Isaac Titsingh
| Isaac Titsingh | |||
|---|---|---|---|
| Født | 10. jan. 1745[1][2] Amsterdam (De forente Nederlandene) | ||
| Død | 2. feb. 1812[1][2] (67 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, skribent, historiker, myntsamling, kirurg | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leiden | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
| Gravlagt | Père Lachaise | ||
| Medlem av | Royal Society | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society | ||
Isaac Titsingh (født 10. januar 1745 i Amsterdam i Nederland, død 2. februar 1812 i Paris) var en nederlandsk kirurg, vitenskapsmann, kjøpmann og ambassadør. I mange år var Titsingh høyere embetsmann i Det nederlandske ostindiske kompani (Vereenigde Oostindische Compagnie, VOC). Han representerte europeiske handelsselskap ved eksklusive offisielle kontakter med Tokugawa-shogunatet i Japan. Han dro til Edo to ganger og fikk audienser med shogunen og andre høye embetsmenn. Senere ble han Nederlands og VOCs generalguvernør i Chinsura i Bengal.
Titsingh samarbeidet med sin motpart, Charles Cornwallis, som var generalguvernør for Det britiske ostindiske kompani (British East India Company). I 1795 representerte han VOCs og Nederlands interesser i Kina, hvorved mottagelsen av ham ved Qianlong-keiserens hoff var meget bedre enn den reserverte mottagelse som Storbritannias ambassadør George Macartney fikk da han besøkte hoffet rett forut for feiringen av keiserens seksti år på tronen. Titsingh fungerte i praksis som sitt lands ambassadør og VOCs handelsombud.
Japan (1779–1784)
[rediger | rediger kilde]
Titsingh var Opperhoofd (overhode) eller generalagent for handel i Japan 1779–1780, 1781–1783, og 1784. Som sjef for VOC i Japan i denne perioden var han veldig betydningsfull på grunn av shogunatets isoleringspolitikk.[trenger referanse] Egentlig fikk verken europeere eller japanere besøke henholdsvis forlate Japan.[trenger referanse] Det eneste unntaket var VOCs faktori eller handelsstasjon på øya Dejima ved Nagasaki på den sørlige japanske øya Kyūshū. I denne nøye kontrollerte sammenheng ble VOC-kjøpmennene den eneste offisielle kanal for handel og vitenskapelig-kulturell kontakt. VOCs Opperhoofd fikk nominelt samme rang som de japanske daimyoer under de obligatoriske årlige høflighetsvisitter hos shogunen i Edo.[trenger referanse] Ved disse sjeldne anledninger kan Titsinghs uformelle kontakter med bakfu-embetsmenn og rangaku-lærde i Edo ha vært betydningsfulle for hans formelle audienser hos shogunen Tokugawa Ieharu.[trenger referanse]
India (1785–1792)
[rediger | rediger kilde]Titsingh ble i 1785 utnevnt til direktør for VOCs handelsstasjon i Chinsura i Bengal. Chinsura ligger oppstrøms fra Calcutta ved Huglifloden, en av Ganges' deltaarmer. Han synes å ha nytt av det europeiske kolonisamfunnets intellektuelle liv.[trenger referanse] Titsingh ble kalt mandarinen i Chinsura og vitenskapsmann-byråkrat av William Jones,[trenger referanse] en filolog og jurist i Bengal.
Batavia (1792–1793)
[rediger | rediger kilde]Titsinghs tilbakekomst til Batavia (nåværende Jakarta i Indonesia) førte til nye stillinger som Ontvanger-General (skattemester) og senere Commissaris ter Zee (sjøkommisjonær).
Kina (1794–1795)
[rediger | rediger kilde]
Titsingh ble utsett til Nederlands sendemann til det keiserlige hoff i Kina under markeringen av Qianlong-keiserens 60-årige regjering,[trenger referanse] som hadde inntruffet et par år tidigere. I Titsinghs delegasjon i Beijing inngikk Andreas Everardus van Braam Houckgeest og Chrétien-Louis-Joseph de Guignes, hvis kompletterende redegjørelser fra sendeferden etterpå ble publisert i USA og Europa.
Under den strabasiøse reisen som Titsingh midt på vinteren foretok mellom Kanton og Beijing fikk han se deler av Kinas innland som tidligere ikke var alment tilgjengelige for europeere.[trenger referanse] Hans selskap ankom Beijing tidsnok til feiringen av det kinesiske nyttår. Titsinghs delegasjon ble mottatt med uvanlig aktelse i Den forbudte by og senere i Yuang ming yuan (det gamle sommerpalasset).[trenger referanse] I kontrast til den britiske ambassadøren lord George Macartneys avvisning av å utføre koutou foran keiseren, gjorde Titsingh seg store bestrebelser for å utføre den kompliserte hoffetikettens krav, men uten å oppnå noen flere konsesjoner enn Macartney to år tidligere.[trenger referanse] Dette var siste gang før opiumkrigens slutt at en europeisk sendemann hadde audiens hos det mandsjiske keiserhoffet under da rådende hoffprotokoll.[trenger referanse]
Hjemkomsten til Europa (1796–1812)
[rediger | rediger kilde]
Titsingh kom tilbake til Europa der han ble den første til å innføre (blant annet) den unike Wasan-euklidiske sangaku-matematikken i Vesten.[trenger referanse]
Han døde i Paris 2. februar 1812 og er begravet på Père-Lachaise-kirkegården. På hans gravmæle står å lese: Ici repose Isaac Titsingh. Ancien conseiller des Indes hollandaises. Ambassadeur à la Chine et au Japon. Mort à Paris le 2 Février 1812, agé de 68 ans. (Her hviler Isaac Titsingh, forutværende råd i Det nederlandske ostindiske kompani, ambassadør i Kina og i Japan. Døde i Paris den 2. februar 1812, ved 68 års alder.)
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Titsinghs opplevelser og etterforskninger i Japan er opphavet til posthumt utgitte bøker. De mest interessante er:[trenger referanse]
- Titsingh, Isaac. (1820). Mémoires et Anecdotes sur la Dynastie régnante des Djogouns, Souverains du Japon, avec la description des fêtes et cérémonies observées aux différentes époques de l'année à la Cour de ces Princes, et un appendice contenant des détails sur la poésie des Japonais, leur manière de diviser l'année, etc.; Ouvrage orné de Planches gravées et coloriées, tiré des Originaux Japonais par M. Titsingh; publié avec des Notes et Eclaircissemens Par M. Abel Rémusat. Paris: Nepveu.
- Titsingh, Isaac. (1822). Illustrations of Japan; consisting of Private Memoirs and Anecdotes of the reigning dynasty of The Djogouns, or Sovereigns of Japan; a description of the Feasts and Ceremonies observed throughout the year at their Court; and of the Ceremonies customary at Marriages and Funerals: to which are subjoined, observations on the legal suicide of the Japanese, remarks on their their poetry, an explanation of their mode of reckoning time, particulars respecting the Dosia powder, the preface of a work by Confoutzee on filial piety, &c. &c. by M. Titsingh formerly Chief Agent to the Dutch East India Company at Nangasaki. Translated from the French, by Frederic Shoberl with coloured plates, faithfully copied from Japanese original designs. London: Ackermann.
- Titsingh, Isaac. (1834). [Siyun-sai Rin-siyo/Hayashi Gahō, (1652)] Nipon o daï itsi ran [Nihon Ōdai Ichiran]; ou, Annales des empereurs du Japon, tr. par M. Isaac Titsingh avec l'aide de plusieurs interprètes attachés au comptoir hollandais de Nangasaki; ouvrage re., complété et cor. sur l'original japonais-chinois, accompagné de notes et précédé d'un Aperçu d'histoire mythologique du Japon, par M. J. Klaproth. Paris: Royal Asiatic Society, Oriental Translation Fund of Great Britain and Ireland.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Lequin, F. (2005). Isaac Titsingh in China (1794–1796). Alphen aan den Rijn.
- Lequin, F. (2002). Isaac Titsingh (1745–1812): een passie voor Japan, leven en werk van de grondlegger van de Europese Japanologie Leiden.
- Lequin, F. ed. (1990–92). The Private Correspondence of Isaac Titsingh. Amsterdam.
- Nederland's Patriciaat, Vol. 13 (1923). Den Haag.
- O'Neil, Patricia O. (1995). Missed Opportunities: Late 18th Century Chinese Relations with England and the Netherlands. (Ph.D. dissertation, University of Washington).
- Screech, Timon. (2006). Secret Memoirs of the Shoguns: Isaac Titsingh and Japan, 1779-1822. London: Routledge Curzon. ISBN 0-7007-1720-X
- van Braam Houckgeest, A.E. (1797). Voyage de l'ambassade de la Compagnie des Indes Orientales hollandaises vers l'empereur de la Chine, dans les années 1794 et 1795 Philadelphia
- _________. (1798). An authentic account of the embassy of the Dutch East-India Company, to the court of the emperor of China, in the years 1794 and 1795. London.