 6. mai 2022.
- ^ catholic-hierarchy.org vdropp, lest 7. mai 2022
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Ernst Christoph Suttner: Markus Glaser und Alexander Frison: zwei Glaubenszeugen unter unseren Confratres majores. (PDF; 117 kB)
- Michaela Limbach: Namenlose Zeugen des Glaubens: Märtyrer im 20. Jahrhundert – Alexander Frison Arkivert 7. desember 2010 hos Wayback Machine. (PDF; 426 kB)